14 results in DigitaltMuseum:

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Sven Johansen, Thåmas Teschner og Konrad Johansen, som var i ferd ordne («å gjøra oppatt») nota i båten («åfløya»), som med tanke på neste notkast. Fiskerne var arbeidskledde, med lange forklær i vannavstøtende materiale. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. Fotografiet viser fem karer som var i ferd med å samle fangstutbyttet fra et notkast i en avgrenset del av notveven. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast. Fiskerne på bildet er (fra venstre) Oskar Hovslien, Svein Johannesen, Thorbjørn Brenden, Thåmas Teschner og Konrad Johansen.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. Fotografiet viser fem karer som var i ferd med å samle fangstutbyttet fra et notkast i en avgrenset del av notveven. Alle var arbeidskledde, med vadere på beina og forklær som skulle skjerme dem mot det kalde vannet. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose t

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Bildet er tatt på Martinussens kjøkken, der han satt ved et bord hvor plata var belagt med en mønstret voksduk. Arbeidsstykket hadde han festet i vinduskarmen framfor bordet. Da dette fotografiet ble tatt bandt Martinussen nye masker i sona mellom bordkanten og stolen han satt på. «Påsa'n» ble bundet av kvitt lingarn. Redskapene Martinussen brukte var ei trenål og et «kjevle», et trestykke som gjorde det mulig å få maskene jevnstore. På slike håver var maskevidden vanligvis 10-14 millimeter lang. Påsa’n på grunnhåvene var oftest 80-90 centimeter lange. De ble bundet på ovale «håvhugguer», lagd av grankvister som var bøyd sammen til en ring. Påså’n og håvhugguet ble sammenføyd ved hjelp av lærreimer, som også beskyttet mot slitasje på bundingen når håven ble trukket langs elvebotnen. Da dette bildet ble tatt var Martinussen kledd i en islender med ei rutete flanellskjorte under. Kjøkkenet var faspanelt og malt med en blank, lys farge. Grunnhåvene ble brukt under fisket etter gytevandrende lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Grunnhåvfisket foregikk fra strandsona. Håven føres langs elvebotnen på en til drøyt to meters djup, i medstrøms retning. Framdrifta måtte være noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsan ble gående oppspent på motstøms side. På den måten ble det rom for at lågåsilda kunne gå inn i fangstposen. Når «drettet» skulle avsluttes, vred fiskerne litt på rauna, slik at åpningen vendte oppover slik at eventuell lågåsild ikke fikk mulighet til å svømme ut igjen. Var det fisk i påsan, drog fiskerne håvhugguet mot seg for å tømme («skrulle») håven i bøtter, kasser eller sniker (bæreredskaper av flettverk).

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose t

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Bildet er tatt på Martinussens kjøkken, der han satt ved et bord hvor plata var belagt med en mønstret voksduk. Arbeidsstykket hadde han festet i vinduskarmen framfor bordet. Da dette fotografiet ble tatt bandt Martinussen nye masker i sona mellom bordkanten og stolen han satt på. «Påsa'n» ble bundet av kvitt lingarn. Redskapene Martinussen brukte var ei trenål og et «kjevle», et trestykke som gjorde det mulig å få maskene jevnstore. På slike håver var maskevidden vanligvis 10-14 millimeter lang. Påsa’n på grunnhåvene var oftest 80-90 centimeter lange. De ble bundet på ovale «håvhugguer», lagd av grankvister som var bøyd sammen til en ring. Påså’n og håvhugguet ble sammenføyd ved hjelp av lærreimer, som også beskyttet mot slitasje på bundingen når håven ble trukket langs elvebotnen. Da dette bildet ble tatt var Martinussen kledd i en islender med ei rutete flanellskjorte under. Kjøkkenet var faspanelt og malt med en blank, lys farge. Grunnhåvene ble brukt under fisket etter gytevandrende lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Grunnhåvfisket foregikk fra strandsona. Håven føres langs elvebotnen på en til drøyt to meters djup, i medstrøms retning. Framdrifta måtte være noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsan ble gående oppspent på motstøms side. På den måten ble det rom for at lågåsilda kunne gå inn i fangstposen. Når «drettet» skulle avsluttes, vred fiskerne litt på rauna, slik at åpningen vendte oppover slik at eventuell lågåsild ikke fikk mulighet til å svømme ut igjen. Var det fisk i påsan, drog fiskerne håvhugguet mot seg for å tømme («skrulle») håven i bøtter, kasser eller sniker (bæreredskaper av flettverk).

