![Ruinene av Fladeby Cellulosefabrik i Enebakk i Akershus, fot]()
Ruinene av Fladeby Cellulosefabrik i Enebakk i Akershus, fotografert i 1941. Dette er et panoramamotiv, sammenlimt av fire ulike bilder. Selskapet som skulle etablere treforedlingsbedriften på Flateby ble organisert i 1899 av Hartvig Bache-Wiig (1850-1922) og de ingeniørutdannete sønnene Olai Bache-Wiig (1876-1924) og Thomas Bache-Wiig (1878-1971) med senior som daglig leder. Bache-Wiig-karene mente at mulighetene for vannkraft fra Børterelva, tilgangen på tømmerråstoff både fra nærområdet i Enebakk og fløtingsvirke fra Glommavassdraget, samt nærheten til hovedstaden Kristiania var ideelle lokaliseringsfaktorer. Gründerne bak familieselskapet hadde ikke nevneverdige kapitalreserver, men de fikk et lån på 3 000 pund sterling hos et firma i London. Bache-Wiig & Co bygde først et tresliperi, men de bestemte seg raskt for å satse på sulfatcellulose i stedet. Ombygginga av fabrikken startet våren 1901, og dette arbeidet tok et drøyt år. Selskapet nøye seg i stor utstrekning med brukt produksjonsmateriell. Bache-Wiig & Co slet også med å rekruttere en kompetent arbeidsstokk. Transporten av cellulosen til jernbanestasjonen på Lillestrøm ble også dyrere enn forutsatt. Bache-Wiig holdt seg med to dampbåter - D/S Strømmen og D/S Fladby (tidligere D/S Duen). Sistnevnte havarerte under storm på Øyeren i 1902, noe som naturligvis innerbar tap. Vinterstid måtte transporten av cellulosen foregå med hest og slede. Kostnadene må ha vokst Bache-Wiig & Co over hodet, for fabrikken kom knapt i gang før den måtte innstille driften på grunn av vann- og pengemangel. Sommeren 1903 publiserte riksavisene konkursakusjon over firmaets eiendommer i Enebakk. Den viktigste av dem var Flatebydalen (Modellen) «… med paastaaende Sulfatfabrik [Fladby], tilhørende Vandfald og øvrige Herligheder af enhver Art. Det bemærkes at Sulfatfabrikken er beregnet for Produktion 3 000 Tons pr. Aar, at samme er heldig beliggende ved Øiern, og at den har let Adgang til billigt Trævirke.» Bobestyreren mente at «Aarsagen til Konkursen maa søges i fuldstændig Mangel på disponibel Driftskapital, da Fabrikanlægget vel vær færdigt og skulde igangsættes». Det var bobestyreren, forretningsadvokaten Einar Rasch (1864-1919), som fikk tilslaget på de fleste av eiendommene. For cellulosefabrikken og den tomta den sto på, som hadde en bokført verdi på bortimot 312 000 kroner, var budet på beskjedne 3 500 kroner. Bache-Wiig mobiliserte imidlertid medinvestorer i et nytt aksjeselskap, som fikk virksomheten i gang igjen, men økonomien var stadig vanskelig. I 1909 ble det annonsert en ny konkursauksjon over A/S Fladeby Brugs bos elleve eiendommer, hvorav fabrikken med bygninger, maskiner og annet inventar, fallrettigheter i Børterelva, samt to dampbåter, tømmerbeholdninger og varelager var det viktigste. Etter denne krisa gav Bache-Wiig-karene opp virksomheten i Enebakk. Det ble imilertid organisert et nytt selskap - A/S Fladeby Cellulosefabrik - med bankier Viktor Plathe, bankier Hans Butenschøn og grosserer Einar Wettre i styret. Det nye selskapet drev fabrikken videre med svenske Jacob Otto Lundberg (f. 1879) som som leder inntil han i 1915 ble disponent ved Torp Brug. I 1912 skjedde det noe dramatisk i fabrikken. En beholder som skulle fylles med kokende masse eksploderte. Taket og veggene mot tilstøtende rom ble splintret, og det regnet teglstein og maskindeler over hele fabrikktomta. Likevel ble ingen av arbeiderne skadd! Arbeiderne ved fabrikken stiftet fagforening tilsluttet Norsk papirindustriarbeiderforbund i 1918. Samme år innbød selskapene Det norske aktieselskap for elektromagnetisk industri og Finans & Emission A/S, samt investorene Alfred Alten og Arne Christensen til aksjetegning i et nytt selskap, A/S Norsk celluloseindustri. Innbyderne hadde sikret seg aksjene i A/S Lillestrøms Cellulosefabrik og A/S Fladeby Cellulosefabrik. De postulerte betydelige synergier ved at sulfittfabrikken på Lillestrøm og sulfatfabrikken på Flateby under felles administrasjon, for de to bedriftene hadde samme innkjøpsdistrikt, og anlegget i Enebakk kunne nyttiggjøre seg «ringere kvaliteter og furu», som ikke kunne brukes som celluloseråstoff på Lillestrøm. For å gjøre prosjektet attraktivt for medinvestorer poengterte de at begge fabrikkene hadde gått med gode overskudd og gitt gode utbytter til aksjonærene i 1917. For Fladebys vedkommende ble det også nevnt at fabrikken var ombygd og modernisert etter en brann, og hadde en produksjonskapasitet på 7 000 tonn sulfatcellulose i året. Interessen for A/S Norsk celluloseindustri var neppe så stor som investorene hadde håpet. I 1919 gjorde investorene et nytt forsøk på en aksjeemisjon. Krakket i skogindustrien i 1921 må ha rammet Fladeby-fabrikken, som så mange andre bedrifter i denne bransjen, hardt. Høsten 1930 var det for siste gang auksjon på Fladeby Cellulosefabriks kontor. Virksomheten må likevel ha fortsatt. Like før jul i 1930 gikk det ut en pressemelding om at det ville bli driftsstans fra januar 1931, for tømmerlageret var tomt. I den samme pressemeldinga sto det at «Man antar at stansen ved denne fabrikk vil bli av lang varighet». På dette tidspunktet ble det oppgitt at fabrikken hadde 130 ansatte. Det ble Enebakk kommune som overtok fabrikken, men kommunen greide ikke å få i gang igjen det som hadde vært en hjørnesteinsbedrift i lokalsamufunnet. Dette fotografiet, som er tatt drøyt 10 år etter konkursen, tyder på at bygningene må ha forfalt raskt.
