12 results in DigitaltMuseum:

Fire stolte jegere med geværer og to hunder med sju harer, f

Fire stolte jegere med geværer og to hunder med sju harer, fotografert på ei trapp framfor våningshuset på Storøya – den gang kalt «Storøen» – i Tyrifjorden. Vi kjenner foreløpig bare identiteten til en av jegerne, nemlig Ole Kjellsen Glorvigen (1869-1931) fra Åsnes i Solør. Fotografiet er tatt etter at Glorvigen, Sigurd Svenneby (1879-1965) og John Bjørneby (1874-1927), alle fra Solør, i 1910 inngikk avtale med godseier Olaf Færden (1872-1913) om å kjøpe store store skogeiendommer på Ringerike, blant annet Storøya. Denne transaksjonen ble for øvrig satt litt på vent, for mens Færden var på konkursens rand og trengte penger, reiste søstera hans odelssøksmål. Eierskapet ble først endelig avklart i 1912, etter at Færdens konkurs var et faktum og skogspekulantene fra Solør fikk auksjonsskjøte på eiendommene. Det var mye grovt, salgbart tømmer, men rentene på de summene solungene hadde lånt i forbindelse med skogkjøpet var drøye. Da de tre investorene videresolgte skogene i 1916 hadde de likevel tjent 120 000 kroner, et stort beløp på den tida. En tidligere eier av Storøya hadde sluppet harer der, og de hadde formert seg godt. For skogspekulantene og deres venner innebar dette jaktmuligheter. Sigurd Svenneby beskriver dette i sine erindringer: «Den største turen gjorde vi dog en høst. Gamle lensmann [Jens] Høye, Grue og hans sønn Simon (nå lensmann i Elverum), som da i tre år var min fullmektig, var med Ole Kj. Glorvigen og meg på jakt. Da skjøt vi på et par dager 28 - åtte og tyve - harer, store og feite som kalver. Jeg «maga» harer, som de sier her, så jeg var matlei mange dager etterpå. Ole Kj. hadde nylig anskaffet seg en førstepremiehund, en schweizer-støver. Den var gamle Høye så uheldig å skyte i losen, for haren gikk virkelig i los, selv om det var en del biløpere. «Faen au», sa gamle Høye, «jeg skyter da ellers alltid bom, men denne helvetes bikkja var jeg da kar om å råke». Hunden fikk tarmforsnevring av skuddet, og ble ubrukbar siden. Disse 28 på et par ettermiddagstimer. I lengden er sånn jakt slett ikke morsom!»

Snøsokker

Snøsokker for skogsbruk, sydd av salmaker Ole Evensen, som fra 1930 også var småbruker på den tidligere husmannsplassen Irstadstua i Romedal. Snøsokkene er sydd av brunsvart lær med henblikk på å beskytte brukeren fra å få snø i skoene og å bli våt på nedre del av buksene under ferdsel på mark som er dekket av løssnø. Formen er avpasset etter kroppsdelen de skulle sitte på. Det innebærer at vidden tiltar oppover leggen. Like under øverkanten har salmakeren skåret en del drøyt to centimeter lange spalter i læret, slik at det er dannet fire "smøystoler" hvor det er tredd inn ei festereim som skulle forebygge at snøsokken skled ned under bruk. Festereimene har nålespenner av jern. På den "venstre" snøsokken er reima sannsynsligvis av nyere dato, noe som framgår av mindre slitasje og av litt tynnere lær med lysere brunfarge enn snøsokkene for øvrig. På den "høyre" snøsokken er smøystolen bak på høyre side istykkerslitt. Nederst på snøsokkene er det innsydd tilnærmet triangulære kiler foran, ved ankelpartiet. De nedre kantene er for øvrig forsterket med påsydde lærband. På yttersidene av nederkantene er det påsydd fotreimer med nålespenner av jern. Disse reimene ble trukket under skosålene - i den noe beskyttete sona mellom skohælene og tåballene - og spent fast på oversida av foten. Dette måtte gjøres slik at spennene og de løse endene av fotreimene kom på yttersida av føttene og følgelig ikke ble til hinder for brukeren under gange - til fots eller på ski.

Share to