DigitaltMuseum

Rulle

Tøyrulle til montering på vaskekum o.l. i tre med sveivemekanisme i støpejern. Rullene har gummiert overflate. Metallskilt med fabrikkantens navn: "S.H. Lundh & Co, Christiania.

Tennplugg

Tennplugg av merket «Prestolite». Dette er et nordamerikansk selskap som ble etablert i 1911 for å produsere bilelektriske artikler. Denne pluggen er drøyt 6,8 centimeter lang. Gjengetappen som ble innskrudd øverst i motorens sylinder har en diameter på 1,4 centimeter. Pluggen veier 54 gram. Det kvite porselenselementet som isolerer den øvre delen av pluggen er merket med fabrikantnavnet «prestolite» og tall- og bokstavkoden «14 E6». Denne koden angir sannsynligvis varmeverdien til pluggen. Tennpluggens oppgave er å omdanne høyspenning fra bensinmotorens tennspole til en gnist i forbrenningskammeret øverst i sylinderen. Tennpluggen ble avlevert til museet i ei kasse som inneholdt materiell fra ei smie.

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Da dette fotografiet ble tatt sto en mann, ingeniør Mohn, på flåten apparatet var montert på. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring. Dette er en montasje av tre bilder - hentet fra et av Glomma fellesfløtingsforenings album, der man, i mangel av vidvinkelobjektiv, hadde forsøkt å montere tre fotografier, tatt med korte intervaller, ved sida av hverandre.

Tømmer på Valmen, den forgreininga av Osensjøen i Åmot kommune der sjøen har sitt avløp i elva Søndre Osa. Hit ble det slept tømmer som var levert langs innsjøens strender og ved tilløpselvene, for videre fløting i retning Rena- og Glommavassdragene. Dette året var det innmeldt 460 034 tømmerstokker til fløting fra Osensjøen. I tillegg lå det igjen 4 255 stokker som ikke hadde kommet med under forrige års fløting. fotografiet er tatt i midteen av juni 1940. Da var hadde Glommen og Laagens Brukseierforening bygd ny dam ved sjøens utløp, men det gjensto mudringsarbeider fram mot dammen. Mudringsarbeidet ble utført ved hjelp en en diger maskin som entreprenørselskapet F. Selmer hadde leid inn til formålet, og som avisa Østlendingen kalte «Jutulen». Den skimtes i bakgrunnen på dette fotografiet. Mudringsarbeidene var foreskrevet av geologen Gunnar Holmsen i et utredningsarbeid han gjorde for Norges Vassdrags- og Elektrisistetsvesen i 1925, en langt mer omfattende regulering av Osensjøen enn den Christiania Tømmerdirektion hadde realisert med tanke på fløtingas behov midt på 1800-tallet. I tillegg til de mudringsarbeidene som var nødvendige ved elva Søndre Osas utløp fra sjøen, for å oppnå betydelig reguleringsintervall, foreskrev Holmsen også tiltak der hvor bygdevegen passerte Slemmas innløp i sjøen og ved Vesle-Osen, samt visse forbygningstiltak i Tverrena og Lektinga. Disse arbeidene ble tatt inn blant konsesjonsvilkårene, som ble vedtatt av Stortinget i 1928. Reguleringsarbeidene kom ikke skikkelig i gang før i 1937-38. Mudringsarbeidene skulle, i henhold til utbyggingskonsesjonen, fullføres innen utgangen av året 1940. Krigsutbruddet skapte imidlertid forsinkelser, så disse prosjektene ble ikke avsluttet før i 1941,

Beltretraktor av det nordamerikanske fabrikatet Caterpillar, fotografert i arbeid med ei slepeskrape som skulle hente grus fra et elveløp og opp på land for å skape en bedre passasje for vannet. På dette fotografiet ser vi beltetraktoren bakfra, der det var montert en totromlet vinsj med vaierforbindelse til den nevnte slepeskrapa, Føreren manøvrerte vinsjen via to lange spaker fra et sidemontert og bakovervendt sete. Slike traktorer ble importert til Norge av selskapet Pay & Brinck. Disse maskinene var, størrelsen tatt i betraktning, kraftige, de tok seg godt fram i ulendt terreng og kunne svinge på svært små flater. En mann som sto ved sida av traktoren fulgte slepeskrapa med stor interesse da dette fotografiet ble tatt.

