17 results in DigitaltMuseum:

Skinnegående vogntransport fra saghuset til bordtomta ved et

Skinnegående vogntransport fra saghuset til bordtomta ved et av sagbrukene i byen Onega i Nordvest-Russland. Til høyre i bildeflata ser vi et par jernvogner, som på opptakstidspunktet ikke var lastet. I bakgrunnen ser vi bordtomtene med sine stabler. Bordstablene kvilte på støpte fundamenter av betong, plassert på rekker med et par meters mellomrom og i et mønster som innebar at ytterkantene dannet en firkant. På disse ble det lagt kraftige, firskårne underlagsbjelker, og på dem igjen ble det lagt bord eller planker parallelt i «floer», med krysslagte «strøbord» med en viss innbyrdes avstand, som mellomlegg. Poenget var å sikre luftsirkulasjon, og dermed tørk. Bord- og plankestablene ble lagt med et par-tre meters mellomrom, noe som var nødvendig for å sikre framkommelighet og arbeidsrom for tomtearbeiderne som sto for stablinga. Over dem var det lagt tak av vrakbord, som skulle beskytte de underliggende materialene mot nedbør. Slik ble materialene liggende til tørk i om lag ett år, for skipningssesongen var kort, fra cirka 10. juni til 20. september.

Bygging av lekter ved strand i nærheten av Kvitsjøen i Nordv

Bygging av lekter ved strand i nærheten av Kvitsjøen i Nordvest-Russland, antakelig omkring 1. verdensdkrig. Da fotografiet ble tatt var båtbyggerne i ferd med å legge hudplank på skipssidene, dels fra bakken, dels fra trestillas som var reist rundt fartøyet. På bakken i forgrunnen lå det planker, som antakelig skulle bli «hudplank». Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne: «Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …» Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne: «Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter] Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten. I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»

Interiør fra sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-

Interiør fra sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt diagonalt inne i saghuset, der vi ser tre av rammesagene bruket disponerte. De var lagd av jern, med ei ytre fast ramme og ei indre lausramme med parallelle, vertikale blader, som ble drevet opp og ned i stort tempo med ei stang fra ei eksenterskive på hovedakselen. Slike sager gjorde gjerne to-trehundrede slag i minuttet, med en slaglengde på cirka 50 centimeter. Stokkene som skulle skjæres ble lagt på vogner som gikk på skinner mot sagramma, som vi ser på golvet i forgrunnen. Saghuset var utført i bordkledd bindingsverk. Det hadde tettstilte vinduer, både på langveggene og på et oppbygg med saltak ved mønet. Det siste var antakelig nødvendig fordi bygningen var såpass bred. Av samme grunn var bygningen utstyrt med en spesiell takkonstruksjon, med en kombinasjon av fagverkselementer i tre og med gjengete stålstenger som stabiliserende, sammenbindende elementer. Brukene ved Onega var på denne tida bare i drift sommerstid, da det var lyst døgnet rundt. Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag: «Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Tømmersortering på elva Onega i Nordvest-Russland. Fotograf

Tømmersortering på elva Onega i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt ved tømmerinntaket til trelastbedriften til Onega Wood Co. I forgrunnen ser vi fløtere med haker, som de brukte til å trekke tømmer av samme dimensjon inn i «lommer» framfor kjerratene, som skulle trekke virket opp til sagbruket. Poenget med dette var at når tømmerdimensjonene som kom til hver enkelt sagbenk var noenlunde enhetlig dimensjonert, kunne saga kjøres lenge uten at det var nødvendig å stanse for å justere bladenes posisjon. Dermed kunne altså produksjonen gå forholdsvis effektivt. I bakgrunnen på fotografiet ser vi en brukonstruksjon, utført av tømmerstokker og planker, i en slags fagverkskonstruksjon, og med et laftet kar som gav brua tilstrekkelig høyde til at så vel flom med isgang som fartøyer kunne passere.

Sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fo

Sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt over Onegaelva, mot et innlenset område, der tømmer det nevnte selskapet hadde kjøpt ble dimensjonssortert. Dette var nødvendig fordi tilførsel av like dimensjoner til sagbenkene gjorde det mulig å kjøre noenlunde kontinuerlig drift, uten stadige omstillinger av sagrammene. Saghusene lå, som fotografiet viser, med lengderetningen vinkelrett på elveløpet. Det dreide seg om store bygninger, utført i bordkledd bindingsverk. For å skaffe mest mulig dagslys til produksjonen, var det store vindusflater i gavlveggene. Dessuten var det oppbygg i mønepartiet, med saltak og tettstilte sidevinduer, som også slapp dagslys inn i de store, innebygde rommene. Brukene ved Onega var på denne tida bare i drift sommerstid, da det var lyst døgnet rundt. Tømmeret ble ført inn i saghusene ved hjelp av kjerrater – skråplan med endeløse, roterende kjettinger, som trakk stokkene oppover og inn i bygningene, der de skulle skjæres til planker og bord.

