![«Munk» i stekepanne, som sto på et brannjern i peisen i Kvan]()
«Munk» i stekepanne, som sto på et brannjern i peisen i Kvannstranddamkoia på Norsk Skogbruksmuseum. Fotografiet ble tatt i 1975, antakelig for å skaffe illustrasjoner til Geir Hovensjøs artikkel «Skogsarbeidernes kosthold» i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 7. Her skriver Hovensjø dette om munken:
«Munk var flere steder hovedretten i kostholdet. (Trysil, Åmot, Hedmark). Munkerøra besto av hvetemel utrørt i vatn og tilsatt salt. Munken ble stekt i fleskefett eller smult til ei tjukk pannekake. Enkelte brukte natron eller eggepulver til hevelse. Røra ble slått i en ring i panna så det ble en åpning i midten for fettet, slik at munken nærmest fløt i panna.
Om munkens betydning forteller Birger Nysæther [1918-2001] fra Åmot: «Munk var obligatorisk midt på dagen – og hver dag hele vintersesongen igjennom. Ingen ble lei av denne kosten, selv om det foregikk gjennom alle år. En kunne variere noe med det en drakk til – melk, kaffe eller en kunne også spise «typpærsoll» ved siden av. På munken brukte en aldri syltetøy, bare sukker. Munkspade var noe en laget allerede første dagen i koia.
I Solør gikk munken under navnet "kålbull". "Kålbullslengen" kaltes det når bullen ble slengt opp i lufta og tatt igjen i panna i snudd tilstand. Også i Trøndelag gikk retten under navnet kålbull. I Innherad ble den innført av svenske skogsarbeidere i åra etter første verdenskrig. I Selbu ble det ofte brukt bakepulver og litt egg i munken, og kvaliteten ble da atskillig bedre enn når en bare brukte mjøl og vatn.»
