11 results in DigitaltMuseum:

Krig og fred og religion og politikk og sånn...

Å lære av kunstneren: Krig, økonomi og hav

Del av Trondheim kunstmuseums samlingsutstilling 2023-2028 Å lære av kunstneren Med denne samlingutstillingen ønsker Trondheim kunstmuseum å vise et alternativ til den klassiske, kronologiske museumsutstillingen, som ofte er organisert rundt kanoniske verk og høydepunkter. Kunstverket eksisterer både i sin kronologi, som del av en samling, og samtidig løsrevet, i form av sin materialitet og aura. Trondheim kunstmuseum har gjennom årene samarbeidet med kunstnere i arbeidet med samlingen; som en serie dialogutstillinger med samtidskunstnere, i arrangements-serien Kunstnerens valg, og utstillingen Martin Tebus Collection, som var den største presentasjonen av vår samling noensinne. Kunstnernes tilnærming kan lære oss å se samfunnet og historien på nye måter. Gjennom deres metoder og blikk kan blindsoner avdekkes og ufortalte historier i samlingen løftes fram. Til denne utstillingen har vi bedt kunstnerne Tobias Liljedahl, Veslemøy Lilleengen, Edith Lundebrekke og Enrique Roura kuratere hvert sitt rom, basert på sine bidrag til Kunstnerens valg. Vi har også bedt Martin Tebus refortolke noen av rommene fra Martin Tebus Collection. Utstillingen er bygget opp rundt ulike temaer, valgt av kunstnere med vidt forskjellige praksiser og perspektiver. Vi håper med dette å skape engasjement rundt verkene i vår samling. Et kunstverk kan lære oss mer enn bare kunsthistorie. Å lære av kunstneren er kuratert av kunstnerne i samarbeid med kurator Marianne Zamecznik og direktør Johan Börjesson fra Trondheim kunstmuseum.

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Kropp og sjel

Svalbard globale frøhvelv

Inngangspartiet og kunstverket Perpetual repercussion er det eneste som er synlig av Svalbard globale frøhvelv. Selve bygget består av tre haller som er sprengt inn i fjellet, og skal romme inntil 4,5 millioner forskjellige typer matfrø fra hele verden. Frøene er duplikater av frøsamlinger fra mer enn 1400 genbanker spredt over hele kloden. Hvelvet er et tiltak for å sikre verdens frøbeholdning mot negative konsekvenser forårsaket av blant annet krig, forurensning og klimaendringer. Barlindhaug Consult, som står bak arkitekturen, hadde tegnet inn en ti centimeter dyp nisje i taket og fasaden på inngangspartiet, noe som ga rom for et integrert kunstprosjekt. Dyveke Sanne har fylt taket og deler av fasaden med trekanter av høyreflekterende, syrefast stål i forskjellige størrelser. Sammen med andre lysbrytende elementer som dikroitisk speilglass (glass som viser ulik farge avhengig av lysforhold og temperatur) og prismer, speiler disse omgivelsene og kaster lyset tilbake i alle retninger. På dagtid i sommerhalvåret reflekterer kunstverket sollys og lys i omgivelsene, og i den lange mørketiden skinner bygget svakt ved hjelp av fiberoptisk lys som er lagt inn mellom stålvinkler og glass. Det lysende kunstverket utgjør også en kontrast til bygget som ligger inne i permafrosten og er stengt for offentligheten. Slik markerer og signaliserer verket frøhvelvets tilstedeværelse i det dramatiske Svalbardlandskapet året rundt. Selv sier kunstneren om sitt verk: Frøhvelvets indre er beskyttet mot innsyn. Likevel reflekterer innholdet bestemte betydninger og en kompleksitet som rammer oss. Frøhvelvets eksistens minner oss på vår egen posisjon i helheten og jordas tilstand. Frøene er kopier av et mangfold som forplikter for en fremtid.