Fra bordtomtene ved et av sagbrukene som norske gründere fik

Fra bordtomtene ved et av sagbrukene som norske gründere fikk etablert i Arkhangelsk eller Onega i Nordvest-Russland mot slutten av 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet. Til venstre i forgrunnen ser vi fem gutter eller unge menn, som kjørte ei tralle med jernhjul på en plattform med plankegolv. Ved siden av ser vi store plankestaber, der nyprodusert skurlast skulle lufttørkes før den var klar for salg og utskiping, i hovedsak til vesteuropeiske markeder. Bordstablene kvilte på støpte fundamenter av betong, plassert på rekker med et par meters mellomrom og i et mønster som innebar at ytterkantene dannet en firkant. På disse ble det lagt kraftige, firskårne underlagsbjelker, og på dem igjen ble det lagt bord eller planker parallelt i «floer», med krysslagte «strøbord» med en viss innbyrdes avstand, som mellomlegg. Poenget var å sikre luftsirkulasjon, og dermed tørk. Bord- og plankestablene ble lagt med et par-tre meters mellomrom, noe som var nødvendig for å sikre framkommelighet og arbeidsrom for tomtearbeiderne som sto for stablinga. Over de to nærmeste stablene ser vi hvordan de har fått overdekning mot nedbør i form av et slakt saltak, lagd av vrakbord. I dette tilfellet dekte taket også over mellomrommet mellom to stabler. I bakgrunnen ser vi andre stabler, hvorav bare en har tak. De øvrige skulle åpenbart bygges videre oppover i høyden.

Håndtegnet kart over den nordvestrussiske byen Onega, tegnet

Håndtegnet kart over den nordvestrussiske byen Onega, tegnet av Egil Abrahamsen (1893-1979) som en forklarende figur til erindringene han skrev om sitt liv og de oppgavene han hadde for norske trelasthandlere i regionen rundt Kvitsjøen. Kartskissen viser en by som var orientert mot ei bred, stilleflytende elv, der det kunne være betydelig forskjell på vannstanden, både i forbindelse med flommer, men også knyttet til flo og fjære i sjøen utenfor. Byens sentrum er markert øverst til venstre på tegninga. Ellers har Abrahamsen skissert hvor sagbrukene lå langs elveløpet. Deler av hans beskrivelse av Onega by, slik den var da han kom dit høsten 1911, er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Drammensfirmaet Bache & Vigs sagbruk i byen Onega ved Kvitsj

Drammensfirmaet Bache & Vigs sagbruk i byen Onega ved Kvitsjøen i Nordvest-Russland. Egil Abrahamsen (1893-1979) som var ansatt i det nevnte firmaet og deltok i bygginga av anlegget, forteller at lokalbefolkningen omtalte Bache & Vig-saga som «Dalnij», «den langt bortliggende», fordi den lå cirka tre kilometer nedenfor Onega by, mens de eldre sagbrukene lå nærmere. Det avbildete sagbruket ble bygd i 1910, men fotografiet er antakelig tatt noen år seinere. Bygningsmessig sett besto bruket tilsynelatende av to store bygningsvolumer, med en del andre, omliggende småhus. Til venstre ser vi en «låveliknende» bygning, et volum i to høye etasjers høyde, med en ark på taket. Den var forlenget i en etasje ved den gavlen som lå lengst fra opptaksstedet, mens det var murt ei høy og vid, rund skorsteinspipe for dampmaskinen som drev maskinene ved den gavlen som lå mot fotografen. Foran pipa ser vi et mindre laftehus. Bakenfor (til høyre i bildet) ser vi et stort saghus, oppført i bordkledd bindingsverk. Sammenhengende rekker av vinduer på den øvre delen av langveggene, og langsetter et oppbygg med saltak i mønepartiet, skulle antakelig gi innsig av dagslys, og dermed et innemiljø hvor det i hvert fall sommerstid var godt arbeidslys. Bruket var bygd med sikte på drift i den lyse årstida. Det hadde seks rammesager, som gikk i ti-timers skift, dag og natt i driftsperioden. Det var pauser fra seks til halv ni om morgenen og fra halv seks til ni om kvelden. Produksjonskapasiteten – i løpet av den nevnte produksjonsperioden – var 15 000 standards. Egil Abrahamsen (1893-1979), som arbeidet for Bache & Vig da dette sagbruket ble reist, forteller blant annet: «Walstad mottok meg vel, ja, med stor glede. Han var eneste russisk-talende skandinav og hadde tre norske, to svenske og to tyske montører, som ikke kunne russisk, men var avhengige av russiske hjelpemannskaper. Og arbeidet hastet, et svært lager av tømmer var avvirket og trukket på land for skur, mens selve bruket bare var halvferdig. Så min første jobb ble å fly fra det ene arbeidslag og montør til det andre, og jeg skal si jeg ble en opptatt mann! Boligbyggingen [arbeiderboliger] var bortsatt til russere og var godt fremskredet, likeså kontor og brygger. ….. Arbeidet med monteringen gikk bra for meg. Jeg lærte fort de tekniske uttrykkene maskinfaget krevet, både på norsk og russisk. Med de norske og svenske montørene bar det ingen vanskeligheter med sproget, og til og med med tyskeren gikk det så noenlunde. Litt tysk kunne jeg, og litt dansk kunne han, da han var holsteiner … Ute i februar ble omsider alt maskinelt utstyr prøvekjørt, den daglige regulære drift kunne begynne og montørene kunne reise. …»

Sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fo

Sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt fra ei bru over Onegaelva, mot et innlenset område, der tømmer det nevnte selskapet hadde kjøpt ble dimensjonssortert. Dette var nødvendig fordi tilførsel av noenlunde like dimensjoner til sagbenkene gjorde det mulig å kjøre noenlunde kontinuerlig drift, uten stadige omstillinger av sagrammene. Saghusene lå, som fotografiet viser, med lengderetningen vinkelrett på elveløpet. Det dreide seg om store bygninger, utført i bordkledd bindingsverk. For å skaffe mest mulig dagslys til produksjonen, var det store vindusflater i gavlveggene. Dessuten var det oppbygg i mønepartiene, med saltak og tettstilte sidevinduer, som også slapp dagslys inn i de store, innebygde rommene. Tømmeret ble ført inn i saghusene ved hjelp av kjerrater – skråplan med endeløse, roterende kjettinger, som trakk stokkene oppover og inn i bygningene, der de skulle skjæres til planker og bord. Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag: «Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Fra bordtomtene ved et av trelastbrukene i Onega i Nordvest-

Fra bordtomtene ved et av trelastbrukene i Onega i Nordvest-Russland tidlig på 1900-tallet. Her kjøres skurlasten fra saghuset på vogner med jernhjul på et plankedekt underlag ut til stablene på kaia. Da dette fotografiet ble tatt sendte en mann planker fra ei slik vogn opp til en arbeidskamerat som sto på toppen av en stabel. Ved siden av ser vi andre stabler som var ferdige. Bordstablene kvilte på støpte fundamenter av betong, plassert på rekker med et par meters mellomrom og i et mønster som innebar at ytterkantene dannet en firkant. På disse ble det lagt kraftige, firskårne underlagsbjelker, og på dem igjen ble det lagt bord eller planker parallelt i «floer», med krysslagte «strøbord» med en viss innbyrdes avstand, som mellomlegg. Poenget var å sikre luftsirkulasjon, og dermed tørk. Bord- og plankestablene ble lagt med et par-tre meters mellomrom, noe som var nødvendig for å sikre framkommelighet og arbeidsrom for tomtearbeiderne som sto for stablinga. På toppen av de ferdige stablene hadde sagbruksarbeiderne lagt tak av vrakbord, som skulle beskytte lasten mot fukt fra nedbør. Etter å være lufttørket ble planker og bord fra brukene i Onega lastet over i lektere. De ble buksert over sandgrunnene ved vassdragets utløp i Kvitsjøen til dampskip, som lå for anker og ventet lengre ute, på større djup.

Gavlen på en av produksjonshallene ved Onega Wood Co. i Oneg

Gavlen på en av produksjonshallene ved Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. På plassen foran bygningen ser vi et plant, uoverbygd område med skinneganger, for jernvogner som ble brukt i transporten av trelast fra produksjonen. Vognene ble kjørt inn og ut av bygningen gjennom digre treporter, hvorav de fleste sto åpne da dette fotografiet ble tatt. Flere av vognene var lastet med forholdsvis korte bord, muligens tønnestav, men på ei av dem lå det også noe lengre bord. Bygningen var utført i bordkledd bindingsverk, med store vindusflater i gavlen, som åpenbart skulle bidra til at dagslyset skulle gi arbeidslys også i produksjonsmiljøet innendørs. Av samme årsak ser det også ut til at mønepartiet på bygningen har fått en forhøyning med saltak, og med tettstilte vinduer langs langveggene.

