16 results in DigitaltMuseum:

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tyns

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Isen kunne gå før tømmerleveransen var målt og merket. Dette skjedde nok sjelden. Men når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Stokkene var dessuten litt tilgjengelige for tømmermålerne når de kom med klaver og merkeøkser. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget. Fotografiet er antakelig tatt fra den nordvestre enden av brua mellom kommunesenteret på Tynset og Neby-grenda, med kameraet vendt ned mot det is- og snødekte elveløpet. I bakgrunnen ser vi Hopsæteråsen og fjellet Måna.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Vål

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Våler, Hedmark, i april 1928, etter at noe av isen var sprengt.

Fløtingen går for fullt. Vann, tømmer og is. Fåa, Tynset, He

Fløtingen går for fullt. Vann, tømmer og is. Fåa, Tynset, Hedmark. I 1960 var det innmeldt 5 204 tømmerstokker til fløting i Fåa.

Forberedelse til isskytning eller issprenging i Forssvika ne

Forberedelse til isskytning eller issprenging i Forssvika nedenfor Braskerudfossen eller Braskereidfossen i Glomma i Våler i Hedmark. Her ser vi en mann som stakk en stolpe ned i et hull i isen, der det antakelig skulle plasseres en ladning. Flere stolper lå på isen bak mannen. Målet med dette arbeidet var antakelig å etablere en isfri kanal, der fløtingstømmeret kunne passere.

Fra Melvolldammen i den nedre delen av Renaelva i Åmot i Hed

Fra Melvolldammen i den nedre delen av Renaelva i Åmot i Hedmark, fotografert på seinvinteren 1941. Bildet er tatt i motstrøms retning langsetter en såkalt skådam, en skjerm som skulle frastøte tømmeret fra elvebredden og få det til å flyte mot en djupere og mer hurtigstrømmende del av elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt var dammen dekt av snø og is, som hadde sprukket der hvor konstruksjonen - antakelig en lav tømmervegg montert på bukker med forankring i en bakenforliggende steinvoll - møtte elva. Fotografiet ble antakelig tatt fordi funksjonærene i Glomma fellesfløtingsforening mente at flytende tømmer, rennende vann, snø og is hadde tæret så hardt på konstruksjonen at den måtte repareres.

Flyfotografi, tatt over stopplensa i nordenden av Sennsjøen,

Flyfotografi, tatt over stopplensa i nordenden av Sennsjøen, der fløtingstømmer fra Engerdal ble holdt tilbake i påvente av at forholdene lå til rette for fløting videre sørover Trysilelva. Bildet er tatt i midten av mai 1986, på et tidspunkt da det fortsatt lå litt is langsmed den vestre sida av sjøen, men før tømmeret fra ovenforliggende skogområder hadde nådd ned hit. Vi skimter lensa i ismassene. Sennsjølensa samlet opp alt tømmeret som kom på Femundselva fra Engerdal. Der var man avhengige av å fløte mens det var flomvannføring, for å slippe at tømmeret satte seg fast på grusører i elveløpet. Lengre nedover var det et poeng at vårflommen skulle være på retur før de store tømmermengdene kom. I det flate lendet langs Trysilelva kunne nemlig flomvannet føre mange av stokkene langt inn på land, og i så fall ble det arbeidsomt for fløterne å bære dem tilbake til vannstrømmen i elveløpet når vannstanden sank. Derfor ble engerdalstømmeret ofte holdte tilbake i Sennsjølensa til begynnelsen av juni. Det året dette fotografiet ble tatt ble det levert om lag 22 000 kubikkmeter fløtingsvirke fra Engerdal. Dermed ble bilvegene i regionen spart for 3 - 4 000 lastebillass. Fløterne var avhengige av nordavind når det åpnet Sennsjølensa, for strømdraget var ikke kraftig nok til å dra tømmeret gjennom sjøen om det blåste fra sør. Dette fotografiet ble etter at lensa var lagt, men før tømmeret nordfra hadde nådd Sennsjøen.

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvolle

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. En mann - antakelig en fløtingsfunksjonær - med bandhund inspiserte skjermen, som tydelig var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Vindveggen, Svelle. Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Ne