UiA Universitetet i Agder, campus Kristiansand

Kunstprosjektet som ble gjennomført for universitetsbyggene på Gimlekollen, utmerker seg ved at konseptet «kjønn og utdanning» var med på å legge premissene for det kunstneriske programmet. Tematikken kan sees i mange av motivene i den unike samlingen av samtidsfotografi som er innkjøpt. For eksempel viser Tom Sandbergs tre portretter "Uten tittel (Akt bakfra)", "Uten tittel (Blondt hår)" og "Uten tittel (Gutt på horisont)" mennesker sett bakfra på måter som får en til å tenke på de små tegnene vi tolker som feminine eller maskuline; det kan være hårsveisen eller kroppsholdningen. Samlingen har også fotografiske arbeider av Signe Marie Andersen, Jeannette Christensen, Tone-Lise Magnussen, Eline Mugaas, Torill Nøst, Mari Slaattelid og Mette Tronvoll. De største enkeltverkene i Universitets kunstsamling er "Installation for Agder, 2002" av den amerikanske konseptkunstneren Jenny Holzer og Per Inge Bjørlos skulptur "Skal/Kranium". Holzers installasjon består av tolv granittbenker og ett piknikbord plassert i uteområdet samt en granittbenk i Vrimlehallen. I den svarte granittoverflaten er det inngravert utdrag av Holzers tekstserier "Truisms" (1977-79), "Living" (1980-82), "Survival" (1983-85) og "Arno" (1996). De samme tekstene finnes på intranett og informasjonstavlen i Vrimlehallen. Innholdet er politisk: Holzer er feminist og kjent for sitt engasjement mot krig. Per Inge Bjørlo arbeider intuitivt og ekspressivt med form som uttrykksmiddel. Skulpturen "Skal/Kranium" er plassert utenfor hovedinngangen, et område hvor et mangfold av arkitektoniske former møtes. Den høyreiste, buede og hule formen i pusset aluminium går i dialog med den strenge arkitekturen rundt og virker visuelt samlende. Andre verk som er utført spesielt for bygget, er Mette Stauslands veggmaleri "Uten tittel" i kantinen, og Kristine Hjertholms skulptur Seg selv i atriet. Det er også kjøpt inn et stort antall malerier og grafiske arbeider til møterom og pausearealer for studenter og ansatte ellers i bygget. Se mer om enkeltverkene under «Kunstverk» lengre ned på siden.

Forsvarets veteransenter, Bæreia

Veteransenteret ble overtatt av Forsvaret i 2008. Bygningen, som ligner et fredelig hotell der det ligger skogsnært til i Kongsvinger, er fremdeles landets eneste rekreasjonshjem for veteraner fra Forsvaret og deres familier. Hit kommer de som har vært på oppdrag for Norge i krig og krigsliknende situasjoner, og enker av krigsveteraner fra andre verdenskrig besøker fortsatt stedet. En av krigsveteranene, Fritz Lund, hadde god kontakt med norsk kunstliv, og som gave mottok senteret en anselig samling kunst, med grafikk, maleri og skulpturer, 70 verk fra til sammen 45 norske kunstnere. Siden har samlingen økt og består i dag av til sammen 136 verk, blant annet fra sentrale kunstnere fra etterkrigsgenerasjonen som Henrik Sørensen, Reidar Aulie, Sigurd Winge, Knut Rumohr, Jacob Weidemann og Ørnulf Bast. Fordi samlingen var basert på gaver gitt direkte fra kunstnerne og ikke planlagt eller samordnet, representerer den også et interessant tverrsnitt av etterkrigstidens kunst med det spennet mellom det figurative og det abstrakte uttrykket som rådet på den tiden. Med årene kom nye verk til, og en del av den opprinnelige kunsten på Bæreia ble satt på lager. Da Forsvaret i 2014 bygget en ny fløy med vestibyle, gjesterom og auditorium, åpnet det seg en mulighet til å hente frem igjen deler av den opprinnelige kunstsamlingen, for slik å komme nærmere tidsånden da senteret ble opprettet. Hedevig Anker har ønsket å aktualisere den opprinnelige samlingen, først og fremst ved å hente frem bildene, gi dem ny innramming og en synlig plass i det nye bygget. Hun har også laget collagen Horisonter som er satt sammen av utsnitt og detaljer fra 12 bilder fra Bæreia-samlingen til et nytt og helhetlig bilde. Noen detaljer er forminsket, andre forstørret, men som i en rebus kan alle motivene på bildet finnes igjen andre steder på senteret. Som en del av prosjektet blir det også utgitt en katalog som presenterer et utvalg av kunstverkene i den opprinnelige kunstsamlingen. Katalogens tekster er forfattet av Hedevig Anker og kunsthistoriker Hans-Jakob Brun.

