7 results in DigitaltMuseum:

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tyns

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Isen kunne gå før tømmerleveransen var målt og merket. Dette skjedde nok sjelden. Men når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Stokkene var dessuten litt tilgjengelige for tømmermålerne når de kom med klaver og merkeøkser. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget. Fotografiet er antakelig tatt fra den nordvestre enden av brua mellom kommunesenteret på Tynset og Neby-grenda, med kameraet vendt ned mot det is- og snødekte elveløpet. I bakgrunnen ser vi Hopsæteråsen og fjellet Måna.

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Vål

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Våler, Hedmark, i april 1928, etter at noe av isen var sprengt.

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Ne

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Nes kommune i Akershus, i 1955. Fotografiet er tatt en vinterdag med tilløp til isskorpe på kraftverksdammen. I innløpet til renna lå det en del fastfrosne tømmerstokker med litt snø på. Over inntaksrenna gikk det ei stålbru, og på hver side var det ei lita hytte med saltak, muligens over de mekanismene som ble brukt til å justere posisjonen til «inntaksskuffen», ei kraftig strålrenne som befant seg under vannspeilet eller isflata, og som ble brukt til å regulere gjennomstrømminga gjennom dammen med. Ved Rånåsfossen skal denne skuffen ha vært av noe som ble kalt «Gran-Meyers patenterte konstruksjon». Rånåsfoss kraftstasjon ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922. Inntaksmagasinet har et areal på cirkla 10 kvadratkilometer og strekker seg drøyt 2 mil oppover i elveløpet. Dammen fikk et isløp nærmest kraftstasjonen, deretter to 50 meter brede sektorløp for fløtingstømmeret og et 45 meter bredt valseløp mot den vestre elvebredden. Valsen ble brukt til flomregulering og ved tapping vinterstid. Gjennom de store sektorlukene skulle det være mulig å ekspedere 700 000 tømmerstokker i døgnet med et beskjedent tap av vann. I tillegg ble det bygd ei 800 meter lang tømmerrenne av betong på den vestre elvebredden. Den skulle fortrinnsvis brukes når vannføringa var liten. I slike perioder skulle det være mulig å ekspedere 180 000 stokker i døgnet gjennom renna med et vannforbruk som ikke oversteg 30 kubikkmeter i sekundet. På grunn av strømforholdene viste det seg at «påstikningsarbeidet» - det å få tømmeret inn i renna fra damsida - ble mannskapskrevende. Derfor var det bare i ekstreme tørkesomrer at renna var i bruk - ellers gikk tømmeret over sektorløpene. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi Rånåsfoss bru, ei hengebru som ble tegnet og kalkulert av vegingeniøren Olaf Stang (1871-1956) og sto ferdigbygd i 1927. Med en avstand på drøyt 183 meter mellom de to tårnene var dette da et av Norges lengste bruspenn.