![Den tyske offiseren Eduard Wolrath Chistian Dietl (1890-1944]()
Den tyske offiseren Eduard Wolrath Chistian Dietl (1890-1944), fotografert framfor en nyskutt elgokse. Dietl var uniformskledd og bar en kikkert over den ene skuldra og et gevær over den andre. Elgen hadde falt på myrete mark, omgitt av ung granskog. En innskrift på konvolutten bildet lå i antyder at det er tatt i Norge, sannsynligvis i Sør-Troms, i 1940. Dietl er fotografert i granskog, et treslag det fra gammelt av bare fantes spredte forekomster av nord for polarsirkelen. I 1940 hadde man imidlertid arbeidet såpass lenge med kulturskogbruk i denne regionen at vi ikke kan utelukke at proveniensinformasjonen stemmer.
Dietl var født i Bayern som sønn av en finansmann. Etter artium gikk han inn i militæret og ble etter hvert student ved det bayerske militærakademiet. Da første verdenskrig brøt ut var Dietl troppssjef for et maskingeværkompani. I løpet av krigen ble han forfremmet til kaptein. Dietl ble såret flere ganger, og dekorert for sin innsats. Han var en lidenskapelig antikommunist, og i 1919 meldte Dietl seg inn i Deutsche Arbeiterpartei (DAP), som året etter byttet navn til Nationalsozialistische Partei Deutschlands (NSDAP). Samtidig gikk Dietl inn i et av de høyreorienterte frikorpsene. Derfra ble han etter hvert overført til det nyetablerte Reichswehr, hvor han ble kompanisjef for en bergjegerbataljon. Med en slik stilling kunne han ikke være medlem av noe politisk parti. Dietl gikk derfor ut av NSDAP, men hadde fortsatt et betydelig nettverk i dette partiet. Yrkesmessig sett ble han stadig forfremmet i offisershierarkiet. Da Hitler-Tyskland angrep Østerrike i 1938 hadde Dietl tittelen generalmajor. Han deltok i angrepet på Polen i 1939, som regimentssjef. I juni 1940 fikk Dietl kommandoen over «Gebirgskorps Norwegen» som i utgangspunktet hadde base i Trøndelag. Den vanskeligste utfordringen i Norge ble imidlertid kampene ved Narvik. Her var de tyske styrkene i mindretall i et svært vanskelig terreng. Dietls soldater kjempet tappert mot tallmessig overmakt, men ble langsom trengt østover mot svenskegrensa. Der ble de reddet av en ordre om at de allierte soldatene skulle oppgi Norge. I den tyskkontrollerte pressen ble Dietl derfor omtalt som «Seierherren fra Narvik». Han beholdt stillingen som øverstkommanderende for de tyske styrker i Nord-Norge. Sommeren 1941 ledet Dietl et mislykket angrep på Murmansk. Fra 1942 ble han likevel sjef for Lapplandsarmeen på den tyskrussiske nordfronten også, nå med tittelen generaloberst. Dietl nøt stor tillit i den politiske ledelsen i hjemlandet. Etter et møte i Obersalzberg sommeren 1944 skulle han fly til Helsingfors, der oppdraget var å sikre fortsatt finsk støtte til den tyske krigføringa mot Russland. Flyet styrtet i de tyske fjellene. Ved Dietls båre skal Hitler ha sagt: «For meg var han den første offiser i Wehrmacht som satte seg inn i min tankeverden og blindt og kompromissløst sluttet seg til den.» Dietls død i flyulykka sparte ham for å oppleve tilbaketrekningen fra nordområdene, Hitler-Tysklands sammenbrudd og rettsoppgjøret etter krigen.
