27 results in DigitaltMuseum:

Tømmertunnelen i Eidet i Tune.
"Nærmest til venstre er Simen

Tømmertunnelen i Eidet i Tune. "Nærmest til venstre er Simen Holtet. Ca to meter til høyre ses Nils Stensrud. Neste opp til hlyre er Arthur Johansen, også kalt Arthur skomaker. Ned til høyre ses Sigvart Ra, senere tok han navnet Sigvart Ryenberget. (lys med tømmerhake). Maskin og kontorbygget er nylig reist. Hjalmar Eriksen er født i det hvite huset ovenfor kontorbygget (ellers panoramabilde)." (Hjalmar Eriksen f. 1910, fortalt i 1993 til Ernst Gerhardt)

«Glomma. Skådammen ved Viholmen. høsten 1929»

«Glomma. Skådammen ved Viholmen. høsten 1929»

«Glomma. Isgang ved Alme og Alme gård 10/5-1928»

«Glomma. Isgang ved Alme og Alme gård 10/5-1928»

«Glomma. Isgangen ved Kiva s for Hanestad isen går helt opp

«Glomma. Isgangen ved Kiva s for Hanestad isen går helt opp til jernbanebroen 1928.»

«Glomma. Isgangen ved Bjørånesset 1928»

«Glomma. Isgangen ved Bjørånesset 1928»

«Glomma. Isgangen ved Bjørånesset 1928»

«Glomma. Isgangen ved Bjørånesset 1928»

Tømmer i stabler på is og snø. Glomma ved Sætre i Stor-Elvda

Tømmer i stabler på is og snø. Glomma ved Sætre i Stor-Elvdal, Hedmark.

Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra det som seiner

Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra det som seinere har fått navnet Gammelbrua, som forbandt Vestad på vestsida av elva med kommunesenteret Leiret på østsida av elva. Bildet er tatt i motstrøms retning, der vi skimter lærerskolen og Støa på østre elvebredd (til høyre). Det fotografen har vært mest opptatt av er imidlertid isgangen, som førte med seg mye fløtingstømmer, som var levert på isen eller i elveskråningene i bygdene ovenfor. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tverst av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. Isgang var ikke noe ukjent fenomen for folk som bodde langs Glomma i Østerdalen, men fra andre halvdel av 1920-åra ble dette fenomenet mye vanligere enn det hadde vært tidligere, ikke bare i vårsesongen, men også på den kalde førjulsvinteren. Særlig Stor-Elvdal var hardt rammet. Lokalbefolkningen kunne vanskelig forstå annet enn at de hyppige isgangene hadde sammenheng med reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der det ble magasinert store vannmengder i sommerhalvåret med sikte på å tappe til beste for kraftproduksjonen vinterstid. Dette førte til større vannføring i den kalde årstida, og til skader på jordveg, bebyggelse og andre verdier. Lokalbefolkningen holdt staten, representert ved Vassdragsvesenet, ansvarlig for det som for mange ble opplevd som en trussel mot livsgrunnlaget - se fanen «Opplysninger».

«Isgang i Glommen ved Inset gaard. 1928. Th.»

«Isgang i Glommen ved Inset gaard. 1928. Th.»

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, mot et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. » Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Isgang i Glomma ved Elverum våren 1928. Fotografiet er antak

