331 results in DigitaltMuseum:

Dokumentasjonsbilder fra Devoldfabrikken på Sula.

nederdel

Arbeidsbukse av dongristoff. Bærer preg av bruk. Lappet flere ganger.

Bussjåfør Kåre Krogvold "-har vogna klar for siste avgang fra Ankertorget til Gjerdrum". Januar 1966.

Koielag med kokke, fotografert ved et spisebord der det ble servert brødmat og kaffe. Fotografiet er antakelig tatt i ei av Bangdalsbrukets koier i Nord-Trøndelag i midten av 1920-åra. Sju men hadde benket seg ved bordet. Ved bordenden sto ei blid kokke, og ved hennes side sto ytterligfere et par skogsarbeidere. Mannen som tok dette bildet, Johan Sønnik Andersen (1899-1973) brukte det som illustrasjon i publikasjonen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår», der han gav det underteksten «Måltid i hytte med felleshusholdning». Andersen var en ivrig talsmann for at arbeidslagene i skogen hadde behov for kvinnelig assistanse til matlaging og reinhold. Dette kom blant annet til uttrykk i denne tekstsekvensen: «Det vil møte mange vanskeligheter å forsøke å innføre felleshusholdning i skogshyttene over Østlandet. Først og fremst fordi man er vant til å søle hver for sig og reagerer overfor enhver forandring. Dernæst har jeg hørt mange innvende at det ikke går an å dra med kvinnfolk i skogen. Det måtte komme til å gå rent galt! I Bangdalsbrukets skoger har man nu snart i 20 år brukt kvinnelige skogskokker, og så vidt jeg har hørt – jeg har spesielt spurt efter det – har man ikke vært utsatt for at kokkene har lidt nogen overlast. Riktignok ligger forholdene her særskilt til rette for å bruke felleshusholdning med kokke. Bangdalsbruket setter i almindelighet bort et avgrenset driftsområde til en bestemt «skogdriver» som er ansvarlig for hele driften – hugst, lønning og kjøring. Denne har som opgave å lønne de folk som er beskjeftiget i hans drift og er som en husbond for arbeiderne. Kokkene er ofte døtre eller slektninger av driveren eller en av de andre arbeiderne i hytten.» Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Observasjonene og refleksjonene hans ble utgitt under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Trøndelag. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet fra opphavsmannens side. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase. Vinteren 2024 fikk museet denne tilbakemeldinga: Personen som sitter nummer tre fra høgre er Marius Bergman Alte (1894-1965). Dette er min kones morfar, og dermed far til min svigermor.

Interiør fra skogskoie. Fotografiet er antakelig tatt i Hedmark eller Oppland i 1920-åra. Koia var laftet, antakelig med bare ett rom med åpen himling. Bildet er tatt mot den ene langveggen, der det (til venstre) satt en sklogsarbeider på en krakk ved et lite bord, en lem som var forankret i veggen og ble holdt oppe av en stolpe i forkant. På bordet sto det ei brennende parafinlampe og kopper og glass. Til høyre i bildet var det en liggebrisk, lagd av halvkløvninger i cirka en halvmeters høyde over golvet. Her satt det to karer, den ene i skyggen av den andre, med ryggen mot veggen og ansiktene vendt mot den sentrale delen av rommet, der ildstedet antakelig var. Når de skulle kvile la de seg bakover, med hodene mot veggen og beina mot ildstedet. Sannsynligvis hadde de lagt et underlag av granbar - som fungerte som madrass - med striesekker - som laken - oppå. Det han våte klær til tørk på takåsene, og framfor brisken sto det en ryggsekk. Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Observasjonene og refleksjonene hans ble utgitt under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Trøndelag. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet fra opphavsmannens side. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase.

