1,001 results in DigitaltMuseum:

Familiebilde fra eiendommen Solvågli i Øvre Junkerdal i Salt

Familiebilde fra eiendommen Solvågli i Øvre Junkerdal i Saltdal kommune i Nordland fylke. Fotografiet viser fem mennesker i tunet på garden. De står bak ei rekke med 11 geværer, som alle var oppstilt med kolbene i snøen og pipene oppovervendt. Menneskene og våpnene står mellom to bygninger, et toetasjes laftet våningshus (til venstre) og en annet laftet hus, muligens et noe eldre og mindre våningshus (jfr. DSS. 0730). I bakgrunnen ser vi Daumannsberget, der et bjørkeskogsbelte med ei og anna furu ligger som et verneskogbelte mot et ovenforliggende bratt snaufjell, Solvågfjellet (Sávllo). Menneskene på fotografiet er (fra venstre) Berit Zacharine Nilsdatter, Nordin Nilsen, Vilhelm Nilsen, Nils Johan Nilsen og Nils Nilsen. Nils Nilsen var født i Arjeplog i Norrbottens län, og gift med Berit Zacharine Nilsdatter fra Saltdal. Da de fikk sin eldste sønn, Albert Nicolai, i 1859, ble de karakterisert som inderstfolk på eiendommen Evendal. Da den yngre sønnen Nils Johan (på fotografiet) ble født i 1864, ble Nils Nilsen karakterisert som rydningsmann på «Solvaaglien». Nils og Berit eide imidlertid ikke jorda de ryddet. Den ble skyldsatt i 1904. I forbindelse med skyldsettinga ble det foretatt grenseoppgang, men ingen nøyaktig oppmåling. Brukerne fikk med litt skog til husbruk, og selgers representant anslo i sin rapport til Landbruksdepartementet at eiendommen til sammen ble på cirka 60 hektar. Etter skyldsettinga utstedte kong Oscar II skjøte på eiendommen Solvågli, under ett år før hans tid som norsk regent var over med unionsoppløsningen i 1905. Det var naturligvis verken kongen personlig eller de regjeringsmedlemmene som satte navnetrekkene sine under skjøtet som sto bak dette eiendomssalget. Det var det statens skogforvalter i Søndre Salten distrikt, Andreas Jørstad, som gjorde. Etter at Nils Nilssen hadde fått skjøte på Solvågli kunne eiendommen selges videre til de to sønnene, noe som skjedde i 1906. At Nils Nilsen, Berit Zacharine Nilsdatter, sønnen Nils Johan Nilsen og de to sønnesønnene Nordin og Vilhelm Nilsen ble avbildet med så mange geværer var neppe tilfeldig. Ved siden av å drive gardsbruket var mennene i denne familien lidenskapelige jegere som betraktet jakt som en del av næringsgrunnlaget sitt. Et par dokumenter som er brukt som kilder for ovenstående tekst er gjengitt under fanen «Andre opplysninger».