Isgang i Glomma ved Elverum våren 1928. Fotografiet er antakelig tatt fra «Gammelbrua», som den gangen var den eneste vegforbindelsen mellom Vestad på vestsida av vassdraget og kommunesenteret Leiret på østsida. Her har fotografen vendt kameraet i motstrøms retning, med lærerskolen og Støa på østre elvebredd. Det som fanger oppmerksomheten her er imidlertid isen og tømmeret i elveløpet. «Vårisgang» eller «flomisgang» oppsto gjerne når det brått kom mildvær eller kraftig regn som fikk vannføringa i vassdraget til å vokse og bryte opp vinterisen, slik store mengder sørpe og isflak ble drevet nedover med strømmen. På enkelte lokaliteter kunne isen bli pakket sammen i høye voller, som stengte for vannstrømmen og hevet ovenforliggende vannspeil, slik at isflak og fløtingstømmer drev inn på åker- og engarealer langs vassdraget. Så ille gikk det ikke her, antakelig fordi Prestfossen og Klokkerfossen like sør for Gammelbrua drenerte godt. Fløtingstømmeret ble naturligvis utsatt for store påkjenninger under isgang. Noe av tømmeret var levert på elveisen, og da var det naturligvis uunngåelig at det fulgte med når isgangen kom. På steder der vannspeilet ble kraftig hevet kunne også tømmer som lå i velter på elvebreddee bli revet med. For skogeierne var det naturligvis viktig at tømmeret var målt og merket før noe slikt skjedde, ellers endte det som krabastømmer uten kjøperidentifikasjon, og dermed gikk leverandørene glipp av tømmeroppgjøret. Isgang ble et nesten årvisst problem i Glommavassdraget fra andre halvdel av 1920-åra, og det rammet særlig områdene lengre nord, i Midt-Østerdalen. Grunneierne langs vassdraget mente at problemet skyldtes reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, og de holdt staten, som konsesjonsgivende instans, ansvarlig for de skadene isen og oversvømmelsene forårsaket - se fanen «Opplysninger».

Isgang i Glomma ved Elverum våren 1928. Fotografiet er antak

Isgang i Glomma ved Elverum våren 1928. Fotografiet er antakelig tatt fra «Gammelbrua», som den gangen var den eneste vegforbindelsen mellom Vestad på vestsida av vassdraget og kommunesenteret Leiret på østsida. Her har fotografen vendt kameraet i medstrøms retning, med Elverum prestegard på østre elvebredd (til venstre på bildet) og Glomdalsmuseets areal på vestsida av elva.. Det som fanger oppmerksomheten her er imidlertid isen og tømmeret i elveløpet. «Vårisgang» eller «flomisgang» oppsto gjerne når det brått kom mildvær eller kraftig regn som fikk vannføringa i vassdraget til å vokse og bryte opp vinterisen, slik store mengder sørpe og isflak ble drevet nedover med strømmen. På enkelte lokaliteter kunne isen bli pakket sammen i høye voller, som stengte for vannstrømmen og hevet ovenforliggende vannspeil, slik at isflak og fløtingstømmer drev inn på åker- og engarealer langs vassdraget. Så ille gikk det ikke her, antakelig fordi Prestfossen og Klokkerfossen like sør for Gammelbrua drenerte godt. Fløtingstømmeret ble naturligvis utsatt for store påkjenninger under isgang. Noe av tømmeret var levert på elveisen, og da var det naturligvis uunngåelig at det fulgte med når isgangen kom. På steder der vannspeilet ble kraftig hevet kunne også tømmer som lå i velter på elvebreddee bli revet med. For skogeierne var det naturligvis viktig at tømmeret var målt og merket før noe slikt skjedde, ellers endte det som krabastømmer uten kjøperidentifikasjon, og dermed gikk leverandørene glipp av tømmeroppgjøret. Isgang ble et nesten årvisst problem i Glommavassdraget fra andre halvdel av 1920-åra, og det rammet særlig områdene lengre nord, i Midt-Østerdalen. Grunneierne langs vassdraget mente at problemet skyldtes reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, og de holdt staten, som konsesjonsgivende instans, ansvarlig for de skadene isen og oversvømmelsene forårsaket - se fanen «Opplysninger».