Mann og kvinne, sannsynligvis en skogsarbeider og ei skogskokke, fotografert i koia der de bodde i driftssesongen. Bildet ble antakelig tatt i Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Mannen satt, kledd i vadmelsbukser og ullgenser med glidelåsåpning i halsen. Han holdt tobakkspipa si i hendene. Kvinna sto ved siden av, kledd i rutete skjørt med et lyst forkle over og en mørk bluse på overkroppen. Bak henne var det en arbeidsbenk, og under denne ei hylle der det blant annet lå ei sinkbalje, som sannsynligvis ble brukt under oppvask av dekketøy og annet kjøkkenutstyr. På veggen bak mannen var det ei hylle. På den lå det en del aviser. Vi ser også et par glass, som antakelig inneholdt hermetiserte næringsmidler. På veggen over hylla hang blant annet et speil, ei håndveske, ei saks og et lommeur. Til høyre for kvinnas hode hang det ei parafinlampe. Fortskandidaten Johan Sønnik Andersen (1899-1973), som tok dette fotografiet, var opptatt av at skogsarbeiderne ville dra fordeler av å ha kokker som kunne bidra til bedre kosthold og reinhold i koiene, men han konstaterte at en slik oppfatning ble møtt med stor skepsis. Andersen skrev blant annet: «Det vil møte mange vanskeligheter å forsøke å innføre felleshusholdning i skogshyttene over Østlandet. Først og fremst fordi man er vant til å søle hver for sig og reagerer overfor enhver forandring. Dernæst har jeg hørt mange innvende at det ikke går an å dra med kvinnfolk i skogen. Det måtte komme til å gå rent galt! I Bangdalsbrukets skoger har man nu snart i 20 år brukt kvinnelige skogskokker, og så vidt jeg har hørt – jeg har spesielt spurt efter det – har man ikke vært utsatt for at kokkene har lidt nogen overlast. Riktignok ligger forholdene her særskilt til rette for å bruke felleshusholdning med kokke. Bangdalsbruket setter i almindelighet bort et avgrenset driftsområde til en bestemt «skogdriver» som er ansvarlig for hele driften – hugst, lønning og kjøring. Denne har som opgave å lønne de folk som er beskjeftiget i hans drift og er som en husbond for arbeiderne. Kokkene er ofte døtre eller slektninger av driveren eller en av de andre arbeiderne i hytten.» Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Observasjonene og refleksjonene hans ble utgitt under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Trøndelag. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet fra opphavsmannens side. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase.

Koie - et laftet skogshusvær - med tilhørende uthusbygning reist i bordkledd bindingsverk, i granskog, fotografert en vinterdag i andre halvdel av 1920-åra. I forgrunnen lå det barket tømmer. Framfor bygningene sto det tre skogsarbeidere vendt mot fotografen. Bildet ble tatt av Johan Sønnik Andersen (1899-1973) og brukt som illustrasjon i publikasjonen «Undersøkelser av skogshytter og skogsarbeidernes levekår». Dette fotografiet ble brukt i kapitlet «Skogsghyttene», som Andersen introduserte slik: «Skogshyttene er midlertidige arbeiderboliger, som benyttes sesongvis og bare i de få år driften foregår i området. Det hender at en ny hytte må bygges for hver drift; den blir brukt et år eller nogen få, står siden ledig i 10-20 år, inntil skogen er vokset til igjen, så ny drift kan begynne. Det blir på denne måte en stor utgiftspost på driften å bygge disse hyttene – et forhold som må erindres ved bedømmelsen av de fordringer som stilles til dem.» Akkurat dette fotografiet ble knyttet til en sekvens om tomtevalg, som i dette tilfellet forekom Andersen lite velvalgt. Han gav nemlig denne illustrasjonen følgende undertekst: «Uhelding tomt: «gryte».» Andersen gav koiebyggere disse rådene: «Tomten må være tørr. Helst en liten haug med helning til alle sider. Flat grustomt er også bra. Kan man ikke undgå å velge tomten i en bakke, bør man ta solid åpen veit – ovenfor hytten – som leder bort overvannet. Verst er det at terrenget heller inn mot tomten fra flere sider («gryte»), fig. 27.[Dette fotografiet] Det vil da stå vann inn mot hytteveggen og under gulvet. Da blir det gulvkaldt og rått og nederste kvarv råtner. Man bør sørge for at hytte og stall får lun beliggenhet i le for fremherskende vindretning på stedet. Undgå å bygge i myrhalser, kloss ved myrer, i bekkedaler etc.» Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Observasjonene og refleksjonene hans ble utgitt under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Trøndelag. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet fra opphavsmannens side. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase.