Den såkalte «tømmerhesten» ved Bache & Vigs sagbruk i Onega

Den såkalte «tømmerhesten» ved Bache & Vigs sagbruk i Onega i Nordvest-Russland. Den bordkledde innretningen med triangulært tverrsnitt ble brukt i forbindelse med opptak av fløtingsvirke fra elva Onega til venstre, der vi skimter et par fløtere med haker, som de antakelig brukte til å trekke flytende stokker i retning av tømmerhesten. Til høyre for denne konstruksjonen, som øyensynlig kunne beveges langs en skinnegang av tre parallelt med elvebredden, ser vi brukets tømmertomter, der rundvirke ble stablet i ei svær strøvelte. Poenget må ha vært å gi stokkene en forsiktig tørk før de ble tatt inn i saghuset. Til venstre, ute på fjorden, skimtes en bukserbåt med en trelastlekter på slep. Der hvor elva Onega rant ut i Kvitsjøen hadde det nemlig bygd seg opp digre sandbanker som bare flatbotnete farkoster kunne passere. Lastebåtene som skulle ta trelasten til Vest-Europe lå for anker lengre ute på sjøen og ventet på last.

Sagbruksarbeider ved ei av rammesagene ved Onega Wood Co. i

Sagbruksarbeider ved ei av rammesagene ved Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Mannen var arbeidskledd, med et slags fangskinn (forkle), bomullsbluse og ei lue med blank skygge. På beina hadde han lærstøvler. Rammesagene var lagd av jern, med ei ytre fast ramme og ei indre lausramme med parallelle, vertikale blader, som ble drevet opp og ned i stort tempo med ei stang fra ei eksenterskive på hovedakselen. Slike sager gjorde gjerne to-trehundrede slag i minuttet, med en slaglengde på cirka 50 centimeter. Stokkene som skulle skjæres ble lagt på vogner som gikk på skinner mot sagramma, som vi ser på golvet i forgrunnen. På golvet foran sagbruksarbeideren sto det en hake, som antakelig ble brukt til å justere posisjonen til sagstokker og bord uten å komme for nær det farlige maskineriet. Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag: «Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Lasting av planker fra bordstabler på ei av sagbrukskaiene i

Lasting av planker fra bordstabler på ei av sagbrukskaiene i byen Onega, ved utløpet av vassdraget med samme navn i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt fra en posisjon på kaikanten, med bordstabler og vogner til venstre, og med baugpartiet på en lekter til høyre. I det åpne lasterommet på lekteren var en del mannlige arbeidere i ferd med å stable planker på tvers av fartøyets kjølretning. I bakgrunnen ser vi den nedre delen av Onega-vassdraget og det omliggende slettelandskapet. Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne: «Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …» Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne: «Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter] Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten. I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»

Firmaet Bache & Wagers sagbruk i den russiske byen Onega, ve

Firmaet Bache & Wagers sagbruk i den russiske byen Onega, ved utløpet av elva med samme navn. Onega ligger i Arkhangelsk oblast, ved Kvitsjøen. Vi ser det dampdrevne sagbruket til venstre, med et murt saghus og ei høy skorsteinspipe, og med en kjerrat som hentet tømmer opp fra et vannbasseng nedenfor. På den andre sida av dette bassenget (til høyre i bildet) lå det en del bygninger med valmtak, antakelig kontorbygninger og boligbrakker. Bildet er tatt vinterstid, på snøføre. Dette sagbruket var i drift inntil de russiske kommunistmyndighetene nasjonaliserte all utenlandsk industri i Kvitsjø-regionen i 1920. De utenlandske industrielle aktørene fikk gjenoppta sin virksomhet med sovjetstaten som medeier i 1923, men dette sagbruket var ikke blant dem som ble satt i drift igjen. Gründerne i dette selskapet var Oscar Wager og Thorleif Bache. Oscar Wagers far, Thron Wager, var født på garden Vaker i Norderhov, og kom til Sverige som gardsbestyrer på Hillringsbergs Bruk ved Arvika i Värmland. Seinere flyttet han til trelastbyen Sundsvall i Västernorrland, der han kjøpte seg inn i Hörningsholm Bruk. Også de to sønnene Andreas og Oscar engasjerte seg i sagbruksindustrien, først i Sundsvall, men etter hvert også lengre øst. De var blant hovedaktørene i etableringa av et sagbruk ved Kovda, sør på Kolahalvøya, i Murmansk oblast. Dette bruket gikk konkurs, og Wager-familien tapte store pengebeløp. Ingeniøren Oscar Wager hadde likevel midler til å kjøpe et sagbruk i Onega, sør i Kvitsjøen, sammen med investoren og industrilederen Thorleif Bache fra Drammen. Da Oscar Wager døde i 1908, ble den eldste sønnen Thron betyrer for sagbruket i Onega. Den yngre sønnen, Andreas Wager d. y., etablerte seg i Kargopol, hvor han giftet seg med ei kvinne fra en velstående russisk familie. Han kjøpte tømmer på vegne av Bache & Wager. Etter at også Thron Wager d. y. døde i 1918, var det Andreas Wager – eller Andreas Oscarowich – som han kalte seg i Russland, som ble leder for bruket. I 1920 overtok kommunistene virksomheten. I åra som fulgte arbeidet Andreas Wager d. y. for å få de vestlige aktørene inn i den russiske sagbruksindustrien igjen. Thorleif Bache var født i Drammen i 1854. Han var sønn av byens stadshauptmann, som også eide Fossesholmsagene. Thorleif Bache ble en sentral aktør i byens næringsliv, spesielt i den skogbaserte industrien. Han var også en ivrig friluftsmann, og skrev flere små bøker med jaktfortellinger.

