15 results in DigitaltMuseum:

Dette fotografiet viser, ifølge en kort tekst i Glomma felle

Dette fotografiet viser, ifølge en kort tekst i Glomma fellesfløtingsforenings fotoarkiv, tømmertillegging ved, Fallåa, som renner fra Romedal mot Nord-Odal Bildet ble tatt tidlig på våren i 1938, fra noe som kan se ut til å ha vært tunet på et lite gardsbruk, I forgrunnen til høyre ser vi noe som kan se ut som en laftet fjøsbygning med en tilbygd utedo i bordkledd bindingsverk. Til venstre, øverstd på bildeflata, ser vi utkastet på ei takrenne, antakelig fra et toetasjes våningshus. Nedenfor ser vi en liten, islagt og snødekt innsjø, der det lå tømmer i flakvelter, klart for måling og påfølgende fløtilng. På en bakkekam på motsatt side av sjøen ser vi en bakkekam med flere små gardstun. Kulturlandskapet kan tyde på at fotografiet er fra den nedre delen av vassdraget (se fanen «Opplysninger»), den delen som ligger i Nord-Odal kommune.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Stokkene var dessuten litt tilgjengelige for tømmermålerne når de kom med klaver og merkeøkser. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget. Fotografiet er antakelig tatt fra den nordvestre enden av brua mellom kommunesenteret på Tynset og Neby-grenda, med kameraet vendt ned mot det is- og snødekte elveløpet. I bakgrunnen ser vi Hopsæteråsen og fjellet Måna.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tyns

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Isen kunne gå før tømmerleveransen var målt og merket. Dette skjedde nok sjelden. Men når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Vål

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Våler, Hedmark, i april 1928, etter at noe av isen var sprengt.

«Ved Andraa 1928 Th.»

«Ved Andraa 1928 Th.»

Tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdrage

Tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Ei gruppe på tre menn var øyensynlig ute på isen for å inspisere skjermen. Den ene av dem hadde med seg en hund. En fjerde mann kom kjørende med hest og slede. En løs unghest sto inntil skjermen. Bakgrunnen for at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav «stolpegard» - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform. Vindeveggen, Svelle.

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvolle

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. En mann - antakelig en fløtingsfunksjonær - med bandhund inspiserte skjermen, som tydelig var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Vindveggen, Svelle. Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet

Den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. En mann - antakelig en fløtingsfunksjonær - med bandhund inspiserte skjermen, som tydelig var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Ne

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Nes kommune i Akershus, i 1955. Fotografiet er tatt en vinterdag med tilløp til isskorpe på kraftverksdammen. I innløpet til renna lå det en del fastfrosne tømmerstokker med litt snø på. Over inntaksrenna gikk det ei stålbru, og på hver side var det ei lita hytte med saltak, muligens over de mekanismene som ble brukt til å justere posisjonen til «inntaksskuffen», ei kraftig strålrenne som befant seg under vannspeilet eller isflata, og som ble brukt til å regulere gjennomstrømminga gjennom dammen med. Ved Rånåsfossen skal denne skuffen ha vært av noe som ble kalt «Gran-Meyers patenterte konstruksjon». Rånåsfoss kraftstasjon ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922. Inntaksmagasinet har et areal på cirkla 10 kvadratkilometer og strekker seg drøyt 2 mil oppover i elveløpet. Dammen fikk et isløp nærmest kraftstasjonen, deretter to 50 meter brede sektorløp for fløtingstømmeret og et 45 meter bredt valseløp mot den vestre elvebredden. Valsen ble brukt til flomregulering og ved tapping vinterstid. Gjennom de store sektorlukene skulle det være mulig å ekspedere 700 000 tømmerstokker i døgnet med et beskjedent tap av vann. I tillegg ble det bygd ei 800 meter lang tømmerrenne av betong på den vestre elvebredden. Den skulle fortrinnsvis brukes når vannføringa var liten. I slike perioder skulle det være mulig å ekspedere 180 000 stokker i døgnet gjennom renna med et vannforbruk som ikke oversteg 30 kubikkmeter i sekundet. På grunn av strømforholdene viste det seg at «påstikningsarbeidet» - det å få tømmeret inn i renna fra damsida - ble mannskapskrevende. Derfor var det bare i ekstreme tørkesomrer at renna var i bruk - ellers gikk tømmeret over sektorløpene. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi Rånåsfoss bru, ei hengebru som ble tegnet og kalkulert av vegingeniøren Olaf Stang (1871-1956) og sto ferdigbygd i 1927. Med en avstand på drøyt 183 meter mellom de to tårnene var dette da et av Norges lengste bruspenn.

Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotogr

Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt vinterstid, fra en posisjon midt imot det nederste av de to avsatsene i den til sammen 25,5 meter høye fossen. Til tross for snø og is aner vi hvordan Christiania Tømmerdirektion hadde fått bygd «skådammer» - skjermer (i dette tilfellet i form av steinfylte tømmerkister) - som skulle forhindre at fløtingsvirket ble drevet på land i strømkavet i fossefallet og kulpen nedenfor under vårflommene. I de nedre fosseløpet var det dessuten lagt «flakning» eller «golving», en skjerm av tømmerstokker, som lå tett i tett med lengderetningen parallelt med strømretningen. Poenget med denne konstruksjonen var at den skulle forebygge at fløtingsvirket kilte seg fast i det ujevne berget i fosseløpet og dermed hopet seg opp på et sted der det ville være ekstra vanskelig og farlig å få løsnet det igjen. Dette er et vinterfotografi, tatt på et tidspunkt da det hadde hopet seg opp is på golvinga. Bare et felt øverst, midt i elveløpet var bart, og der aner vi at det sildret vann. Den øvre delen av Osfallet er ikke synlig på dette bildet. Fotografiet er antakelig tatt like før kraftutbygginga i denne delen av Søndre Osa ble realisert (1913-1914).

Inspeksjon av steinfylt tømmerkistekar ved Bingen lenser i S

Inspeksjon av steinfylt tømmerkistekar ved Bingen lenser i Sørum i Akershus vinteren 1963. Fotografiet viser tre menn foran et digert (cirka 10 X 10 meter), delvissnødekt lensekar som stakk opp av isen. Akkurat denne lensekartypen ble kalt for «rierkar» fordi den var utstyrt med en plog i motstrøms retning, der midtaksen – «ryggen» – ble kalt for «rier». Lensekarene ved Bingen, som var fastpunkter for lensene, som i høysesongen skulle holde på store tømmermengder på motstrøms side, i påvente av at mannskapet ved sorteringsanlegget på Fetsund et par kilometer lengre nede var klare til å motta tømmeret. Poenget med den skråstilte rierløsningen var at tømmeret ikke bare skulle øve press i strømretningen, men også ned mot elvebotnen. I ekstreme tilfeller kunne fløtingstømmeret presses over rierkaret uten å ødelegge det. Denne typen lensekar ble først utviklet av ingeniøren Johs. Johannesen omkring 1912-1913. Han ble ansatt i Christiania Tømmerdirektion i 1902, og ble forfremmet til direktør i 1907. Denne posisjonen hadde han helt fram til 1948. I mellomtid var Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) fusjonert med Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). I sitt daglige virke var Johs. Johannesen hele tida nært knyttet til driften av lenseanleggene ved Fetsund og Bingen.

Fløtingstømmer, levert i flakvelter på isen på Storsjøen i R

Fløtingstømmer, levert i flakvelter på isen på Storsjøen i Rendalen vinteren 1928. Flakveltene besto av barket tømmer som var lagt parallelt i "floer" på tvers av underliggende strøstokker. Mange foretrakk denne tilleggingsmåten fordi den gjorde tømmeret lett tilgjengelig for måling og merking, og fordi den ofte gav høvelig tørk for tømmeret som lå i floene. Når underlaget var en isdekt innsjø, som her, kunne man imidlertid risikere at det oppsto kjøving, slik at stokkene etter hvert fraus ned i isen og ble vasstrukne og fuktige i forkant av fløtingssesongen. Dette vanskeliggjorde i så fall måling og merking, og kunne føre til at en del av tømmeret sank på sin veg nedover vassdraget når fløtinga tok til.