DigitaltMuseum

Regnvær. Vanndråper treffer vannflate.

Flom i Glomma. Flomvann har oversvømt granskog på Prestøya på Norsk skogmuseum, Elverum, Hedmark, Innlandet.

Drone

Feltkoffert med komplett system bestående av to minihelikotre, kontrollenhet med styringsenhet, datamaskin og skjerm, samt reservedeler, feltveske, antenne, bruksanvisninger osv. feltvesken gjør systemet egnet til å hekte i utstyrsbeltet på en feltuniform - kofferten rommer hele systemet som kan ha base i en feltvogn e.l. Feltkofferten er salgsenheten på markedet - slik den blir levert.

Glommas elveløp nedenfor Skjefstadfossen i Heradsbygda i Elverum. Fotografiet ble tatt i midten av september 2021, etter en lang tørrværsperiode. Følgelig var det svært liten vannføring, og den delen av elveløpet som lå nedenfor terskeldammen som skulle sikre oppstuving av vann til kraftverket ved vestre elvebredd, var langt på veg tørrlagt. Det sto bare litt vann i noen av forsenkningene i den berggrunnen som under mer normale omstendigheter skulle vært elvebotn. Bildet er tatt i det man under mer normale omstendigheter kunne kalle motstrøms retning, altså fra sør mot nord. I bakgrunnen ser vi den nevnte terskeldammen. Den første dammen her ble bygd for et kraftverk som ble satt i drift i 1910. Dammen ble imidlertid fornyet tidlig i 1970-åra, og de konstruksjonene vi ser her er nok fra denne ombygginga, som ble realisert samtidig med at den gamle kraftstasjonen ble supplert med en ny. Ingen av kraftstasjonene er synlige på dette fotografiet. Situasjonen vi ser på dette fotografiet skyldes ikke bare en langvarig tørkeperiode. Den har naturligvis også sammenheng med at regulanten ønsker å kjøre mest mulig av det vannet som tross alt kommer fra de ovenforliggende delene av vassdraget gjennom turbinene. Kabling som gjør det mulig å eksportere elektrisk energi fra det norske nettet til blant annet Tyskland og England gjør at det er god økonomi å la kraftverket gå for fullt også i sommerhalvåret, en periode da energiforbruket i den regionen Skjefstadfossen kraftverk opprinnelig skulle skaffe strøm til er beskjeden. Tørrlagte elveleier som dette vanskeliggjør naturligvis levekåra for fisk og annet liv i dette vassdraget.

To jettegryter i Glommas elveløp nedenfor Skjefstadfossen i Heradsbygda i Elverum. Fotografiet ble tatt i midten av september 2021, etter en lang tørrværsperiode. Følgelig var det svært liten vannføring, og den delen av elveløpet som lå nedenfor terskeldammen som skulle sikre oppstuving av vann til kraftverket ved vestre elvebredd, var langt på veg tørrlagt. Det sto bare litt vann i noen av forsenkningene i den berggrunnen som under mer normale omstendigheter skulle vært elvebotn. Bildet er tatt i det man under mer normale omstendigheter kunne kalle motstrøms retning, altså fra sør mot nord. I bakgrunnen ser vi den nevnte terskeldammen. Den første dammen her ble bygd for et kraftverk som ble satt i drift i 1910. Dammen ble imidlertid fornyet tidlig i 1970-åra, og de konstruksjonene vi ser her er nok fra denne ombygginga, som ble realisert samtidig med at den gamle kraftstasjonen ble supplert med en ny. Ingen av kraftstasjonene er synlige på dette fotografiet. Situasjonen vi ser på dette fotografiet skyldes ikke bare en langvarig tørkeperiode. Den har naturligvis også sammenheng med at regulanten ønsker å kjøre mest mulig av det vannet som tross alt kommer fra de ovenforliggende delene av vassdraget gjennom turbinene. Kabling som gjør det mulig å eksportere elektrisk energi fra det norske nettet til blant annet Tyskland og England gjør at det er god økonomi å la kraftverket gå for fullt også i sommerhalvåret, en periode da energiforbruket i den regionen Skjefstadfossen kraftverk opprinnelig skulle skaffe strøm til er beskjeden. Tørrlagte elveleier som dette vanskeliggjør naturligvis levekåra for fisk og annet liv i dette vassdraget. I forgrunnen ser vi to djupe, skålformete groper i berget, som det sto vann i. Dette er såkalte jettegryter. De ble dannet ved en slipeprosess som oppsto når en eller flere steiner, eventuelt grovt sediment (grus), ble stående å rotere i en strømvirvel over ei stein- eller bergflate. Slike prosesser forutsatte naturlig nok helt andre vannmengder og andre strømforhold enn dem vi ser på dette fotografiet.