Interiør fra skogskoie. Fotografiet skal være tatt i ei av koiene i Mathiesen-Eidsvold Verks skoger, nærmere bestemt ved Nordseter i Hurdal, der Harald Nicolay Storm Wergeland (1884-1953) var skogforvalter på dette tidspunktet. Koia var, som skogshusvær flest i denne delen av landet, laftet. Dette fotografiet er tatt mot et hjørne, der det var bygd en kjøkkenbenk framfor et vindu. Til høyre i forgrunnen sto det et bukkebord. Både på benken og bordet sto det diverse løsøre. På benken ser vi to ryggsekker, ei trekasse, flasker, glass og ei øskje. På bordet sto det tre gryter, en kaffekjele ei øskje og diverse annet løsøre. På veggen over kjøkkenbenken hang det et hjemmesnekret skap. På veggen til høyre hang det ei jakke under ei hylle. Under bordet sto det ei trekasse med et krøllet papir oppå. Dette fotografiet er tatt av Sønnik Andersen (1899-1973) i 1939, et par år etter at han ble ansatt som arbeidsinspektør for skogbruket.

Fra innspillingen av "Reisen til julestjernen" i Norsk Films atelier på Jar..Blant annet med Rolf Just Nilsen i rollen som Harlekin og Hanne Krogh som Sonja. .5. Mars 1976.

Fra innspillingen av "Reisen til julestjernen" i Norsk Films atelier på Jar..Blant annet med Rolf Just Nilsen i rollen som Harlekin og Hanne Krogh som Sonja. .5. Mars 1976.

Chat Noir-revyen KYSS KATTA, sesongen 1962 - 1963. Fra venstre: Carsten Byhring, Arvid Nilssen og Arve Opsahl.

Stillsfoto fra den svenske spillefilmen "Värmlänningarna". Til venstre; Annalisa Ericson i rollen som Anna. Arbeidermagasinet 1932.

Lenseformann Nils Kristensen Wethe (1894-1986) fra Eidsberg i Østfold, fotografert på arbeidsplassen, som var Glennetangen lense. Wethe er fotografert stående på ei bru, der fløtingstømmeret passerte på undersida. Han var kledd i ei dobbeltspent jakke og nikkersbukser. På hodet hadde han ei sixpencelue. I hendene holdt han lensearbeidernes viktigste redskap, en forholdsvis langskaftet fløterhake. Litt informasjon om Nils Wethes livsløp finnes under fanen «Opplysninger».

Fra innspillingen av "Reisen til julestjernen" i Norsk Films atelier på Jar, 5. Mars 1976. På scenen til venstre Rolf Just Nilsen i rollen som Harlekin og Hanne Krogh som Sonja. Foran til venstre Attila Horvath som gjøgler og Marit Syversen som Columbine.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Utislaget ble gjort med rammestyrte anleggsmaskiner som hadde ei kraftig klo i fronten - griplastere. Her er de karene som arbeidet på Glomstadmora den dagen museets fotograf besøkte stedet avbildet framfor en slik maskin. Fotografen har dessverre ikke notert navnene. Klærne kan kanskje gi en antydning om hvem som var maskinførere og hvem som utførte manuelt tilretteleggingsarbeid. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

En av lensearbeiderne ved Fetsund lenser i aktivitet med fløterhaken. Mannen var kledd i blå beavernylonbukser, rutete flanellskjorte med oppbrettete ermer, og han hadde ei skyggelue med reklame for et eller annet firma på hodet. Fotografen har notert seg at mannen hette Kaldbakken og var fra Brandval. Denne informasjonen anses for å være usikker, men i de siste åra lenseanlegget på Fetsund var i drift ble mye av arbeidsstokken rekruttert fra omkringliggende skogsbygder.

Forstmannen Haakon Lie (1884-1970), i kvit jakke og med spaserstokk, omgitt av åtte andre menn som under Lies ledelse deltok i blinkingsarbeid i fjellskogen rundt Kittilbu i Vestre Gausdal i Oppland sommeren 1924. Karene var oppstilt på rekke med skogforvalteren i midten. De øvrige karene var arbeidskledde og hadde blinkeøkser eller stikkbøker i hendene. Flere hadde også ryggsekker. Karene er fotografert framfor ei laftet bu med torvtak. Til høyre i bakgrunnen skimter vi en del sæterhus. Haakon Lie var født i Fyresdal i Telemark, der foreldrene var gardbrukere. Som ungdom gikk han Ullmanns folkehøgskole i Seljord og Notodden lærerskole. Deretter ble han skogbruksklærling ved Norges Landbrukshøiskole. Deretter ble Lie student, først ved Steinkjer skogskole og så på Norges Landbrukshøiskole, der han tok avsluttende eksamen på skogbruksavdelingen i 1907. Med vitnemål om at han hadde høyere skogbruksutdanning ble han skogassistent, først i Nedenes (Aust-Agder) og Bratsberg (Telemark). Etter et år fikk Lie en amtsskogmesterstilling i Romsdal. Etter to år i denne stillingen flyttet han til Lillehammer for å bli skogbrukslærer ved Storhove landbruksskole. I perioden 1918-23 var Lie skogforvalter i Innherred og styrer ved skogskolen i Steinkjer. Deretter flyttet han tilbake til Lillehammer og ble skogforvalter i Sør-Gudbrandsdalen, en stilling han hadde inntil han ble pensjonist i 1947. Haakon Lie var en meget aktiv fagperson og samfunnsaktør. Særlig de første par tiåra etter at han ble forstkandidat skrev han flittig, både fagbøker, artikkelstoff og skjønnlitterære tekster. Mer informasjon om Lies virke finnes under fanen «Opplysninger».