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose t

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Bildet er tatt på Martinussens kjøkken, der han satt ved et bord hvor plata var belagt med en mønstret voksduk, hvor det sto et askebeger med en fyrstikkeske ved siden av. Arbeidsstykket hadde han festet i vinduskarmen framfor bordet. Da dette fotografiet ble tatt bandt Martinussen nye masker i sona mellom bordkanten og stolen han satt på. «Påsa'n» ble bundet av kvitt lingarn. Redskapene Martinussen brukte var ei trenål og et «kjevle», et trestykke som gjorde det mulig å få maskene jevnstore. På slike håver var maskevidden vanligvis 10-14 millimeter lang. Påsa’n på grunnhåvene var oftest 80-90 centimeter lange. De ble bundet på ovale «håvhugguer», lagd av grankvister som var bøyd sammen til en ring. Påså’n og håvhugguet ble sammenføyd ved hjelp av lærreimer, som også beskyttet mot slitasje på bundingen når håven ble trukket langs elvebotnen. Da dette bildet ble tatt var Martinussen kledd i en islender med ei rutete flanellskjorte under. Kjøkkenet var faspanelt og malt med en blank, lys farge. Grunnhåvene ble brukt under fisket etter gytevandrende lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Grunnhåvfisket foregikk fra strandsona. Håven føres langs elvebotnen på en til drøyt to meters djup, i medstrøms retning. Framdrifta måtte være noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsan ble gående oppspent på motstøms side. På den måten ble det rom for at lågåsilda kunne gå inn i fangstposen. Når «drettet» skulle avsluttes, vred fiskerne litt på rauna, slik at åpningen vendte oppover slik at eventuell lågåsild ikke fikk mulighet til å svømme ut igjen. Var det fisk i påsan, drog fiskerne håvhugguet mot seg for å tømme («skrulle») håven i bøtter, kasser eller sniker (bæreredskaper av flettverk).

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose t

Oskar Martinussen (1921-1996) fra Fåberg binder fangstpose til en grunnhåv, såkalt «grunnhåvbunding». Bildet er tatt på Martinussens kjøkken, der han satt ved et bord hvor plata var belagt med en mønstret voksduk. Arbeidsstykket hadde han festet i vinduskarmen framfor bordet. Da dette fotografiet ble tatt bandt Martinussen nye masker i sona mellom bordkanten og stolen han satt på. «Påsa'n» ble bundet av kvitt lingarn. Redskapene Martinussen brukte var ei trenål og et «kjevle», et trestykke som gjorde det mulig å få maskene jevnstore. På slike håver var maskevidden vanligvis 10-14 millimeter lang. Påsa’n på grunnhåvene var oftest 80-90 centimeter lange. De ble bundet på ovale «håvhugguer», lagd av grankvister som var bøyd sammen til en ring. Påså’n og håvhugguet ble sammenføyd ved hjelp av lærreimer, som også beskyttet mot slitasje på bundingen når håven ble trukket langs elvebotnen. Da dette bildet ble tatt var Martinussen kledd i en islender med ei rutete flanellskjorte under. Kjøkkenet var faspanelt og malt med en blank, lys farge. Grunnhåvene ble brukt under fisket etter gytevandrende lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Grunnhåvfisket foregikk fra strandsona. Håven føres langs elvebotnen på en til drøyt to meters djup, i medstrøms retning. Framdrifta måtte være noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsan ble gående oppspent på motstøms side. På den måten ble det rom for at lågåsilda kunne gå inn i fangstposen. Når «drettet» skulle avsluttes, vred fiskerne litt på rauna, slik at åpningen vendte oppover slik at eventuell lågåsild ikke fikk mulighet til å svømme ut igjen. Var det fisk i påsan, drog fiskerne håvhugguet mot seg for å tømme («skrulle») håven i bøtter, kasser eller sniker (bæreredskaper av flettverk).

