8 results in DigitaltMuseum:

Tømmer i stabler på is og snø. Glomma ved Sætre i Stor-Elvda

Tømmer i stabler på is og snø. Glomma ved Sætre i Stor-Elvdal, Hedmark.

Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra det som seiner

Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra det som seinere har fått navnet Gammelbrua, som forbandt Vestad på vestsida av elva med kommunesenteret Leiret på østsida av elva. Bildet er tatt i motstrøms retning, der vi skimter lærerskolen og Støa på østre elvebredd (til høyre). Det fotografen har vært mest opptatt av er imidlertid isgangen, som førte med seg mye fløtingstømmer, som var levert på isen eller i elveskråningene i bygdene ovenfor. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tverst av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. Isgang var ikke noe ukjent fenomen for folk som bodde langs Glomma i Østerdalen, men fra andre halvdel av 1920-åra ble dette fenomenet mye vanligere enn det hadde vært tidligere, ikke bare i vårsesongen, men også på den kalde førjulsvinteren. Særlig Stor-Elvdal var hardt rammet. Lokalbefolkningen kunne vanskelig forstå annet enn at de hyppige isgangene hadde sammenheng med reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der det ble magasinert store vannmengder i sommerhalvåret med sikte på å tappe til beste for kraftproduksjonen vinterstid. Dette førte til større vannføring i den kalde årstida, og til skader på jordveg, bebyggelse og andre verdier. Lokalbefolkningen holdt staten, representert ved Vassdragsvesenet, ansvarlig for det som for mange ble opplevd som en trussel mot livsgrunnlaget - se fanen «Opplysninger».

Isgang i Glomma våren 1928. Bildet oppgis å være fra et sted

Isgang i Glomma våren 1928. Bildet oppgis å være fra et sted i nærheten av Indset i Elverum. Fotografen har stått ved en snødekt vegkant med kameraet skrått mot elveløpet, mellom et par telegrafstolper. Ved elvebredden skimter vi ei velte med tømmer som lå klart i påvente av fløtingssesongen. Ute i sjølve elveløpet aner vi isgangen, med digre isblokker og tømmer som åpenbart var eksponert for store naturkrefter i det strømmende vannet. Tømmeret var presset sammen i en langstrakt haug, der enkelte av stokkene nesten pekte loddrett til værs. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tvers av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. I andre halvdel av 1920-åra ble isgang et årvisst problem for befolkningen langs Glomma, særlig i Midt-Østerdalen, og 1928 var et av de verste åra. Lokalbefolkningen kunne ikke forstå annet enn at dette skyldtes reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der det ble magasinert store mengder vann i sommerhalvåret med sikte på tapping - til beste for kraftverkene - om vinteren. Storelvdølene saksøkte staten, som konsesjonsmyndighet. Vassdragsvesenet forsøkte å utrede årsaksforholdene, men det endte med en rettsak som staten tapte - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, fra bygdevegen, langsmed en istykkerpresset skigard. I bakgrunnen ser vi et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, mot et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. Fra flere av de mest utsatte eiendommer måtte de flytte ut med innbo og kreaturer. Hos Ole Gundersen blev ene veggen i vedskålen trykket inn av svære isblokker som ligger der fremdeles. Et sted ser man en låve som er revet med flommen, et annet sted finner man overbygget til en brønn tatt med av isflakene. Verst har det gått ut over Inger Blaaruds eiendom. Her ligger isflakene over hele tunet like inn til stuedøren. Grunnmuren er undergravet og jordveien stygt medfaret. Det er på sin plass at der her på den ene eller annen måte blir gjort noe for den skadelidte, som sitter i små kår, kan få hjelp og erstatning. Det vil i dag bli tatt fatt på å gjøre veien farbar og foreløpig utbedret. Det er fare for at isgangen flere steder hvor veien går like ved elven har gravet langs elvebredden og at nye utgravninger kan befryktes når vannflommen kommer for alvor. Gamle folk i Strandbygda kan ikke huske at der noen gang har vært en slik isgang med derav følgende ødeleggelser. Storflom og oversvømmelser har nok forekommet, men ikke noen isgang av dimensjoner som den der nettop har hjemsøkt bygda.» Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Isgang i Glåma ved Indset i Elverum våren 1928. Bildet er ta

Isgang i Glåma ved Indset i Elverum våren 1928. Bildet er tatt fra vestre elvebredd med kameraet vendt østover. På elva ser vi sammenstuvet is og tømmer som spriker i mange retninger. På motsatt side av elva, lå det et gardstun med et langt, laftet, enetasjes fjøs mot elva og med en låve i bordkledd bindingsverk og sannsynligvis en stallbygning – samlet i et slags uttun til venstre, og et inntun med våningshus til høyre. I bakgrunnen vokste det barskog, både på sletta langs elva og på åsen i bakgrunnen.

