54 results in DigitaltMuseum:

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætr

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Fotografiet er tatt mot gavlveggen. Vi ser tre veggfaste senger, riktignok bare enden av den som står lengst til venstre og endegavlen av den som er montert mot langveggen til høyre. Oppunder raftet på den samme veggen er det ei hylle. Den avbildete delen av rommet har to forskjellige vinduer. På langveggen er det et tofags vindu med tre ruter i hvert fag - en vindustype som ble vanlig med empirestilen på 1800-tallet. Dette vinduet er kvitmalt. På gavlveggen er det er tofags vindu med seks ruter i hvert fag - en smårutet sprosseinndeling som var vanlig fra slutten av 1700-tallet, men som var vært mye brukt fram til funkisens gjennombrudd midt på 1900-tallet. Dette vinduet er umalt. Det fotograferte interiøret er fra en del av seterstua som er laftet og utstyrt med åstak. Konstruksjonen har også to langsgående slinder, en på hver side av rommet. Særlig langveggen og det laftete hjørnet har spor etter fuktinnsig. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

«Aalborg»

«Aalborg»

«Flybrakka» eller «Flynesbrakka» fra Storenvassdraget i Vest

«Flybrakka» eller «Flynesbrakka» fra Storenvassdraget i Vestre Trysil, slik den så ut før bygningen ble flyttet til Sørlistøa fløtermuseum i 1993. Koia lå opprinnelig på Flyneset, der Ena dreier sørøstover mot myrlandskapet på Riskjølen gjennom det såkalte Brynnet, før elva når den nordre Ulvsjøen. Flybrakka er en laftekonstruksjon med saltak. Laftekjernen er noenlunde kvadratisk, sjøl om ingen av de fire ytterveggene er eksakt like lange. Alle har imidlertid lengdemål på cirka 6 meter. Bygningen framstår likevel som rektangulær, fordi at taket er trukket noe fram over den gavlen hvor inngangsdøra er plassert, antakelig for å gi utstyr fløterne og eventuelle skogsarbeidere som brukte koia hadde med seg ly for nedbør. Sentralt på de tre veggflatene som ikke hadde dør er det innsatt cirka 90 centimeter brede vindusgrinder med sprosser som deler vinduene i fire like ruter rundt et kryss. Ytterveggene er rødmalte, mens vindus- og dørgeriktene, vindskiene og endeflatene på laftehodene er kvitmalte. Taket er tekket med rustne bølgeblikkplater. Ved mønet ser vi en lav oppbygning med saltak for røykavløp fra ildstedet som sto midt i koierommet. Da fotografiet ble tatt satt Fossums mangeårige medarbeider og svoger, Jostein K. Nysæther (1921-2006), på grasbakken foran bygningen med ei påbegynt vidjespenning i hendene. I bakgrunnen vokste det blandingsskog med bjørk, furu og gran.

«Flybrakka» eller «Flynesbrakka» fra Storenvassdraget i Vest

«Flybrakka» eller «Flynesbrakka» fra Storenvassdraget i Vestre Trysil, slik den så ut før bygningen ble flyttet til Sørlistøa fløtermuseum i 1993. Koia lå opprinnelig på Flyneset, der Ena dreier sørøstover mot myrlandskapet på Riskjølen gjennom det såkalte Brynnet, før elva når den nordre Ulvsjøen. Flybrakka er en laftekonstruksjon med saltak. Laftekjernen er noenlunde kvadratisk, sjøl om ingen av de fire ytterveggene er eksakt like lange. Alle har imidlertid lengdemål på cirka 6 meter. Bygningen framstår likevel som rektangulær, fordi at taket er trukket noe fram over den gavlen hvor inngangsdøra er plassert, antakelig for å gi utstyr fløterne og eventuelle skogsarbeidere som brukte koia hadde med seg ly for nedbør. Sentralt på de tre veggflatene som ikke hadde dør er det innsatt cirka 90 centimeter brede vindusgrinder med sprosser som deler vinduene i fire like ruter rundt et kryss. Ytterveggene er rødmalte, mens vindus- og dørgeriktene, vindskiene og endeflatene på laftehodene er kvitmalte. Taket er tekket med rustne bølgeblikkplater. Ved mønet ser vi en lav oppbygning med saltak for røykavløp fra ildstedet som sto midt i koierommet. Dette fotografiet er tatt skrått «bakfra», altså mot den av gavlveggene som ikke hadde dør, men vindusåpning. I bakgrunnen vokste det blandingsskog med bjørk, furu og gran.