Fiskeren Hans Jørstad, fotografert bakfra ved elvebredden me

Fiskeren Hans Jørstad, fotografert bakfra ved elvebredden med en grunnhåv i hendene og med en «snik», et flettet bæreredskap for fangsten, på ryggen. Fotografiet ble tatt på Rundtomodden ved Gudbrandsdalslågen høsten 1962, da Norsk Skogbruksmuseum gjorde opptak til en film om lågåsildfisket. At Jørstad var svært tradisjonelt kledd, med vadmelsbukser, busserull og filthatt, kan ha hatt sammenheng med at han var aktør i en kulturhistorisk orientert filmproduksjon. Grunnhåven var – i motsetning til nøter, drivgarn og mælkrakker som også ble brukt for å fange gytende lågåsild (Coregonus albula) – et enmannsredskap. Den besto av et 4-6 meter langt skaft – «rauna» – og et ovalt «håvhuggu» med en finmasket fangstpose av bomull. Åpningen på håvhugguet ble lagd av grankvister. «Påsa’n» ble surret til denne «håvgreina» ved hjelp av lær, som beskyttet bomulsveven mot slitasje under bruk. Grunnhåvfiskerne opererte fra elvebredden, eller de vasset litt ut i vannet. Et «drette» startet ved at de senket håvhugguet mot elvebotnen, så langt opp på motstrøms side som fiskerne med de langskaftete grunnhåvene nådde. Deretter førte de håven langs botnen i strømretningen, men noe raskere enn vannhastigheten, slik at påsa’n hele tida gikk utspent på motstrøms side. Målet var å fange oppgående lågåsild. Når håven var kommet så langt i medstrøms retning at rauna ikke nådde lengre, vred fiskeren litt på redskapet, slik at åpningen til fangstposen vendte oppover. På denne måten ble det umulig for fanget fisk å unnslippe. Deretter ble håven løftet. Var det fisk i påsa’n, ble den «skrullet» (tømt) opp i et oppbevaringskar – i dette tilfellet en «snik», i andre tilfeller ei bøtte eller kasse. Grunnhåvfisket kunne foregå både på dagtid og i nattemørke.

Lågåsildfiskerne Ole Haugen (1912-1982) og Arne O. Haugen (1

Lågåsildfiskerne Ole Haugen (1912-1982) og Arne O. Haugen (1883-1974), Oles far), fotografert ved bredden av Gudbrandsdalslågen, der de var i ferd med å binde «hugguet» på «rauna» (skaftet) til en stokkehåv. Rauna var lagd av langsomtvokst, seig tennargran. På stokkehåver brukte rauna å være 6,5 til 8,5 meter lang. Håvhugguet ble lagd av grankvister med litt stammeved i endene. Denne stammeveden som ble brukt som anlegg på enden av rauna. Kvistene ble bøyt mot hverandre, slik at de dannet ei bøyle, som «påsan» kunne bindes på. Sammenføyinga ble gjort ved hjelp av et par spikere og påsurret tau eller, som her, splittet bambus. Påsan var et nett, bundet av lin. Bak karene ser vi et flettet bæreredskap, en såkalt «snik», som ble brukt som beholder for fangsten. Både far og sønn Haugen var kledd i vadmelsbukser og busserull, og de brukte svarte, vidbremmete hatter som hodeplagg. Stokkehåven ble brukt fra en båt - ei «åfløy» - som var forankret i en stokk, som i sin tur var festet i stein i elveløpet. Deler av fiskeribiologen Hartvig Huitfedt-Kaas' beskrivelse av håvene og stokkhåvfisket fra 1917 er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Knuvelen