Firmaet Bache & Wagers sagbruk i den russiske byen Onega, ve

Firmaet Bache & Wagers sagbruk i den russiske byen Onega, ved utløpet av elva med samme navn. Onega ligger i Arkhangelsk oblast, ved Kvitsjøen. Vi ser det dampdrevne sagbruket til venstre, med et to høye skorsteinspiper fra et murt fyrhus, foran sjølve saghuset, som var av tre. Opp til gavlen av denne bygningen gikk det en kjerrat, som hentet tømmer opp fra et vannbasseng nedenfor. Omkring dette bassenget (til høyre i bildet) lå det en del enetasjes trebygninger med sal- og valmtak, antakelig kontorbygninger og brakker for folk som arbeidet ved bruket. Bildet er tatt i sommerhalvåret. Dette sagbruket var i drift inntil de russiske kommunistmyndighetene nasjonaliserte all utenlandsk industri i Kvitsjø-regionen i 1920. De utenlandske industrielle aktørene fikk gjenoppta sin virksomhet med sovjetstaten som medeier i 1923, men dette sagbruket var ikke blant dem som ble satt i drift igjen. Det lå en del tømmer i vannet foran bruket. Gründerne i selskapet Bache & Wager var Oscar Wager og Thorleif Bache. Oscar Wagers far, Thron Wager, var født på garden Vaker i Norderhov, og kom til Sverige som gardsbestyrer på Hillringsbergs Bruk ved Arvika i Värmland. Seinere flyttet han til trelastbyen Sundsvall i Västernorrland, der han kjøpte seg inn i Hörningsholm Bruk. Også de to sønnene Andreas og Oscar engasjerte seg i sagbruksindustrien, først i Sundsvall, men etter hvert også lengre øst. De var blant hovedaktørene i etableringa av et sagbruk ved Kovda, sør på Kolahalvøya, i Murmansk oblast. Dette bruket gikk konkurs, og Wager-familien tapte store pengebeløp. Ingeniøren Oscar Wager hadde likevel midler til å kjøpe et sagbruk i Onega, sør i Kvitsjøen, sammen med investoren og industrilederen Thorleif Bache fra Drammen. Da Oscar Wager døde i 1908, ble den eldste sønnen Thron betyrer for sagbruket i Onega. Den yngre sønnen, Andreas Wager d. y., etablerte seg i Kargopol, hvor han giftet seg med ei kvinne fra en velstående russisk familie. Han kjøpte tømmer på vegne av Bache & Wager. Etter at også Thron Wager d. y. døde i 1918, var det Andreas Wager – eller Andreas Oscarowich – som han kalte seg i Russland, som ble leder for bruket. I 1920 overtok kommunistene virksomheten. I åra som fulgte arbeidet Andreas Wager d. y. for å få de vestlige aktørene inn i den russiske sagbruksindustrien igjen. Thorleif Bache var født i Drammen i 1854, som sønn av byens stadshauptmann. Han ble en sentral aktør i byens næringsliv, spesielt i den skogbaserte industrien. Thorleif Bache var også en ivrig friluftsmann, og skrev flere små bøker med jaktfortellinger.

Kiærs Bruk

Kiærs Bruk