8,195 results in DigitaltMuseum:

Foss i Nord-Statland

Van Severen & Co, Formofoss

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den venstre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den høyre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

To godt voksne menn poserer for fotografen ved Søre Imssjøen, lengst øst i Ringebu kommune en kald høst- eller vårdag i 1939. Søre Imssjøen ligger 616 meter over havet og har et vannspeil med snaut en halv kvadratkilometers grunnflate. Fra nordenden av denne sjøen er det en 200-300 meter lang elvestrekning til Nordre Imsjø, som ligger om lag tre meter høyere og har mer enn dobbelt så stort vannspeil, Fløtinga på Imsa startet vanligvis ved Imsdammen, men enkelte år skal det også blitt fløtet på de to sjøene. I vannet bak de to mennene ser vi ei rekke av påler - duc d'amber - som var anleggspunkter for ei lense som antakelig ble brukt til å samle det tømmeret som etter hvert skulle fløtes nedover Imsa. I bakgrunnen, i vika i sørenden av sjøen, skimter vi Tujordsbua. I de snødekte liene ned mot sjøen vokste det glissen granskog. I Glomma fellesfløtingsgforenings album er dette bildet venstre del av en panoramamontasje, der SJF.1989-03525 er høyre del.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den høyre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den venstre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Finske fløtere med lense i Hasseltjern. Tømmerfløting.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Van Severen & Co, Partier fra Namdalen

Van Severen & Co

Tømmerfløting i Øvre Pasvik. Flere personer arbeider i båter.

Sølvkrans

Gravminne, der noen elementer i sølv er ment å være de mest iøynefallende. Den mest sentrale av disse komponentene er et kors, der armene har treflikete avslutninger. Fra hjørnene der disse armene møtes «vokser» det ut spissflikete blader. Korsets ytterkanter har også symmetrisk rankegravyr. Sentralt på korset er følgende tekst inngravert: «H.O.Engemoen FARVEL FRA ARBEIDSKAMERATER OG VENNER I OSEN». På begge sider av korset ligger det buete kvister - på den ene sida en eikekvist med nøtter og på den andre en kvist med mer spissovale blader og kuleformete fruktlegemer. De to kvistene møtes i ei stililsert sløyfe av tynne sølvband, plassert sentralt under korset. De beskrevne sølvornamentene er plassert på ei pute som er trukket med et svart, plysjliknende stoff. Hele montasjen ligger i ei svartmalt, nesten kvadratisk trekasse. Standflata er 42,5 centimeter bred og 42,8 centimeter høy. Lokket er 43,4 centimeter bredt og 43,8 centimeter høyt. Sjølve kassa er 40,2 centimeter bred og 40,8 centimeter høy. Høyden fra standflata til lokkets overkant er 10,9 centimeter i fronten og 15,5 centimeter i bakkant. I lokket er det ei glassrute - 34,8 X 35,0 centimeter - som gjør det mulig å se ned på sølvkomponentene på den svarte puta. I den fremre veggen på kassa er det et nøkkelhull. Nøkkelen later ikke til å være bevart.

Elverum, Glomma, tømmer fløtes, tømmerfløting, tømmervase,

Elverum, Glomma, tømmer fløtes, tømmerfløting, tømmervase,

Elverum, Glomma, tømmer fløtes, tømmerfløting,

Masse tømmer i vannet.