Bil

Sitteplasser: 3 Sikkerhetsbelter: 3-punkts i alle 3 seter med integrerte nakkestøtter Lengde x bredde x høyde: 243 x 149 x 151 cm Sporvidde: 130 cm Svingradius: 485 cm Tillatt totalvekt: 994 kg Totalt tillatt passasjer- og nyttelast: 200 kg Bagasjerom volum: 150 liter Bagasjerom grunnflate: 94 x 44 cm (150 liter) Motortype: SepEx 72V DC Motorytelse: 18 hk / 13 kW Transmisjon: Tannhjulstransmisjon med differensial bakhjulstrekk. Konstant utveksling 1:7. Elektronisk revers, motorretningen snus. Topphastighet: 80 km/t Aksellerasjon: 0-50 km/t på ca 7 sek Felg: Lettmetallfelg 4Jx13 (maks 5,5x13) Dekk: 135 (145) / 80R13 Lufttrykk: 2.7 bar / 39 psi Bremser: Skivebremser på alle 4 hjul. Progressivt regenerativ brems. Diagonalt 2-kretssystem. Parkeringsbrems på bakhjul. Karosseri: Telene RIM Plast Ramme og sikkerhetskabin: Varmgalvaniserte stålrør og sikkerhetsbur Batterier: Nikkel-Metallhydrid (NiMh), 12 blokker á 10 celler på 1,2V, koblet i serie og parallell, totalt 72V som leverer 200 Ah (C1). Tilsvarer energimengde på 14,4 kWh. Lading: Lades fra jordet stikkontakt, 16A-kurs, trekker på det maksimale 2.700 W Estimert ladetid: 0-100 % iløpet av 6-8 timer. 30-95 % i løpet av 3 timer Lader: Zivan NG3 22A med vedlikeholdslading. Nye Buddy skal stå tilsluttet strømnettet hvis den ikke benyttes i mer enn 3 uker. Rekkevidde: 60-120 kilometer avhengig av årstid, topografi, batteriets livssyklus og ikke minst sjåfør. Varmeapparat: For diesel/parafin, effekt opp til 2.200W, elektronisk termostatstyrt. Hengerfeste: Maks tillatt trekkvekt på offentlig vei er 200 kg.

Granbestand i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Dette fotografiet er tatt mot kanten av et nylig tynnet, men likevel ganske tett granbestand om lag 1020 meter over havet. Om dette feltet skrev forstmannen Knut Solbraa i en veileder til turgåere i dette området: «Videre oppover passerer vi igjennom en litt eldre (1933) granplantning på 1020 m.o.h. Gjennomsnittsproduksjonen ligger også her på 1/3 kubikkmeter per dekar og år. Et åpent felt inne i bestandet ble brukt til å overvintre planter til denne delen av forsøksområdet. Selvom frøformering går dårlig i denne høyden, vokser grana brukbart. Det er plantet tettere enn vi ville gjort i dag. Trærne har derfor smale kroner med rik utvikling av lav på greiner og stamme. Dette granbestandet ligger nær den øverste grensen for hvor det er mulig å få gran til å danne sammenhengende skog. Dette kalles granas alpine skoggrense. Selvom enkete trær kan vokse noe høyere, er sommeren egentlig for kort for treslaget over skoggrensen. Denne grensen bestemmes av høyden over havet, helningsretning og vindpåvirkning. Sterk vind senker temperaturen ved å hindre soloppvarming ved bakken og av nålene. Dette bestandet ligger lunt under Skjerdingfjell og heller mot sydvest. Det har derfor en heldig plassering. Skoggrensen er 50 m høyere her enn på østsiden av fjellet. Utenom slike gunstige voksesteder kan skoggrensen ligge mer enn 300 m lavere andre steder på Østlandet.»