Gardstunet på eiendommen Grubben i Hattfjelldal på Helgeland

Gardstunet på eiendommen Grubben i Hattfjelldal på Helgeland. Fotografiet er tatt fra bjørkeskogbeltet ovenfor tunet en vinterdag i 1910. Tunet lå i ei slak helling ned mot Røssvatnet. Sentralt i bildet ser vi ei gruppe laftete «innhus» som var bygd på rekke - gavl mot gavl. Driftsbygningene lå til høyre for disse (nordøstover i terrenget). I tillegg lå ett hus - muligens et eldhus eller ei smie - til venstre for, og i god avstand fra, innhusrekka. Jorda i Hattfjelldalen var lenge på utenbygds hender. Lenge var det velstående familier i Nord-Norge som eide dette godset, men i 1865 ble eiendommen oppkjøpt av engelske interssenter i det som etter hvert ble hetende The North of Europe Land & Mining Comp. Limited - på Helgeland vanligvis omtalt under navnet «Ængelskbruket» (jfr. fanen «Opplysninger»). De utenlandske investorene avvirket skogen i høyt tempo og uten særlig tanke på foryngelse og gjenvekst. I 1892 vedtok stortinget «Lov indeholdende Forbud mod Udførsel af Trævirke m.v. fra Nordlands, Tromsø og Finmarkens Amter» for å sette en stopper for slik virksomhet, noe som førte til at det engelske selskapet forsøkte å selge eiendommene på Helgeland. Staten avslo et tilbud om å kjøpe skogene i 1898 på grunn av engelskmennenes prisforlangende. Året etter kom det et nytt tilbud. Staten valgte da å kjøpe Hattfjelldalsgodset, dels for å redde de uthogde skogene, dels for å bli kvitt det utenlandske eierskapet og dels for å kunne bidra til at de mange leilendingene i bygda fikk kjøpe brukene sine. På overtakelsestidspunktet var det 102 matrikulerte bruk i Hattfjelldalen, hvorav 99 hadde vært drevet som leilendingsbruk under det engelske selskapet. Grubben var ett av disse. Jordsmonnet i Hattfjelldalen ble i forbindelse med den statlige overtakelsen av eiendomsrettighetene her vurdert som det beste i Nordland. Dette kom blant annet til uttrykk ved en i nordnorsk sammenheng stor og frodig flora av blad- og blomsterplanter. Agronomene merket seg også at slåttengene bar gode avlinger til tross for at de i liten grad ble gjødslet. Den mest begrensende faktoren for jordbruket her var klimaet. Frostnetter i august var ikke uvanlig, og derfor var Hattfjelldalen dårlig skikket for korn- eller potetproduksjon. Det var grasressursene og husdyrholdet, med et omfattende utmarksbeite, som var de bærende elementene i det lokale jordbruket, noe de relativt små arealene med dyrket mark omkring gardstunet på fotografiet vitner om. Når det gjelder området rundt Røssvatnet sies det at det var preget av store snømengder vinterstid, og av at snøen kom tidlig og brånte seint. Det ble også sagt at det var mer stormfullt her enn i resten av kommunen, antakelig fordi vinden fikk godt tak i den store åpningen i landskapet som innsjøen skapte.

Våningshuset og driftsbygningen på eiendommen Sæteren i Hatt

Våningshuset og driftsbygningen på eiendommen Sæteren i Hattfjelldal på Helgeland. Bygningene står i skrånende terreng. Driftsbygningen kviler på trekabber. Den har laftete husdyrrom på bakkeplan, men også en skut eller gang mot gardstunet som er utført i bordkledd bindingsverk. Denne byggeteknikken er brukt i hele overetasjen på driftsbygningen, som har torvtekket saltak. Våningshuset er oppført i to etasjer. Hovedvolumet har ukledde laftevegger, og antakelig det som kalles treromsplan, med inngang fra ei tretrapp noenlunde midt på fasaden mot tunet. Fra trappa går det ei enkelt dør inn i bygningen, som ellers har torams seinempirevinduer med tre ruter i hver grind. Denne vindusdtypen var mye brukt på andre halvdel av 1800-tallet. Våningshuset er forlenget (mot venstre) med en vindusløs, bordkledd del. Bygningen har torvtekket saltak. Eiendommen var blant dem som på andre halvdel av 1800-tallet ble drevet som en del «Engelskbruket» (The North of Europe Land & Mining Comp. Limited). Den norske stat kjøpte eiendommene til denne virksomheten i 1890-åra. Den avbildete eiendommen ble, sammen med nabobruket Skogstad, særskilt skyldsatt i 1907 (se fanen «Opplysninger») og deretter solgt til private eiere. Dette fotografiet er altså tatt etter frasalget. Den statlige skogetaten hadde imidlertid fortsatt skog i området, der brukerne på Sæteren og Skogstad hadde en litt begrenset beiterett, samtidig som staten sikret seg og andre grunneiere i området ferdselsrett over de to fradelte eiendommene i forbindelse med skogsdrifter. På kartotekkortet fra den statlige skogetaten er dette fotografiet kommentert på følgende måte: «Solgt 1907 for kr. 520, ved salget ganske lite slaat. Nu oppbrutt 3 mål potetland og ryddet 30 mål til utmark av den 73 ha stort areal som ligger ca 400 moh. Der føs på parsellen 1 hest, 7 kuer og noen småfe.»

Share to