DigitaltMuseum

Potetsetting i Lærdal.

(Se under bildet)

Naeröfjord

1

Kulturlandskapet

Kulturlandskap ved Bolsetvatnet i Klakeggrenda i Jølster kommune i Sogn og Fjordane. Fotografiet er tatt fra gjennomfartsvegen E39 mot et gardsbruk som var omgitt av store arealer der det dyrkes gras til husdyrproduksjonen på eiendommen. På vestsida av Bolsetvatnet (ca. 163 m. o. h.) rager Håheimsfjellet om lag mot himmelen med toppunkter som ligger 1 001 og 1 0535 m. o. h. I den nedre delen av lia fra dette fjellet mot vatnet hadde grunneieren plantet et stort felt med granskog, antakelig i «skogreingsperioden» på 1950- og 60-tallet. Fotografiet ble tatt høsten 2017.

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Dette er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Et areal til høyre var i ferd med å gro til med lave einerbusker da dette bildet ble tatt. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne forvandles til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra Sysvorthammaren i sørøstlig retning. Vi ser beitearealer og teiger med plantet skog i forgrunnen, og gardsbruk med omkringliggende jorder i dalbotnen til høyre i bakgrunnen. Drage er et værhardt sted, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartretømmer som hadde omsetningsverdi og kunne selges til trelast- eller treforedlingsindustrien. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra Sysvorthammaren i sørlig retning. I forgrunnen ser vi en teig med plantet granskog. Bakenfor ligger et areal som bærer preg av å ha vært brukt til husdyrbeite. På det slaktskrånende arealet ned mot Dragsvika ligger det garder omgitt av forholdsvis store arealer med grasvoll. Også der, og i lia ved fjellet Rinden til venstre i bildet, ser vi en del teiger med plantet granskog. Drage er et værhardt sted, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartretømmer som hadde omsetningsverdi og kunne bearbeides til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Drage på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Dette er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. På dette bildet ser vi innmarksarealer hvor det har vært høstet stråfôr, avgrenset av steingjerder. Et areal til høyre var i ferd med å gro til med lave einerbusker da dette bildet ble tatt. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne forvandles til konstruksjonsvirke. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer, skogteiger og gardstun ved Honningsvågen på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. I forgrunnen ser vi en plantet skjerm av grantrær. På nordsida av Honningsvågen ligger noen gardsbruk (Ytre Honningsvågen) i skråningen ned mot strandlinja. Her ble det dyrket gras, men brukerne hadde også plantet noen små felt med granskog i nærheten av gardstunene sine. Bakenfor ser vi en fjellrygg med lyngvegetasjon mellom de grå, nakne bergflatene. Stad er et værhardt strøk, der det ofte blåser og kraftig fra utenforliggende havområder, slik at lufta gjerne er saltmettet. Det tradisjonelle jordbruket, som hovedsaklig har vært orientert mot husdyrhold, har sammen med fiske vært hovednæringer. Etter 2. verdenskrig var myndighetene opptatt av å styrke næringsgrunnlaget - i dette tilfellet husdyrbruk og fiske - ved å stimulere eierne til å plante skog. Det var primært bartrærne som hadde omsetningsverdi og kunne selges til trelast- og treforedlingsindustrien. På denne lokaliteten kan det synes som om flere har valgt å plante på dyrket mark, like ved gardstunene, sannsynligvis for å skjerme bomiljøene litt. Her på ytterkysten var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Den ble testet på norsk jord alt på andre halvdel av 1800-tallet. Under forstmannen Anton Smitts reise til Canda i 1916 ble det knyttet kontakter for framtidige leveranser av sitkafrø til Norge. Planteaktiviteten var speielt stor de første tre tiåra etter 2. verdenskrig. På Vestlandet gav dette seg utslag i mange små, men vellykte plantefelt, til og med i klimatisk ekstreme miljøer som det vi ser på dette fotografiet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med skog og jordbruksarealer ved Hoddevika på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra vegen som slynger seg ned på sørvestsida av den bratte Storehylla mot sletta i dalbotnen, der Hoddevikgardene lå på rekke, omgitt av jorder der det ble dyrket gras til husdyrbruket. På den bratte, blokkrike marka i forgrunnen var det plantet gran i tette, ensaldrete bestand. Dette landskapselementet var et produkt av skogreisinga, som skulle bidra til å utvide ressursgrunnlaget på mange små gardsbruk og sikre råstoffgrunnlaget for den skogbaserte industrien, som var sentral i norsk økonomi før «oljealderen» kom. I bakgrunnen ser vi havet. På denne lokaliteten har klimaet alltid vært preget av kraftige vind og mye saltmettet luft. Under slike forhold var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Plantefelt med dette treslaget har seinere vært omstridte - de vokser ofte godt og binder karbondioksid, men det dreier seg om et utenlandsk treslag som anses for å være en trussel mot det norske artsmangfoldet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Kulturlandskap med jordbruksarealer og skog ved Hoddevika på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt fra sletta på dalbotnen, der det dyrkes gras til husdyrfôr. Gardstunene ligger på rekke ved kanten av denne sletta. I lia ovenfor har brukerne plantet gran på begge sider av vegen som slynger seg ned den bratte lia. Øverst til venstre ser vi fjellet Storehylla, hvor de har vært for bratt og for lite jordsmonn til å kultivere landskapet. Granbestandene her var et produkt av skogreisinga, som skulle bidra til å utvide ressursgrunnlaget på mange små gardsbruk og sikre råstoffgrunnlaget for den skogbaserte industrien, som var sentral i norsk økonomi før «oljealderen» kom. I bakgrunnen ser vi havet. På denne lokaliteten har klimaet alltid vært preget av kraftige vind og mye saltmettet luft. Under slike forhold var det den nordvestamerikanske sitkagrana (Picea sitchensis) som greide seg best. Plantefelt med dette treslaget har seinere vært omstridte - de vokser ofte godt og binder karbondioksid, men det dreier seg om et utenlandsk treslag som anses for å være en trussel mot det norske artsmangfoldet. En kort omtale av «skogreisingsperioden» etter 2. verdenskrig finnes under fanen «Opplysninger».