Fra en bestandskant mot et av forsøksfeltene med fjelledelgran (Abies lasiocarpa) og fjellhemlock (Tsuga mertensiana) om lag 970 meter over havet i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Vi ser ei fjelledelgran til venstre og noe av barmassen på en fjellhemlock til høyre. Feltet lå soleksponert og hadde forholdsevis næringsrikt jordsmonn. Elias Mork hadde stor tro på fjelledelgranas muligheter i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende: «Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.» Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag. Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.» Fjellhemlock-planenes utvikling gav ikke Mork grunnlag for særlig optimisme: «Tsuga mertensiana eller fjellhemlock er fra Mt. Hood 1800 m. o. h. i staten Oregon. Proveniensen er for svak til å plantes i Hirkjølen 790 m. o. h., og den trives heller ikke. Enkelte planter er kommet opp i en høyde av 3 m, men de fleste er nærmest buskformet.» «Planta» til høyre på dette fotografiet hadde oppnådd treform mange tiår etter at Mork skrev om saken, men stammevolumet var ikke imponerende.

Fra et forsøksfelt med fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Dette fotografiet viser at fjelledelgrana var plantet tett og i rekker. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. På hver stamme er det festet en lapp med treets nummer, mens en liten malingsflekk viser punktet der forskerne tok «brysthøydemål» med jevne mellomrom. Elias Mork hadde stor tro på fjelledelgranas muligheter i et framtidig produksjonsskogbruk i norske fjelltrakter. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende: «Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.» Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag. Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»

Ruin av overbygg for termograf som forstmannen Elias Mork (1897-1974) brukte under sine skogforsøk ved Skjerdingfjell ved Hirkjølen lengst øst i Ringebu kommune i Oppland. Overbygget er lagd av tre med dobbelt tak, der mesteparten av papptekket er borte. Sideveggene hadde sjalusier av trespiler som skulle skjerme termografen for direkte solbestråling. Norsk skogmuseum har også et bilde av Mork ved en slik stasjon – se SJF-F.010129. På det meste skal Mork ha hatt 17 slike stasjoner i drift i sommersesongen i Hirkjøl-området. Målestasjonen der dette fotografiet er tatt lå drøyt 1 000 meter over havet ned mot et fjellplatå som ligger om lag 800 meter over havet.

Fra et forsøksfelt med fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Dette fotografiet viser at fjelledelgrana var plantet tett og i rekker. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. På hver stamme er det festet en lapp med treets nummer, mens en liten malingsflekk viser punktet der forskerne tok «brysthøydemål» med jevne mellomrom. Elias Mork hadde stor tro på fjelledelgranas muligheter i et framtidig produksjonsskogbruk i norske fjelltrakter. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende: «Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.» Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag. Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»

Fra en bestandskant mot et av forsøksfeltene med fjellhemlock (Tsuga mertensiana) om lag 970 meter over havet i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Feltet vi ser en liten del av på dette fotografiet lå soleksponert til og hadde forholdsevis næringsrikt jordsmonn. Fjellhemlock-planenes utvikling gav ikke Mork grunnlag for særlig optimisme: «Tsuga mertensiana eller fjellhemlock er fra Mt. Hood 1800 m. o. h. i staten Oregon. Proveniensen er for svak til å plantes i Hirkjølen 790 m. o. h., og den trives heller ikke. Enkelte planter er kommet opp i en høyde av 3 m, men de fleste er nærmest buskformet.» «Planta» til høyre på dette fotografiet hadde oppnådd treform mange tiår etter at Mork skrev om saken, men stammevolumet var ikke imponerende.

Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. De spredte og forholdsvis grove stammene i forgrunnen på dette fotografiet er lerketrær, det tettere bestandet i bakgrunnen er fjelledelgran. Småtrærne som kommer opp i den glisne lerkeskogen er imidlertid fjelledelgranplanter som har spredd seg fra feltet nedenfor. Lerketrærne ser ikke ut til å være sjølforyngende her. De plantete, voksne trærne er imidlertid i hovedsak rettvokste og fine, unntaket er noen få som hadde vært utsatt for toppbrekk, antakelig på grunn av vintersnøen. Det var egentlig lerketrærne Elias Mork hadde størst tro på i denne forsøksvirksomheten, til tross for at frøet var hentet fra Sandvik-proveniensen fra Tingvoll på Nord-Møre, som var kommet dit fra Skottland, men antakelig hadde sitt genetiske opphav i Mellom-Europa. Denne proveniensen hadde imponerende høydetilvekst, men toppskuddene hadde lett for å fryse når sommersesongen var kjølig. Mork skrev følgende: «Selv om denne lerkeproveniens synes å være for svak, så klarer plantene seg meget bedre i skoggrensa enn vår egen furu og gran fra 700 m. o. h. Lerk er således et tre som kan vokse selv om sommertemperaturen er forholdsvis lav. Lerk er godt skikket som fjelltre, og kan man få lerkefrø fra Nord-Sibir, ville planter av slikt frø være utmerket når man skal plante snøskjermer langs jernbaner på fjellovergangene til Vestlandet og Trøndelag. Lerk er morstandsdyktig mot uttørring under vegetasjonshvilen [vinterhalvåret], da den feller nålene om høsten.» At lerkebestandet her ble så glissent kom av at bestandet, som opprinnelig var plantet i 2 meters forband, ble utsatt for et lusangrep. Mork sørget for at plantetettheten ble halvert, og da ble plantene grønne og friske igjen. Det nedenrforstående fjelledelgranbestandet står derimot fortsatt tett. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. Elias Mork hadde stor tro på dette treslaget i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende: «Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.» Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag. Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»

Granbestand i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. Dette fotografiet er tatt inne i et nylig tynnet, men likevel ganske tett granbestand om lag 1020 meter over havet. De små lappene på trestammene var nummererte og under hver lapp var det en liten malingsflekk på det punktet der skogforskerne jevnlig tok «brysthøydemål» av trærne for å følge diameterutviklinga. Om dette feltet skrev forstmannen Knut Solbraa i en veileder til turgåere i dette området: «Videre oppover passerer vi igjennom en litt eldre (1933) granplantning på 1020 m.o.h. Gjennomsnittsproduksjonen ligger også her på 1/3 kubikkmeter per dekar og år. Et åpent felt inne i bestandet ble brukt til å overvintre planter til denne delen av forsøksområdet. Selvom frøformering går dårlig i denne høyden, vokser grana brukbart. Det er plantet tettere enn vi ville gjort i dag. Trærne har derfor smale kroner med rik utvikling av lav på greiner og stamme. Dette granbestandet ligger nær den øverste grensen for hvor det er mulig å få gran til å danne sammenhengende skog. Dette kalles granas alpine skoggrense. Selvom enkete trær kan vokse noe høyere, er sommeren egentlig for kort for treslaget over skoggrensen. Denne grensen bestemmes av høyden over havet, helningsretning og vindpåvirkning. Sterk vind senker temperaturen ved å hindre soloppvarming ved bakken og av nålene. Dette bestandet ligger lunt under Skjerdingfjell og heller mot sydvest. Det har derfor en heldig plassering. Skoggrensen er 50 m høyere her enn på østsiden av fjellet. Utenom slike gunstige voksesteder kan skoggrensen ligge mer enn 300 m lavere andre steder på Østlandet.»

Granskog på en regn- og tåkefull høstdag 2017. Fotografiet er tatt fra fylkesveg 48 i Mundheimsdalen i Kvam herad i Hardanger (Hordaland fylke). Granskogen her er plantet med sikte på å øke næringspotensialet ved de forholdsvis små og brattlendte jordbrukseiendommene i området.

Granskog på en regn- og tåkefull høstdag 2017. Fotografiet er tatt fra fylkesveg 48 i Mundheimsdalen i Kvam herad i Hardanger (Hordaland fylke). Granskogen her er plantet med sikte på å øke næringspotensialet ved de forholdsvis små og brattlendte jordbrukseiendommene i området. Bildet viser hvordan grantoppene på høydedragene bortover i den bratte lite framstår som takkete silhuetter mot bakenforliggende tåkelag. I forgrunnen til høyre rager ei enslig, gammel gran mot himmelen.

Norsk Teknisk Museum sett fra motsatt side av Akerselva under flommen i november 2000