Skogsarbeid i Trysil i Hedmark en vinterdag i begynnelsen av 1970-åra. Fotografiet viser en skogsarbeider ved et furutre han nettopp hadde felt og skulle «aptere». Apteringa dreide seg om å dele opp stammene på felte trær slik at de ble til tømmerstokker med optimal markedsverdi ut fra definerte dimensjons- og kvalitetskrav. Skogsarbeideren måtte se an diameter- og lengder, kvaliteter og «feil» (f. eks. krumninger og råteflekker) med sikte på å definere stokkene inn i sortimentskategorier som hadde sine spesielle standarder for kapping. Dette arbeidet ble vanligvis gjort i forlengelsen av felling og kvisting. Her ble lengden målt med ei målestang - en «skant» med halvmetermål, og diameteren ble undersøkt ved hjelp av en skyveklave. Skogsarbeideren var kledd i vadmelsbukser, rutete flanellskjorte og dongerijakke. Han hadde votter eller hansker på hendene og topplue på hodet. Skogsarbeideren på dette fotografiet er antakelig Karstein Damseter.

Tømmerkjører Kåre Bratteggen (1910-1999), fotografert under tømmerlunning på Lundsberget i Trysil vinteren 1977. Bildet er tatt etter avlessing av tømmeret på velteplassen. Hengende over skulderen har han tømmersaksa som han hadde brukt for å dra stokkene opp på tømmerlunna. Bratteggen var kledd i mørke vadmelsbukser og en grå busserull i halvull.

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982), fotogfrafert i robåten han brukte under garnfiske etter sik og ørret i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Bildet ble tatt høsten 1973. Stensæter var da den siste som hadde næringsfiske som hovedsyssel i dette området. I Stensæters ungdom skal det ha vært 17-18 som drev slikt fiske. På dette fotografiet ser vi fiskeren som sto i båten og trakk garn, iført grovstripete cordfløyelsbukser og rutemønstret ullgenser, med sixpencelue på hodet. Fotografiet ble tatt en gråkald dag i slutten av oktober. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om høstfisket med garn sammenfattet Eknæs slik: «Høstfisket er særlig konsentrert om siken, og det er bare garn som benyttes. Allerede i juli kan han begynne, og de tre første ukene kalles fisket for "lusfiske" fordi fisken da har lus. Denne "lus-siken" er noe mer småfallen enn "grunnsiken", som opptrer lenger ut på høsten. Sjøl om det er siken som er hovedarten, får han også en del ørret og brasme under høstfisket. Han fisker på bunnen og bruker som søkke på garna jernringer med 9 cm diameter. Disse ringene er gjort litt større enn ei utstrukket maske for å hindre at de skal smette gjennom og skape ugreie. Tidligere besto søkkene av neverruller fylt med stein og ble kalt "skvælper". Fløttene, "flæra", er av brettet never. Når det gjelder fangstmengdene under høstfisket har vi det samme forhold som ved sommerfisket. Det finnes ikke nøyaktige oppgaver. Men dagsfangster mellom 15 og 25 kilo må anses for å være ganske normalt. Når de reset høstsiken kunne det bli betydelige mengder med rogn. Denne brukte fiskerne gjerne i egen husholdning. Rå, saltet sikrogn var et vanlig pålegg. Enten vispet de den for å få bort trevlene, eller der gjorde som Pauls far, saltet hele rogna og brukte den på brødet slik den var.»