21 results in DigitaltMuseum:

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven klar til å sprette opp buken på fisken. Ved sida av fiskeren sto det et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven klar til å sprette opp buken på fisken. Ved sida av fiskeren (ved høyre bildekant) skimter vi et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i bredstripete cordfløyelbukser og strikkegenser. Han hadde sixpencelue på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven klar til å sprette opp buken på fisken. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven klar til å sprette opp buken på fisken. Ved sida av fiskeren sto det et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i bredstripete cordfløyelbukser og strikkegenser. Han hadde sixpencelue på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven som han nettopp hadde sprettet opp buken på fisken med. Framfor ham lå det en del rogn, som Stensæter brukte som pålegg på brødmat. Ved sida av fiskeren (ved høyre bildekant) skimter vi et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i bredstripete cordfløyelbukser og strikkegenser. Han hadde sixpencelue på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven klar til å sprette opp buken på fisken. Til venstre for fiskeren sto det et stort, avskåret plastkar som sannsynligvis inneholdt urenset fisk. På høyre side skimter vi et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i bredstripete cordfløyelbukser og strikkegenser. Han hadde sixpencelue på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), som skrapte skjellene av en sik (Coregonus lavaretus) han fått på et av garna han nettopp hadde trukket i Steinsfjorden, ei sidegrein av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven han brukte under dette arbeidet. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), som skrapte skjellene av en sik (Coregonus lavaretus) han fått på et av garna han nettopp hadde trukket i Steinsfjorden, ei sidegrein av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven han brukte under dette arbeidet. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), som skrapte skjellene av en sik (Coregonus lavaretus) han fått på et av garna han nettopp hadde trukket i Steinsfjorden, ei sidegrein av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven han brukte under dette arbeidet. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), som skrapte skjellene av en sik (Coregonus lavaretus) han fått på et av garna han nettopp hadde trukket i Steinsfjorden, ei sidegrein av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven han brukte under dette arbeidet. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjo

Paul Stensæter (1900-1982), som var yrkesfisker på Steinsfjorden, ei sidegrein til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud, fotografert mens han reset en sik (Coregonus lavaretus) han hadde tatt i garn under høstfisket. Fisken lå tilsynelatende på en planke på en avlang stein, som Stensæter satt på, med tollekniven han sprettet opp buken på fisken med. På høyre side av fiskeren skimter vi et sylindrisk metallkar som den nyrensete fisken ble lagret i. Rensinga var et arbeid det hastet litt med, for fangsten skulle omsettes mens den var fersk, Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i bredstripete cordfløyelbukser og strikkegenser. Han hadde sixpencelue på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....» Eknæs skriver ellers at Stensæter «renset og flosset» fisken så snart han kom i land. Han greide å ekspedere et par abborer i minuttet. Rensinga av sik har Eknæs ikke kommentert spesielt.

Store mengder sik (Coregonus lavaretus), antakelig fotografe

Store mengder sik (Coregonus lavaretus), antakelig fotografert i en av båtene som ble brukt under det såkalte «bøklingfisket» i elva Tufsinga i Os kommune i Hedmark høsten 1975. Siken har sølvblanke sider, mørk rygg og hvit buk. Halefinnen er djupt kløftet og skjellene er ganske store. Munnen sitter ytterst på snuten, og siken er svakt overbitt. Mengder av sik, som på dette fotografiet, var det helst i gytetida man kunne fange. I Tufsinga skjedde dette altså ved en spesiell form for notfiske, der en støtte en «bøkkel», ei stang med en liten boks i enden, ned i vannet for å skremme siken mot innstengingsredskapet. Åsmund Eknæs, som var konservator ved Norsk Skogbruksmuseum, beskrev bøklingfisket i Tufsinga slik i boka «Innlandsfiske» (1979): «Når ein fiskar med not etter sik i elva Tufsinga ved Femund, er «bøklinga» ein heilt nødvendig føresetnad for eit godt resultat. I oktober, når siken er på veg oppover den smale elva, driv dei dette særeigne fisket på denne måten: To mann dreg med båten 50-100 meter nedanfor den staden der dei skal setje nota. Så ror den eine sakte oppover att, medan den andre brukar bøkkelen og jagar siken framfor seg. Så set dei den 25 meter lange og 1, 7 meter høge nota så fort som råd tvers over elva. To mann i ein annan båt har i mellomtida drege ca. 100 meter oppover i elva, og når nota er på plass, tek dei til å bøkle nedover mot henne. Når dei er like ved nota blir ho dregen så fort som råd inn mot det eine landet. Og er dei heldige, kan det vere fleire hundre halvkilos sikar i nota. »

Share to