![Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decid]()
Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. De spredte og forholdsvis grove stammene i forgrunnen på dette fotografiet er lerketrær, det tettere bestandet i bakgrunnen er fjelledelgran. Småtrærne som kommer opp i den glisne lerkeskogen er imidlertid fjelledelgranplanter som har spredd seg fra feltet nedenfor. Lerketrærne ser ikke ut til å være sjølforyngende her. De plantete, voksne trærne er imidlertid i hovedsak rettvokste og fine, unntaket er noen få som hadde vært utsatt for toppbrekk, antakelig på grunn av vintersnøen.
Det var egentlig lerketrærne Elias Mork hadde størst tro på i denne forsøksvirksomheten, til tross for at frøet var hentet fra Sandvik-proveniensen fra Tingvoll på Nord-Møre, som var kommet dit fra Skottland, men antakelig hadde sitt genetiske opphav i Mellom-Europa. Denne proveniensen hadde imponerende høydetilvekst, men toppskuddene hadde lett for å fryse når sommersesongen var kjølig. Mork skrev følgende:
«Selv om denne lerkeproveniens synes å være for svak, så klarer plantene seg meget bedre i skoggrensa enn vår egen furu og gran fra 700 m. o. h. Lerk er således et tre som kan vokse selv om sommertemperaturen er forholdsvis lav. Lerk er godt skikket som fjelltre, og kan man få lerkefrø fra Nord-Sibir, ville planter av slikt frø være utmerket når man skal plante snøskjermer langs jernbaner på fjellovergangene til Vestlandet og Trøndelag. Lerk er morstandsdyktig mot uttørring under vegetasjonshvilen [vinterhalvåret], da den feller nålene om høsten.»
At lerkebestandet her ble så glissent kom av at bestandet, som opprinnelig var plantet i 2 meters forband, ble utsatt for et lusangrep. Mork sørget for at plantetettheten ble halvert, og da ble plantene grønne og friske igjen.
Det nedenrforstående fjelledelgranbestandet står derimot fortsatt tett. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. Elias Mork hadde stor tro på dette treslaget i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende:
«Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.»
Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag.
Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»