Hans Ryggen - Pigmenter på papp

Utdannelsen hans startet hos malerne Ole Juul og Harald Krogh Stabell i Trondheim. Siden begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, og dro så videre til Statens Kunstakademi, hvor han hadde Christian Krogh som professor. Under oppholdet i Kristiania var Ryggen også elev ved Gauguins malerskole, som var drevet av Pola Gauguin, sønn av den franske maleren Paul Gauguin. Under et studieopphold i Dresden i 1922 møtte Hans Ryggen den unge svenske kunstneren Hannah Jönsson (siden Hannah Ryggen). De to giftet seg i 1923 og flyttet til gården hans på Ørlandet, og i 1924 fikk de datteren Mona. Maleriene til Hans Ryggen skildrer hverdagslivet på Ørlandet, ofte i sterke og ekspressive farger. Og det er særlig den helt særegne måten å bruke fargene på, han er mest kjent for. Motiver som går igjen er familien i ulike situasjoner; ved kjøkkenbordet eller ute i hagen, Hannah ved veven eller ved spinnerokken. Blomster, planter og trær er også gjentagende motiver, som viser hans koloristiske særpreg. I bildene til Hans Ryggen kan vi se et bevisst kjennskap til den utviklingen maleriet gjennomgikk i modernismen, både i det ekspressive, men også innslag av impresjonisme i skildringen av bestemte naturinntrykk, sollys og stemninger. Maleriene til Hans Ryggen gir et unikt og nært bilde av familien Ryggen og livet de levde. Hannah Ryggen regnes som en av Norges viktigste kunstnere og bildeteppene hennes fremstår fremdeles i dag som gripende aktuelle. Motivene til Hans tar oss med inn i hverdagen deres og til miljøet på Ørlandet, i en tid som var svært annerledes enn vår egen. En tid hvor verden var preget av en lang krig, og Norge av en fem år lang okkupasjon. I likhet med Hannah, hadde Hans et sterkt politisk, anti-fascistisk engasjement, som delvis kom til uttrykk gjennom kunsten. Fra gården fulgte de to kunstnerne tett den utviklingen som skjedde i Europa, både kunstnerisk og politisk. I deler av andre verdenskrig satt Hans i fangenskap på Falstad og Grini, og gjennom bildene hans får vi innblikk i livet der. I årene etter andre verdenskrig var Hans Ryggen svekket, og i 1956 døde han. For å sørge for at ektemannens malerier ble ivaretatt, donerte Hannah Ryggen en stor del av verkene hans til Trondhjems Kunstforening, til samlingen som i dag tilhører Trondheim Kunstmuseum. Hans Ryggen er også representert i samlingene til blant annet Nasjonalmuseet, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Drammen museum.