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Nes kommune i Akershus, i 1955. Fotografiet er tatt en vinterdag med tilløp til isskorpe på kraftverksdammen. I innløpet til renna lå det en del fastfrosne tømmerstokker med litt snø på. Over inntaksrenna gikk det ei stålbru, og på hver side var det ei lita hytte med saltak, muligens over de mekanismene som ble brukt til å justere posisjonen til «inntaksskuffen», ei kraftig strålrenne som befant seg under vannspeilet eller isflata, og som ble brukt til å regulere gjennomstrømminga gjennom dammen med. Ved Rånåsfossen skal denne skuffen ha vært av noe som ble kalt «Gran-Meyers patenterte konstruksjon». Rånåsfoss kraftstasjon ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922. Inntaksmagasinet har et areal på cirkla 10 kvadratkilometer og strekker seg drøyt 2 mil oppover i elveløpet. Dammen fikk et isløp nærmest kraftstasjonen, deretter to 50 meter brede sektorløp for fløtingstømmeret og et 45 meter bredt valseløp mot den vestre elvebredden. Valsen ble brukt til flomregulering og ved tapping vinterstid. Gjennom de store sektorlukene skulle det være mulig å ekspedere 700 000 tømmerstokker i døgnet med et beskjedent tap av vann. I tillegg ble det bygd ei 800 meter lang tømmerrenne av betong på den vestre elvebredden. Den skulle fortrinnsvis brukes når vannføringa var liten. I slike perioder skulle det være mulig å ekspedere 180 000 stokker i døgnet gjennom renna med et vannforbruk som ikke oversteg 30 kubikkmeter i sekundet. På grunn av strømforholdene viste det seg at «påstikningsarbeidet» - det å få tømmeret inn i renna fra damsida - ble mannskapskrevende. Derfor var det bare i ekstreme tørkesomrer at renna var i bruk - ellers gikk tømmeret over sektorløpene. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi Rånåsfoss bru, ei hengebru som ble tegnet og kalkulert av vegingeniøren Olaf Stang (1871-1956) og sto ferdigbygd i 1927. Med en avstand på drøyt 183 meter mellom de to tårnene var dette da et av Norges lengste bruspenn.

«Issprængning i Fulufjorden.»

«Issprængning i Fulufjorden.»

Tømmer på Fulufjorden tidlig på våren, mens det ennå var isg

Tømmer på Fulufjorden tidlig på våren, mens det ennå var isgang i Glomma. Fotografiet er antakelig tatt tidlig på 1900-tallet. Fulufjorden ligger om lag 6 kilometer vest for Kongsvinger sentrum, i nabokommunen Sør-Odal. Denne fjorden er en «utposning» på elveløpet, som akkurat her dreier nordvestover. Dette elvepartiet hadde en del bakevjer, viker og holmer, som kunne skape problemer for tømmerfløterne, særlig når det blåste fra sør eller vest. I 1897 etablerte Øvre Glommens fællesfløtningsforening ei beholdningslense i Fulufjorden. Lensa er ikke synlig på dette fotografiet, men det er sannsynlig at isen representerte en trussel mot slike konstruksjoner. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tvers av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg.

Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotogr

Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt vinterstid, fra en posisjon midt imot det nederste av de to avsatsene i den til sammen 25,5 meter høye fossen. Til tross for snø og is aner vi hvordan Christiania Tømmerdirektion hadde fått bygd «skådammer» - skjermer (i dette tilfellet i form av steinfylte tømmerkister) - som skulle forhindre at fløtingsvirket ble drevet på land i strømkavet i fossefallet og kulpen nedenfor under vårflommene. I de nedre fosseløpet var det dessuten lagt «flakning» eller «golving», en skjerm av tømmerstokker, som lå tett i tett med lengderetningen parallelt med strømretningen. Poenget med denne konstruksjonen var at den skulle forebygge at fløtingsvirket kilte seg fast i det ujevne berget i fosseløpet og dermed hopet seg opp på et sted der det ville være ekstra vanskelig og farlig å få løsnet det igjen. Dette er et vinterfotografi, tatt på et tidspunkt da det hadde hopet seg opp is på golvinga. Bare et felt øverst, midt i elveløpet var bart, og der aner vi at det sildret vann. Den øvre delen av Osfallet er ikke synlig på dette bildet. Fotografiet er antakelig tatt like før kraftutbygginga i denne delen av Søndre Osa ble realisert (1913-1914).

Inspeksjon av steinfylt tømmerkistekar ved Bingen lenser i S

Inspeksjon av steinfylt tømmerkistekar ved Bingen lenser i Sørum i Akershus vinteren 1963. Fotografiet viser tre menn foran et digert (cirka 10 X 10 meter), delvissnødekt lensekar som stakk opp av isen. Akkurat denne lensekartypen ble kalt for «rierkar» fordi den var utstyrt med en plog i motstrøms retning, der midtaksen – «ryggen» – ble kalt for «rier». Lensekarene ved Bingen, som var fastpunkter for lensene, som i høysesongen skulle holde på store tømmermengder på motstrøms side, i påvente av at mannskapet ved sorteringsanlegget på Fetsund et par kilometer lengre nede var klare til å motta tømmeret. Poenget med den skråstilte rierløsningen var at tømmeret ikke bare skulle øve press i strømretningen, men også ned mot elvebotnen. I ekstreme tilfeller kunne fløtingstømmeret presses over rierkaret uten å ødelegge det. Denne typen lensekar ble først utviklet av ingeniøren Johs. Johannesen omkring 1912-1913. Han ble ansatt i Christiania Tømmerdirektion i 1902, og ble forfremmet til direktør i 1907. Denne posisjonen hadde han helt fram til 1948. I mellomtid var Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) fusjonert med Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). I sitt daglige virke var Johs. Johannesen hele tida nært knyttet til driften av lenseanleggene ved Fetsund og Bingen.