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de gode fiskevadene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fiskeren hadde ullgenser på overkroppen og vadere på beina. Fottøyet skulle øke rekkevidden for «drettene». Her var fiskeren sannsynligvis på veg inn mot land for å «skrulle» håven med en fanst som var tatt fra en posisjon litt lengre ute i elva. Grunnhåven er et enmannsredskap, beregnet på fangst av lågåsild fra elvebredden. Den besto av et treskaft - ei «raun» - som kunne være fire til seks meter lang, og et «håvhuggu» med en finmasket fangtspose av bomullsgarn. Håvhugguet var ovalt. Håven ble ført ned i vannet på motstrøms side og ført med vannmassene langs botnen, litt hurtigere enn strømhastigheten, slik at fangstposen sto utspent på oversida av håvhugguet. Når håven var kommet så langt nedover at fiskeren ikke nådde lengre, vred han rauna, så åpningen til «påsa'n» vendte oppover, slik at eventuell fangst ikke fikk sjansen til å unnslippe. Var det lågåsild i håven, holdt fiskeren håvhugguet over en snik eller ei bøtte samtidig som han løftet ytterenden av fangsposen opp i lufta, slik at fisken falt ned i transportbeholderen

Tre fiskere ved en stabel av fiskekasser i Gudbrandsdalslåge

Tre fiskere ved en stabel av fiskekasser i Gudbrandsdalslågen ved Håveveita, altså på østsida av elva, like ved øya Kiljan, ikke langt fra Lågens utløp i Lågen. Alle karene var arbeidskledde, med vadebukser og vadestøvler. Bildet ble tatt i 1964. Dette året skal fiskerne ha fått rekordfangster, opptil 350 kilo per kast.

Tre fiskere ved en stabel av fiskekasser i Gudbrandsdalslåge

Tre fiskere ved en stabel av fiskekasser i Gudbrandsdalslågen ved Håveveita, altså på østsida av elva, like ved øya Kiljan, ikke langt fra Lågens utløp i Lågen. Alle karene var arbeidskledde, og en av dem hadde et kvitt forkle som dekte brystet og lårene under handteringa av fiskefangstene. I forgrunnen ser vi stevnen på ei «åfløy», den flatbotnete robåten som ble brukt under fiske i dette området. Bildet ble tatt i 1964. Dette året skal fiskerne ha fått rekordfangster, opptil 350 kilo per kast.

Fem fiskere samlet rundt et kaffebål ved Håveveita, altså på

Fem fiskere samlet rundt et kaffebål ved Håveveita, altså på østsida av elva, like ved øya Kiljan, ikke langt fra Lågens utløp i Lågen. Alle karene var arbeidskledde. Til venstre i forgrunnen sto det en stabel med fiskekasser av tre. Bildet ble tatt i 1964. Dette året skal fiskerne ha fått rekordfangster, opptil 350 kilo per kast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) – i noe eldre lit

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) – i noe eldre litteratur kalt «lagesild» – i langsomtstrømmende vann ved Sundstranda i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen (i Fåberg, Oppland). Her ser vi tre av karene i et notlag på fire mann i arbeid. Fotografiet er fra sluttfasen av et notkast. Karene hadde antakelig først rodd ut nota med «åfløya», en flatbotnet, lav båt som er kuvet i lengderetningen, og som vi ser akterenden på ved høyre bildekant. Deretter ble den trukket mot land ved hjelp av nottau. De fire karene sto da på stranda. De som befant seg ytterst dro i «flættennolen» (overtelna), mens de to midterste dro i «søkketennolen» (undertelna). Søkketennolen måtte trekkes mot land først, og den måtte dras lavt, slik at den innestengte lågåsilda ble samlet oppå notveven. Til slutt var fisken samlet på så liten plass at den kunne øses over i kasser ved hjelp av bøtter. Da dettet fotografiet ble tatt nærmet karene seg denne siste fasen. Lågåsilda er en fisk i laksefamilien, som i Norge finnes i innlandsvassdrag fra Mjøsa og sørover. Den lever i pelagiske stimer med krepsdyrplankton som hovednæring. Om høsten går trekker lågåsilda i Mjøsa nordover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen for å gyte. Det er i denne perioden det store fisket etter denne arten foregår. På den tida da dette fotografiet ble tatt anslo man at det ble fisket 150 – 200 000 kilo hver sesong. I mai 2015 fikk Norsk Skogmuseum følgende tilbakemelding knyttet til dette fotografiet fra Brita Brukstuen, som hadde sett det i museets database på nettestedet «Digitalt Museum»: «Detter er bilde av Arvid Volden (i midten - min far), Skjærvik (lengst unna), siste vil jeg tro er Sverre Jensbakken.»