Helfo i Fredrikstad

Jan Freuchen tilhører en generasjon norske samtidskunstnere som på 2000-tallet markerte en ny-konseptuell retning. Han arbeider hovedsakelig med skulptur og installasjon, tegning, collage og maleri, og skriver også essays og gir ut bøker. Hans kunstneriske prosess omfatter ofte hybride og flertydige betraktningsmåter og metoder. Tradisjonelle kategorier løses opp og settes sammen i nye konstellasjoner, som midt i alvoret ofte har et underfundig og humoristisk tilsnitt. De to verkene "Forward-looking Statement", et relieff av pigmentert betong, og skulpturen "Lambda" laget av betongmaterialet jesmonite, beveger seg begge i spennet mellom det digitale og det analoge og kan leses på flere måter. "Forward-looking Statement" inngår i en serie verk som er laget både som malerier og som betongrelieffer. De ble opprinnelig vist på utstillingen «Seeable/Sayable», Kunstnernes Hus 2016, som del av en større installasjon. Felles for verkene i serien er at de tar utgangspunkt i standardiserte skriv og introduksjonen til store selskapers årsrapporter, såkalte ‘Forward-looking Statements’. Disse økonomiske spådommer og fremtidsutsikter er ofte betinget av en rekke forutsetninger som f.eks. politisk og samfunnsmessig stabilitet og fravær av naturkatastrofer, epidemier og krig osv. Avhengigheten av disse ytre faktorer og hva som skal til for at vårt nuværende økonomiske og sosiale system opprettholdes, viser samtidig til systemets iboende skjørhet. Tatt ut av sin sammenheng og inn i en kunstkontekst gis tekstene en poetisk form. Sammenstillingen av de konkrete utsagn om fremtidsutsikter med referanser til eldgamle leir- og steintavler fra Mesopotamia og Moses, viser hvordan visjoner fort kan slå sprekker. Verket "Lambda" ble opprinnelig vist på separatutstillingen «Skjermdump» på Norsk Billedhoggerforening i 2019 og er avstøpninger av laptoper i en stabel. Den digitale «sfæren» har blitt til skulptur. Det som for kort tid siden var topp moderne teknologi, er her omgjort til et slags arkaisk skulpturfragment. Søylen er trolig det eldste og mest brukte formen for minnesmerke og markør av hva mennesket oppfatter som viktig – her fremstilt som en forsteinet «minnepinne» for fremtiden. Jan Freuchen (f. 1979) har sin utdanning fra Kunsthøyskolen i Bergen og Staatliche Hochschule für Bildende Künste, Frankfurt am Main, Tyskland. Hans verk har bl.a. vært vist på Kristiansand Kunsthall, Kunstnerforbundet, Oslobiennalen, Nasjonalmuseet, Oslo, Kunstnernes Hus Hordaland Kunstsenter, Bergen, Tromsø kunstforening og Fotogalleriet, Oslo. Offentlige oppdrag omfatter bl.a. det nye Livsvitenskapsbygget, UiO, Bybanen i Bergen, Nasjonale Turistveger, Atlanterhavsvegen, Politihuset i Tromsø, Kristiansand Rådhus, Den norske ambassaden i Venezuela og Høgskolen i Oslo. Han er kjøpt inn av bl.a. Nasjonalmuseet, Sørlandets Kunstmuseum, Norges Bank og KORO.

Forsvarets forskningsinstitutt, Kjeller

Iblant dukker det opp nyheter om hva som foregår på Forsvarets forskningsinstitutt, som at de har laget et radarinstrument til NASAs marsekspedisjon. Men for det meste holder forskerne i Instituttveien 10 kortene tett til brystet. Som rådgiver for Forsvarets øverste ledelse skal instituttet se på trekk ved vitenskapelig og militærteknisk utvikling som kan påvirke forutsetningene for sikkerhetspolitikken og forsvarsplanleggingen. Av de cirka 680 ansatte er alle, med unntak av noen offiserer, sivilt ansatte. Området domineres av et nytt, fireetasjers kontorbygg med store glassflater som ble åpnet i 2010, tegnet av arkitektkontoret Sjåtil & Fornæss. Det nye bygget er et fleksibelt og moderne kontorbygg som oppfyller alle nye miljø- og energikrav, og det er forbundet med andre omkransende bygg med interne gangbroer. Skulpturen er laget av kunstnerne Jørgen Craig Lello (NO) og Tobias Arnell (SE), som lenge har vært opptatt av forholdet mellom det åndelige og det vitenskapelige, og de paradokser som oppstår i møtet mellom disse. "The Greater Shrine of Science" er en firbent, svart triumfbue på sokkel, kronet med fem radioteleskop i en V-formasjon. Tittelen gir klare assosiasjoner til et hellig objekt, og minner om triumfbuens forhistorie som et seiersmonument. Når et slikt objekt kobles så direkte til en en vitenskapelig institusjon, oppstår en problematisering og en tvetydighet. Ved å sette religion og vitenskap, makt og nøytralitet opp mot hverandre, og gjennom bruk av humor, håper kunstnerne å treffe det akademiske forskermiljøet på Forsvarets forskningsinstitutt og åpne et rom for refleksjon rundt deres faglige virke. Skulpturen er plassert ved parken og vender mot en viktig gjennomfartsåre, noe som gjør at den også kan ses av mange daglige forbipasserende.

Dentsivka – ukrainske fløyter