6 results in DigitaltMuseum:

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fra Hole kommune i

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fra Hole kommune i Buskerud, fotografert på den snødekte isen på Steinsfjorden vinteren 1973. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Fotografiet er tatt inne ved strandkanten, der Stensæter hadde satt fra seg ei øks og en sparkstøtting. Her var han i ferd med å løfte ei isbile og en spade opp på skuldra. Denne redskapen skulle han ha med seg ut på isen, der han drev garnfiske etter sik. Garna ble strukket i vannet mellom hull Stensæter hadde hogd i isen. De ble trukket med to døgns mellomrom. I løpet av to døgn hadde det ofte dannet seg ei isskorpe i de nevnte hullene. Denne isen måtte hogges opp med isbila. Deretter ble issørpe og eventuell snø i og omkring hullet fjernet med spaden, før garna kunne trekkes. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) viser fram ei lang

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) viser fram ei lang trestang, som han brukte når han skulle sette garn under isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Stanga ble stukket ned gjennom et hull fiskeren hadde hogd i isflata, med ei lang snor i den ene enden. Deretter ble stanga dyttet i ønsket retning, under isen. Ofte var det nødvendig å hogge et nytt hull over det stedet der stanga stanset, for å kunne gi den en ny dytt. Til slutt ble den tatt opp igjen, gjennom et hull som lå en garnlengde fra det første hullet der stanga og snora ble stukket ned i vannet. På dette tidspunktet kunne snora knyttes fast i den ene enden av overtelna på garnet, som dermed kunne trekkes forsiktig inn under isen til det sto i ønsket posisjon. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Gunhild Dæhlie og Paul Stensæter, fotografert på den snødekt

Gunhild Dæhlie og Paul Stensæter, fotografert på den snødekte isflata på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike vinteren 1973. Stensæter bodde på østsida av Steinsfjorden, i Hole kommune, og han drev næringsfiske nesten hele året. Vinterstid var det garnfisket etter sik under isen som gav de største fangstene. Her var han på veg ut for å trekke garn, noe han gjorde med to døgns mellomrom. Han bar med seg ei isbile og en spade. Denne redskapen trengte han, for garna sto mellom hull i isen som oftest fikk ei isskorpe og noen ganger også var gjendrevet med snø, mellom hver gang garna skulle etterses. Gunhild Dæhlie var gift med fotografen som tok dette bildet, museumsmannen Åsmund Eknæs. Mens Åsmund tok bilder bar Gunhild feltdagboka hans. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fra Hole i Buskerud

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fra Hole i Buskerud, fotografert på den snødekte isflata på Steinsfjorden vinteren 1973. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Her drev Paul Stensæter næringsfiske, nesten hele året. I vintersesongen ble fangstene tatt på garn, som i Steinsfjorden måtte settes under isen. Da dette bildet ble tatt var Steinsæter på veg ut for å trekke slike garn. Han bar ei isbile og en spade over skuldra. Isbila skulle han bruke til å hakke opp isskorper som ofte hadde dannet seg i hullene i isen som garna ble trukket gjennom. Spaden ble brukt til å fjerne snø og issørpe fra de samme hullene. Mellom isbila og spaden på dette fotografiet skimter vi også en pinne med et sideskudd i den ene enden. Denne kroken ble brukt når Stensæter skulle «fange» og trekke til seg garnet fra det kalde vannet undser isen. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens h

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen og trakk et av garna han hadde satt under isen på Steinsfjorden vinteren 1973. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Garnfisket vinterstid var primært et sikfiske. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens h

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han trakk et av garna han hadde satt under isen på Steinsfjorden vinteren 1973. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Garnfisket vinterstid var primært et sikfiske. Her bindes ei snor til enden av garnets overtelne. Den skulle plasseres slik at den gikk opp av vannet ved kanten på hullet. Der gjorde den garnet tilgjengelig neste gang det skulle trekkes, to døgn seinere. I 1973 og 1974 var Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å intervjue ham og observere ham i arbeid som fisker. Det Eknæs fikk vite om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik: «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking. Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste. Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes. Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk. Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig. I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen. Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det. Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Share to