![Den nordvestrussiske byen Onega, fotografert fra et jordbruk]()
Den nordvestrussiske byen Onega, fotografert fra et jordbruksareal på en liten bakkekam i slettelandskapet, hvor elva Onega møtte Kvitsjøen. I forgrunnen ser vi ei lita hesje, mens byen lå langs elva, med mesteparten av bebyggelsen på nordsida, der dette fotografiet er tatt fra. Fotografiet er fra begynnelsen av 1900-tallet. Norske Egil Abrahamsen (1893-1979), som kom dit i 1911, beskrev byen og næringslivet der slik:
«Onega.
Dette var den gang en liten administrasjonsby med et par tusen innbyggere: Kjøpmenn, politi med kosakkavdeling, en grensebataljon, alt med offiserer og intendantur, en del andre embedsmenn, en del politiske forviste og to kirker, posthus, telegraf, samt en del folk som arbeidet på sagbrukene tvers over elven, som her var ca. én kilometer bred. I alt en befolkning på ca. 2 500. Byen var langstrakt, ca. to og en halv kilometer lang, for alle husene lå langs to gater, som lå parallelt med elven. Den ene kirken lå høyt og fritt på en bakke. Dampskipskaien lå omtrent på midten.
Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.
Den første som kom var en tysker, balter fra Riga, ved navnt Schoenlein, som i 1890 bygget et mindre bruk nær byen og på selve bysiden av elven. Schoenlein drev noen år, døde, og bruket ble solgt til en svenske, av norsk avstamning, ved navn Oscar Wager, som fikk den nødvendige økonomiske støtte ved å gå i kompaniskap med Thorleif Bache fra Drammen, samme man som var en av eierne av Seregovo-skogen. Dette andre bruket ble til firmaet Bache & Wager.
Det tredje bruket ble bygget tvers over byen, noe høyere opp enn Onega Wood Co., omkring 1907 av to brødre Frischenbrüder fra Windau i Latvia. Her kommer det astrologiske horoskopet mitt inn i bildet, fordi disse brødre Frischenbrüder, som var handelsmenn, måtte ha en teknisk kyndig leder, og fant frem til Jan Dichenmark fra Latvia, som var maskiningeniør og erfaren sagbruksmann. Han ble engasjert til denne stillingen og bodde i Onega i mange år. [Henvisningen til «horoskop» må vel skyldes at Egil Abrahamsen seinere giftet seg med Dichenmarks datter, og dermed kom i nærkontakt med denne familien]
Det fjerde bruket kom i 1910 og var just begynt driften samme sommer som jeg kom. Firmaet het Woehlke Macdougall & Co., men ble dårlig ledet og gikk konkurs efter et par år. Det ble solgt til Frischenbrüder.
Det femte bruket, nu under bygning, var altså Walstads «Bache & Vig» eller «Dalnij», som russerne kalte det, og det var dit jeg reiste ….»
Om det siste bruket hadde Abrahamsen, noe tidligere i det sjølbiografiske manuskriptet sitt, skrevet følgende:
«Jeg reiste med hester på godt føre 150 kilometer til Onega uten episoder, og meldte meg til tjeneste hos Walstad, som sto midt oppe i anlegget av et nytt, stort sagbruk med bygninger, verksted, boliger for funksjonærer og arbeidere. Dette sagbruket, som lå tre kilometer fra byen Onega, mot Hvitehavet, ble offisielt kalt «Bache & Vig», men på folkemunne ble det ofte kalt «Dalnij», det vil si «det langt bortliggende», fordi det var andre sagbruk nærmere, tvers overfor byen Onega, og over elven, som het Onegaelven. Denne elven var ganske lang, opp til 600 kilometer til kildene, og hadde mange fine, tverrelver. Skog overalt. …»
