38 results in DigitaltMuseum:

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal garden ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Fotografiet viser en deltalj fra interiøret i fjøset, en veggstokk med ei krampe, som antakelig må ha tjent som forankringspunkt for et kuband. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Det dreier seg om en laftet bygning med rektanulært grunnplan og med åstak. Fotografiet er tatt mot en av langveggene, der vi ser fire båsrom adskilt med lave, triangulære bordvegger. Til høyre i bildet er det dessuten satt inn en vertikal stolpe i skillet mellom to båser. Denne stolpen bærer en kort horisontal stokk, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet ble forholdsvis langt. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. I båsrommet lengst til høyre på bildet står det en tømmerdoning (stutting) reist mot skillveggen mot neste bås. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet er tatt mot en av langveggene, der vi ser et par båsrom adskilt med en lav, triangulær bordvegg. Lengst til venstre i bildet er det dessuten satt inn en vertikal stolpe i skillet mellom to båser. Denne stolpen bærer en kort horisontal stokk, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet ble forholdsvis langt. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. I båsrommet til venstre på bildet står det en tømmerdoning (stutting) reist mot skillveggen mot neste bås. Til høyre for denne, ved skantilkanten, ser vi draget til stuttingen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet er tatt mot den ene gavlveggen der det er en møkkglugg noen centimeter over golvplanet. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Nederst til venstre på bildet ligger draget til en tømmerdoning (stutting, jfr. SJF-F. 000457) på golvet. De avbildete veggstokkene ser ut til å være preget av en del fuktinnsig. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Det dreier seg om en laftet konstruksjon med rektangulært grunnplan og med åstak. Fotografiet er tatt mot et av hjørnene ved inngangsdøra. Det viser tre båsrom, adskilt av lave trinagulære vegger. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Det dreier seg om en laftet konstruksjon med rektangulært grunnplan og med åstak. Fotografiet viser 4-5 båsrom, skilt av lave, triangulære vegger. I tilknytning til et slikt båsskille, om lag midt på fotografiet, er det reist en vertikal stolpe, som bærer en kort horisontal bjelke, som igjen gir støtte til takåsene. Denne konstruksjonen har antakelig vær nødvendig fordi rommet - og dermed takstrekket - var forholdsvis langt (jfr. SJF-F. 000463). I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre sæterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Det dreier seg om en laftet konstruksjon med rektangulært grunnplan og med åstak. Fotografiet viser 4-5 båsrom, skilt av lave, triangulære vegger. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet er tatt mot hjønet mellom en av langveggene og gavlveggen med inngangsdøra, som ses til høyre. Vi ser ellers et par båsrom adskilt av lave, triangulære vegger. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet er tatt fra døråpningen og innover langs fjøsrommets lengdeakse. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet viser deler av den ene langveggen, med båsom, og endegavlen, med møkkglugge. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper og en beite som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fotografiet viser deler av den ene langveggen, med båsom, og endegavlen, med møkkglugge. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper og en beite som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt fra den ene gavlen, innover langs fjøsrommets lengdeakse og oppover mot taket. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet viser en kabbe der det er hogd et hull på den ene sida. Gjennom dette hullet er det knyttet ei vidjespenning. Kabben ligger på et golv der det ligger igjen litt høy. Tidligere museumsdirektør Tore Fossum visste, da fotografiet ble registrert i 2008, ikke hvilken funksjon denne kabben kunne ha hatt. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet viser en detalj fra en av båsene i fjøset, der det ved hjelp av bord er avdelt ei lita krybbe av bord. Poenget må ha vært at det dyret som periodevis sto bundet her ikke skulle dra høytappen sin bakover i båsen, slik at foret ble tilsudlet av urin og møkk (jfr. SJF-F. 000472). I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutuliset

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisetra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt fra den "indre" gavlen (ved møkkgluggen), langs fjøsrommets lengdeakse. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt fra den "indre" delen av rommet, mot et av hjørnene ved inngangsdøra. Det viser hvordan båsplassene er skilt med lave, triangulære vegger. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt fra den "indre" delen av rommet, mot et av hjørnene ved inngangsdøra. Det viser hvordan båsplassene er skilt med lave, triangulære vegger. Om lag midt i rommet er takkonstruksjonen forsterket med to verikale stolper som bærer horisontale bjelker, som igjen støtter takåsene. Dette var antakelig nødvendig fordi takspennet var langt, og fordi snøtrykket kunne være stort. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisæt

Fra fjøset til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Ifølge Engerdal bygdebok skal denne garden i 1870-åra ha hatt en buskap på 3, 18 kyr og 50 sauer. Samtidig skal Vestre Sorken ha hatt tre seterfjøs, hvorav den fotograferte bygningen antakelig var den ene. Årstallet 1833 skal være innskåret i en av stokkene i bygningen. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet viser en detalj fra ett av hjørnene i fjøset, der det ved hjelp av bord er avdelt ei lita krybbe av bord. Poenget må ha vært at det dyret som periodevis sto bundet her ikke skulle dra høytappen sin bakover i båsen, slik at foret ble tilsudlet av urin og møkk (jfr. SJF-F. 000468). I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen (jfr. SJF-F. 000458 og SJF-F. 000463), hvor den ble måkt ut av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Ø

Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Østre Sorken på Nedpåvollen, Gutulisætra i Engerdal, slik det så ut før restaurering tidlig i 1970-åra. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt langsmed gavlveggen ved inngangsdøra mot langveggen, der det er avdelt båsplasser ved hjelp av små triangulære vegger. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen, hvor den ble måkt ut av bygningen. Fotografiet viser at fjøset var meget forfallent før restaureringsarbeidet her begynte. Gavlveggen virker skjev og delvis utglidd, og taktekkingsmaterialet er fullstendig borte. Bare åser, sperrer og en del bord som det antakelig har vært spikret stikker eller flis til er intakte. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Ø

Interiør fra det mest forfalne av de to fjøsene til garden Østre Sorken på Nedpåvollen, Gutulisætra i Engerdal, slik det så ut før restaurering tidlig i 1970-åra. Fjøset er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan, ett rom og åstak. Fotografiet er tatt mot langveggen, der det er avdelt båsplasser ved hjelp av små triangulære vegger. I denne typen fjøs sto krøttera bundet med hodene mot veggen og bakparten mot en skantil - en forsenkning i golvet - langs husets midtakse. Kumøkka ble skyflet ned i denne skantilen og mot en glugg i den ene endegavlen, hvor den ble måkt ut av bygningen. Fotografiet viser at fjøset var meget forfallent før restaureringsarbeidet her begynte. Taktekkingsmaterialet er fullstendig borte. Bare åser, sperrer og en del bord som det antakelig har vært spikret stikker eller flis til er intakte. Da fjøset skulle restaureres viste det seg å være i så dårlig forfatning at håndverkerne valgte å ta det helt ned og sette det opp igjen på nytt med en del nytt virke. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.