Isgang med fløtingstømmer i Glomma ved Kilde i Åmot våren 19

Isgang med fløtingstømmer i Glomma ved Kilde i Åmot våren 1928. Samme dag som dette fotografiet ble tatt, 2. mai, vurderte regionavisa Østlændingen situasjonen i denne delen av vassdraget slik: «Fra Kilde gård og opover på en strekning av mange kilometer ligger nu elven fullpakket av is og tømmer. Man mener dog at det ikke er noen fare for Rena bru når denne haug løsner, da brua jo bare har ett spenn. Men en kan jo ikke vite, brua ligger temmelig lavt over elven. Når den store is- og tømmerdam løsner vil den antagelig ikke volde så stor skade i Renas nærhet. Det blir de lavereliggende jorder mellem Rena og Elverum som blir truet. …» Østerdølene var ikke ukjente med fenomenet isgang. Det oppsto gjerne når vårvarmen, etter en lang kald vinter, kom brått, eller når det like brått kom store mengder regn, som fikk vannstanden til å vokse slik at strømmen i elva fikk isen til å brekke i digre flak som ble ført med strømmen nedover. Med på ferden fulgte også fløtingstømmer som var levert på elveisen. På enkelte deler av vassdraget der det var mindre fall eller innsnevringer og andre fysiske hindringer hvor isen og sørpa ble stuvet sammen til en voll som hindret gjennomstrømminga av vann fra ovenforliggende områder. Til slutt ble gjerne trykket på vollen så stort at den brast, og førte med seg isen videre, kanskje til et annet sted der det samme gjentok seg. Mye is og tømmer ble også liggende igjen på de arealene som hadde vært oversvømt. Ofte var det landbruksarealer det dreide seg om. Der ble isbrann et stort problem. Lyset slapp gjennom isen, så plantane våknet til liv, men ble kvalt fordi at ishinna blokkerte oksygentilførselen. For tømmerfløterne ble det mange tunge løft når stokker som isgangen hadde ført ut over engarealene langs vassdraget skulle bæres tilbake til det rennende vannet. Isgang i det omfanget man opplevde fra midten av 1920-åra og framover var noe nytt, og storelvdølene ble særlig hardt rammet. De så isgangen i sammenheng med reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der man samlet vann gjennom sommerhalvåret med sikte på tappe det i vintersesongen, til beste for vannkraftverkene. Denne reguleringa, som ble satt i drift i 1924, innebar langt større vintervannføring enn det som hadde vært vanlig. De som ble hardest rammet av isgangene holdt staten, som konsesjonsgivende instans, ansvarlig for isgangene som truet livsgrunnlaget for mange - se fanen «Opplysninger».

«Ovenfor Bjøraaneset. "Efter ukers tør-arbeide" 22/5-28. P

«Ovenfor Bjøraaneset. "Efter ukers tør-arbeide" 22/5-28. PJ»

«Ved Flisa bro. 2/5-28. P.J.»

«Ved Flisa bro. 2/5-28. P.J.»

Isgang i Glomma våren 1928. Bildet oppgis å være fra et sted

Isgang i Glomma våren 1928. Bildet oppgis å være fra et sted i nærheten av Indset i Elverum. Fotografen har stått ved en snødekt vegkant med kameraet skrått mot elveløpet, mellom et par telegrafstolper. Ved elvebredden skimter vi ei velte med tømmer som lå klart i påvente av fløtingssesongen. Ute i sjølve elveløpet aner vi isgangen, med digre isblokker og tømmer som åpenbart var eksponert for store naturkrefter i det strømmende vannet. Tømmeret var presset sammen i en langstrakt haug, der enkelte av stokkene nesten pekte loddrett til værs. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tvers av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. I andre halvdel av 1920-åra ble isgang et årvisst problem for befolkningen langs Glomma, særlig i Midt-Østerdalen, og 1928 var et av de verste åra. Lokalbefolkningen kunne ikke forstå annet enn at dette skyldtes reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der det ble magasinert store mengder vann i sommerhalvåret med sikte på tapping - til beste for kraftverkene - om vinteren. Storelvdølene saksøkte staten, som konsesjonsmyndighet. Vassdragsvesenet forsøkte å utrede årsaksforholdene, men det endte med en rettsak som staten tapte - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, fra bygdevegen, langsmed en istykkerpresset skigard. I bakgrunnen ser vi et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, mot et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, fra bygdevegen, langsmed en istykkerpresset skigard. I bakgrunnen ser vi et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, fra bygdevegen, med kameraet vendt i motstrøms retning. Der ser vi et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».