«Koia i Gråberget.»

«Koia i Gråberget.»

«Skogvokterboligen i Malungen.»

«Skogvokterboligen i Malungen.»

Seterhusene til garden Vestre Sorkens seterstue på Oppåvolle

Seterhusene til garden Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisætrene i Engerdal, slik de så ut da anlegget skulle restaureres tidlig i 1970-åra. Dette er et oversiktsfotografi som er tatt fra den nedre delen av setervollen opp mot bygningene. Vi ser et smådyrfjøs (bakerst, helt til venstre), et kufjøs, ei løe (litt lengre nede i bakkeskråningen) og sjølve seterstua, som består av ei gråsteinsmurt matstue/mjølkebu og et tømret oppholdsrom med mellomliggende midtgang. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Interiør fra seterstue på ei av Gutulisetrene i Engerdal, an

Interiør fra seterstue på ei av Gutulisetrene i Engerdal, antakelig den stua som i sin tid tilhørte garden Østre Sorken på Nedpåvollen. Fotografiet er tatt før restaureringa i begynnelsen av 1970-åra. Det dreier seg om et laftehus med åstak. Dette fotografiet er tatt i stuerommet, opp mot taket. Vi ser takåsene med stedvis sviktende overliggende troved. Skjolder på veggstokkene gjenspeiler lekkasjer ovenfra. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Interiør fra seterstue på ei av Gutulisetrene i Engerdal, an

Interiør fra seterstue på ei av Gutulisetrene i Engerdal, antakelig den stua som i sin tid tilhørte garden Østre Sorken på Nedpåvollen. Fotografiet er tatt før restaureringa i begynnelsen av 1970-åra. Det dreier seg om et laftehus med åstak. Dette fotografiet er tatt i stuerommet, opp mot taket. Vi ser takåsene med stedvis sviktende overliggende troved. Skjolder på veggstokkene gjenspeiler lekkasjer ovenfra. Helt til høyre i bildet skimtes kappa på den gråsteinsmurte, pussete og kvitkalkete peisen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Gavlen på Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulise

Gavlen på Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet er tatt skrått nedenfra og viser bare en del av bygningen. Veggstokkene i gavlen later til å ha vært forholdsvis godt bevarte, sjøl om svillstokken under møkkgluggen virker noe forvitret, noe som er helt normalt. Det kan også virke som om enkelte av laftesteinene under denne svillen har rast ut. I bakgrunnen, til venstre, skimtes gavlen på et annet seterhus. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes sæterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

En av langveggene på Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen

En av langveggene på Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet er tatt skrått nedenfra og viser bare en del av bygningen. Veggstokkene later til å ha vært forholdsvis godt bevarte, sjøl om svillstokken delvis ser ut til å ha "grodd" ned i terrenget. Helt til høyre i bildet ligger en ny stokk som antakelig skulle erstatte en av de eksisterende svillstokkene etter oppjekking av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Enge

Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Dette er en laftet bygning med rektangulært grunnplan og åstak som er tekket med stikker eller flis. Fotografiet viser den "bakre" gavlveggen med møkkglugge og en av langveggene. Inntil langveggen ligger det en ny stokk som antakelig skulle erstatte den eksisterende svillstokken etter oppjekking av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Enge

Vestre Sorkens seterfjøs på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Dette er en laftet bygning med rektangulært grunnplan og åstak som er tekket med stikker eller flis. Fotografiet er tatt på skrå mot gavlveggen med inngangsdøra og en av langveggene. Foran gavlen ligger det to nye stokker, og inntil hver av langveggene ligger det en ny stokk. Dette tømmeret skulle antakelig erstatte de eksisterende svillstokkene etter oppjekking av bygningen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisetra i Enge

Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Dette er et forholdsvis langt anlegg, der seterstua er utført i lafteteknikk mens den bakenforliggende matstua/mjølkebua er murt i naturstein og delvis inngravd i bakken. Også den murte bygningsdelen har tømmer i gavlene. Fotografiet er øyensynlig tatt i forbindelse med igangsetting av restaureringsarbeid. En mann står ved døra mot midtgangen mellom seterstua og matstua/mjølkebua. Foran ham ligger det muligens stein til reparasjon av av murverket. En stige står reist mot taket og gråsteinspipa over peisen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisetra i Enge

Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisetra i Engerdal. Seterstua er utført i lafteteknikk mens den bakenforliggende matstua/mjølkebua er murt i naturstein og delvis inngravd i bakken. Mellom disse to rommene er det en mellomgang med dører på begge husets langsider. Fotografiet er tatt nedenfra skrått mot bygningen med den laftete seterstua i forgrunnen. I bakgrunnen en bakkekam med furuskog. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet viser

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet viser ei gruppe på tre laftete seterhus med stikketekkete saltak. Bygningene ligger i utkanten av en setervoll med gran- og furuskog i bakgrunnen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Bebyggelsen på Lillebovollen, som er avbildet på dette fotografiet ble ikke overtatt av departementet. Den øvrige bebyggelsen på Gutulisetrene ble restaurert av håndverkerne Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen under faglig veiledning av Tore Fossum.

Fjøset på Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotograf

Fjøset på Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet viser et laftet fjøs med stikketekket saltak. Bygningen kviler på en forholdsvis høy tørrmurt gråsteinsmur. Den er plassert i utkanten av en setervoll, der en skigard markerer overgangen mot den bakenforliggende furuskogen. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Bebyggelsen på Lillebovollen, som er avbildet på dette fotografiet ble ikke overtatt av departementet. Den øvrige bebyggelsen på Gutulisetrene ble restaurert av håndverkerne Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen under faglig veiledning av Tore Fossum.

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet viser

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Fotografiet viser ei gruppe på tre laftete seterhus med stikketekkete saltak. Bygningene ligger i utkanten av en setervoll med gran- og furuskog i bakgrunnen. Skigarden som skiller inn- og utmark danner forgrunn i bildet. I bakgrunnen en åskam med tett barskog. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Bebyggelsen på Lillebovollen, som er avbildet på dette fotografiet ble ikke overtatt av departementet. Den øvrige bebyggelsen på Gutulisetrene ble restaurert av håndverkerne Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen under faglig veiledning av Tore Fossum.

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Dette fotografiet

Lillebovollen på Gutulisetra i Engerdal. Dette fotografiet fra begynnelsen av 1970-åra viser to av de tre daværende laftete seterhusene med stikketekkete saltak på denne setra. Bygningene ligger i utkanten av en setervoll med gran- og furuskog i bakgrunnen. I bakgrunnen en åskam med tett barskog. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Bebyggelsen på Lillebovollen, som er avbildet på dette fotografiet ble ikke overtatt av departementet. Den øvrige bebyggelsen på Gutulisetrene ble restaurert av håndverkerne Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen under faglig veiledning av Tore Fossum.

Eksteriør fra seterstua til garden Vestre Sorkens seterstue

Eksteriør fra seterstua til garden Vestre Sorkens seterstue på Oppåvollen på Gutulisætrene i Engerdal. Fotografiet er tatt fra skråningen ovenfor bygningen. Huset består av ei laftet seterstue med ei matstue/mjølkebu av tørrmurt gråstein som dels er inngravd i bakkeskråningen bakenfor. Mellom disse to bygningsdelene er det en mellomgang med utgangsdører til sætervollen på begge bygningens langsider. Fotografiet ble tatt etter at restaurering av anlegget var påbegynt, antakelig i 1973. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogmuseum dro på befaring til Gutulisetrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering av Sorken-gardenes seterhus, som departementet hadde kjøpt i forbindelse med opprettelsen av Gutulia nasjonalpark. Da finansieringa var i orden engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.