![Interiør fra såkalt «murkoie» eller «peiskoie». Fotografiet]()
Interiør fra såkalt «murkoie» eller «peiskoie». Fotografiet er antakelig tatt i Hedmark eller Oppland i andre halvdel av 1920-åra. I forgrunnen til venstre ser vi det innredningselementet som var opphavet til de nevnte koietypebetegnelsene - en peis. Skogskoiene lå gjerne uvegsomt til i skogslandskapet, og de ble følgelig i hovedsak bygd av materialer man kunne finne på stedet, eller i hvert fall i nærheten av koietomta. Dette bildet er tatt i ei lita laftet stue, antakelig oppført av tømmer fra tørrgran eller annet virke som hadde liten kommersiell verdi. Inne i rommet var det sitte- og liggebrisker langs veggene, også her med rundtømmer som bærende elementer, men sannsynligvis med halvkløvninger eller bord i den flata skogsarbeiderne skulle sitte og sove på. Her sto det bare en bæremeis og ei lita blikkflaske på brisken. Peisen var oppført av kantete naturstein, antakelig med et minimum av bindemiddel. Den later til å være murt inntil en av tømmerveggene, og murverket skjermet i hvert fall veggen for ildsfarlige gnister. Den hadde dessuten et pipeløp som, i hvert fall når været var noenlunde vindstille, ledet mesteparten av røyken ut av rommet. Men mye av varmeenergien fra den brennende veden gikk også rett opp gjennom pipa - varmestrålinga inn i rommet var beskjeden. I det koierommet der dette fotografiet er tatt målte Sønnik Andersen likevel 32 grader 1,5 meter over jordgolvet tidlig på kvelden, mens karene lagde seg dagens varme måltid på peisen - etter tur. Samtidig var det bare 2 varmegrader 10 centimeter over golvet. Påfølgende morgen hadde romtemperaturen sunket til 14 grader, og nede ved golvet var temperaturen på frysepunktet. Dette forklares slik: «Her er peis. Den lave temperatur ved gulvet kommer meget av det. For at peisen skal trekke er det gjort hull under nederste kvarv i veggen. Døren er gissen omkring karmene og her er jordgulv. Alder 10 år.»
I peisen vi ser på dette bildet var det ikke mindre enn tre kaffekjeler. To av dem stå ytterst på den såla der ilden skulle tennes, den tredje hang i en ståltråd høyere oppe, der varmestrålinga var på det kraftigste. Johan Sønnik Andersens far, fylkeslege Einar Andersen (1864-1954), skrev en epilog til sønnen Sønnik Andersens «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår». Fylkeslegens tekstsekvens handlet om skogsarbeidernes kosthold. Når det gjaldt kaffe fomulerte distriktslegen seg balnt annet slik: «Om vinteren er det ikke lyst nok til å arbeide i skogen lenger enn fra 7 ½ fm. til kl. 5 em. De må utnytte arbeidstiden og får ikke tid til å få sig ordentlig kokemat før dagsarbeidet er endt. Hele arbeidsdagen lever de på kaffe og smørbrød. Når de så kommer inn kl. 5 om eftermiddagen, må de foreløpig stagge den verste sult – fremdeles med kaffe og smørbrød.» Men etter hvert lagde de seg vanligvis et varmt måltid, etter tur og etter fattig evne. Andersen føyer til denne betraktningen om kaffen: «Der drikkes svært meget kaffe i kojene – 5 ganger om dagen foruten en del ganger om natten, og visstnok store porsjoner hver gang. Det er forståelig at folk som arbeider i kulden, har trang til varmt drikke og noget å stive sig op på. Men all denne kaffen kan allikevel ikke være bra.»
Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i andre halvdel av 1920-åra. Observasjonene og refleksjonene hans ble utgitt under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Trøndelag. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet fra opphavsmannens side. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase.