Landskapsbilde fra Drage i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt høsten 2008, fra eiendommen Austmyr, mot gardene Ytre (til venstre) og Indre (til høyre) Drage. I bakgrunnen ser vi fjellmassivet Elvehornet med Dragsvika og Stadhavet utenfor. Jordbrukslandskapet i forgrunnen preges av at dette er et område der det drives husdyrhold med omfattende produksjon av grasfôr. Bildet viser imidlertid også at grunneierne har forsøkt å plante barskog i utkanten av de dyrkete åkrene og kulturbeitene. Plantingene består sannsynligvis av sitkagran (Picea sitchensis). Dette er et treslag som har sin naturlige utbredelse på den nordamerikanske vestkysten, fra California i sør, gjennom Canada til Alaska i nord. I Norge har sitkagrana vist en evne til å vokse på vindfulle lokaliteter med saltmettet havluft, som her på Stadlandet. I tiåra etter 2. verdenskrig var derfor sitkagrana et populært treslag i skogreisinga langs ytterkysten, hvor andre bartreslag trives dårlig. Sitkagrana får gjerne rette, høye stammer som egner seg ypperlig til skurlast. Sitkaavvirkningen her i Norge har likevel ikke nådd volumer som har gjort treslaget til noe attraktivt virkesortiment ved norske sagbruk. Sitkaskogeierne har derfor i stor utstrekning vært henvist til å selge tømmeret til utenlandske sagbruk. Treslaget har også en betydelig klimastabiliserende funksjon fordi det binder betydelige mengder karbondioksid gjennom fotosyntesen. Sitkagrana er likevel omdiskutert her til lands, nettopp fordi den hevder seg godt i forhold til stedlig vegetasjon og dermed endrer økosystemene, og fordi man ønsker å skjerme vekster man har hatt lenge i Norge mot importerte arter. Sitkagran vokser forholdsvis raskt, setter kongler tidlig og har lett frø, noe som innebærer gode forutsetninger for bestandsutvidelser og bidrar til at sitkagrana anses som en trussel mot artsmangfoldet.

Landskapsbilde fra Hoddevik i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bildet er tatt høsten 2008, fra Kleiva, der fylkesveg 632 svinger seg nedover den bratte lia mot sletta i dalbotnen. Der ser vi Hoddevik-gardene langs vegen, omgitt av sletter der det dyrkes gras. I bakgrunnen ser vi utover Stadhavet. Det bemerkelsesverdige her er imidlertid barskogen i lia ned mot den nevnte sletta med gardsbruk. Dette er sannsynligvis et plantefelt med sitkagran (Picea sitchensis). Dette er et treslag som har sin naturlige utbredelse på den nordamerikanske vestkysten, fra California i sør, gjennom Canada til Alaska i nord. I Norge har sitkagrana vist en evne til å vokse på vindfulle lokaliteter med saltmettet havluft. I tiåra etter 2. verdenskrig var derfor sitkagrana et populært treslag i skogreisinga langs ytterkysten, hvor andre bartreslag trives dårlig. Sitkagrana får gjerne rette, høye stammer som egner seg ypperlig til skurlast. Sitkaavvirkningen her i Norge har likevel ikke nådd volumer som har gjort treslaget til noe attraktivt virkesortiment ved norske sagbruk. Sitkaskogeierne har derfor i stor utstrekning vært henvist til å selge tømmeret til utenlandske sagbruk. Treslaget har også en betydelig klimastabiliserende funksjon fordi det binder betydelige mengder karbondioksid gjennom fotosyntesen. Sitkagrana er likevel omdiskutert her til lands, nettopp fordi den hevder seg godt i forhold til stedlig vegetasjon og dermed endrer økosystemene, og fordi man ønsker å skjerme vekster man har hatt lenge i Norge mot importerte arter. Sitkagran vokser forholdsvis raskt, setter kongler tidlig og har lett frø, noe som innebærer gode forutsetninger for bestandsutvidelser og bidrar til at sitkagrana anses som en trussel mot artsmangfoldet.

«Slettelandsfeltet i Sunnfjord. Eksteriør. Høider 12 m.»

Solglytt 1909: "Gode Solglytt" (21. november)

Naustdal, Eikefjord, Flora, Sogn og Fjordane. Hvitt skolehus i to etasjer og uthus, sett fra et jorde og med en gård på andre siden av veien. Registrering utført 1958-59 av Johan Schiong for Noregs Lærarlag.

Rysdal, Gloppen, Sogn og Fjordane. Lite hvitt skolehus med gård i bakgrunnen, sett fra et jorde. Registrering utført 1958-59 av Johan Schiong for Noregs Lærarlag.

Stereoskopi. Gård med kornstaur ved Lovatnet, Stryn, Sogn og Fjordane. Menn i robåt.