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 19

Fra vår- eller flomisgangen i Glomma i begynnelsen av mai 1928, Fotografiet er tatt ved Langenga i Strandbygda i Elverum, mot et elveløp der isflak fra den ovenforliggende delen av vassdraget hadde pakket seg sammen og dannet en voll, som stengte for is og vann som kom flytende nordfra. På denne måten ble hele den flate dalbotnen fylt med is, og innimellom isflakene var det også tømmer, som ble utsatt for harde påkjenninger. Dette var antakelig dels virke som var levert på elveisen i bygdene ovenfor, dels stokker fra velter i elveskråningene, som ble sopt med når isen kom og fylte hele elveløpet. Dette var naturligis spesielt kritisk for de skogeierne som ennå ikke hadde fått målt og merket virket sitt ennå da isgangen startet. Tømmeret deres ble til herreløst gods som skogeierne ikke kunne regne med å få betalt for. Regionavisa «Østlendingen» beskrev isgangens virkninger i Strandbygda, der dette fotografiet er tatt, slik: «Isgangens herjinger i Strandbygda Det er et ganske eiendommelig billede Strandbygdas østside fra Langenga og opover til Svanåsen avgir i disse dager. Efter at den veldige isdam løsnet i forgårs er vannmassene som oversvømmet elvebreddene sunket, så Glåma går nu som i en bred renne med svære isgarer på begge sider. Veien på østsiden som går i slyninger langs elven, er på flere steder helt sperret av veldige isblokker som har tårnet sig sammen. Trær og busker langs elvebredden er revet overende og jorden rotet op. Veilegemet er blitt overskyllet og veidekket ødelagt på flere steder, så det vil koste meget arbeide å få isblokkene vekk og veien farbar igjen. Tømmer og is ligger stuvet om hverandre langs breddene og tildels innover jordene, telefonstolper er knekket over og lysledningsstolper er veltet, så store deler av Strandbygda nu ligger i mørke. » Isgang var ikke noe ukjent fenomen i Østerdalen, men etter at innsjøen Aursunden øverst i vassdraget ble regulert i 1924, med sikte på å samle vann som skulle komme kraftverksturbinene til gode i vintersesongen, ble isgangene et nesten årvisst problem for folk som bodde langs vassdraget. Etter at dette hadde pågått noen år saksøkte grunneiere i Rendalen og Stor-Elvdal staten ved Vassdragsveseet og Glomma fellesfløtingsforening, som hadde sprengt vekk mange av steinskjærene i elva - se fanen «Opplysninger».

Tømmer og is i Glomma, fotografert våren 1928, idet isgangen

Tømmer og is i Glomma, fotografert våren 1928, idet isgangen passerte kommunesenteret i Elverum. Fotografiet er tatt fra Gammelbrua med kameraet vendt i medstrøms retning, Til venstre i bildet skimter vi tunet på Elverum prestegard bak bjørkeskogen i elveskråningen. Fotografen har primært vært opptatt av ismassene og tømmeret i elveløpety, som var på veg mot Prestfossen og Klokkerfossen like nedenfor. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tverst av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. Isgang var ikke noe ukjent fenomen for folk som bodde langs Glomma i Østerdalen, men fra andre halvdel av 1920-åra ble dette fenomenet mye vanligere enn det hadde vært tidligere, ikke bare i vårsesongen, men også på den kalde førjulsvinteren. Særlig Stor-Elvdal var hardt rammet. Lokalbefolkningen kunne vanskelig forstå annet enn at de hyppige isgangene hadde sammenheng med reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der det ble magasinert store vannmengder i sommerhalvåret med sikte på å tappe til beste for kraftproduksjonen vinterstid. Dette førte til større vannføring i den kalde årstida, og til skader på jordveg, bebyggelse og andre verdier. Lokalbefolkningen holdt staten, representert ved Vassdragsvesenet, ansvarlig for det som for mange ble opplevd som en trussel mot livsgrunnlaget - se fanen «Opplysninger».