Bilde

Innrammet svart-hvitt-fotografi av to karer som bryter løs en stubbe ved hjelp av en jekk, som må ha vært forankret i et fastpunkt utenfor høyre bildekant - se rubrikken «Motiv». Fotografiet er innrammet i ei treramme med 3,6 centimeter brede glatthøvlete lister, sannsynligvis av gran- eller furuvirke. Bildet er beskyttet bak et glass, som imidlertid har fått et par sprekker. Om disse skadene var der da bildet ble avlevert, eller om de har oppstått i museet, er uvisst. Bildet har vært opphengt i en øyeskrue som er skrudd inn noenlunde på midten av den øvre rammelistas bakside.

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Da dette fotografiet ble tatt sto to menn, Kristoffer Mørch og W. Olsen, i samtale ved rekkverket i enden av flåten. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring.

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Fotografiet viser fem menn, hvorav en satt med ryggen mot fotografen og var delvis skjult, avbildet ved et lite hus som sto på pongtonger. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring. Mennene på bildet skal være (fra venstre): W. Olsen, ukjent, Mohn.

Traktor med noe som i fotografens notater er kalt en «vibratorpakker». Dette begrepet refererer antakelig til den frontmonterte innretningen på bildet. Hvordan denne maskinen var konstruert er det ikke lett å ta stilling til ut fra dette bildet, for de bevegelige delene var innkapslet i ei stålkasse. Bildet forteller heller ikke hva som skulle eksponeres for vibrasjoner, men det faktum at dette fotografiet er fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv, gjør det nærliggende å anta at dette kan ha vært en prototyp som ble testet på velteplasser. Opptaket skal være fra 1958. Vi har ingen informasjon om hvor bildet er tatt. Dette er et nærbilde, som kun viser en del av fronten på traktoren og opphenget for vibratorpakkeren.

Forsøk med maskinelt utislag i Glomma fellesfløtingsforenings disrikt i 1962. Fotografiet viser en griplaster fra den svenske maskinprodusenten Bolinder Munktell med en bunt sprikende tømmerstokker i grabben. Dette er fløtingsvirke som skal løftes fra ei lunne på land og slippes i fløtingsvassdraget. Disse forsøkene ble gjort i ei tid da mekaniseringa i skogbruket hadde skutt fart. Stadig mer tømmer ble levert ved det nye nettet av skogsbilveger og hentet der med lastebiler. De tømmerpartiene som skulle til treforedlingsindustrien ble gjerne kjørt til hovedvassdragene for utislag. Denne perioden var også preget av stigende timepriser på manuelt arbeid. Glomma fellesfløtingsforening møtte denne teknologiske og økonomiske utviklinga ved å anlegge terminalplasser på høvelige utislagssteder, der tømmeret skulle handteres med slike maskiner.

Forsøk med maskinelt utislag i Glomma fellesfløtingsforenings disrikt i 1962. Fotografiet viser en griplaster fra den svenske maskinprodusenten Bolinder Munktell med en bunt sprikende tømmerstokker i grabben. Dette er fløtingsvirke som skal løftes fra ei lunne på land og slippes i fløtingsvassdraget. Disse forsøkene ble gjort i ei tid da mekaniseringa i skogbruket hadde skutt fart. Stadig mer tømmer ble levert ved det nye nettet av skogsbilveger og hentet der med lastebiler. De tømmerpartiene som skulle til treforedlingsindustrien ble gjerne kjørt til hovedvassdragene for utislag der. Samtidig var timeprisene på manuelt arbeid stigende. Glomma fellesfløtingsforening møtte denne utviklinga ved å anlegge terminalplasser på høvelige utislagssteder, der tømmeret skulle handteres med slike maskiner.

Forsøk med maskinelt utislag i Glomma fellesfløtingsforenings disrikt i 1962. Fotografiet viser en griplaster fra den svenske maskinprodusenten Bolinder Munktell med et betydelig antall barkete tømmerstokker i grabben. Dette er fløtingsvirke som skal løftes fra ei lunne på land og slippes i fløtingsvassdraget. Disse forsøkene ble gjort i ei tid da mekaniseringa i skogbruket hadde skutt fart. Stadig mer tømmer ble levert ved det nye nettet av skogsbilveger og hentet der med lastebiler. De tømmerpartiene som skulle til treforedlingsindustrien ble gjerne kjørt til hovedvassdragene for utislag der. Samtidig var timeprisene på manuelt arbeid stigende. Glomma fellesfløtingsforening møtte denne utviklinga ved å anlegge terminalplasser på høvelige utislagssteder, der tømmeret skulle handteres med slike maskiner.

Forsøk med maskinelt utislag i Glomma fellesfløtingsforenings disrikt i 1962. Fotografiet viser en griplaster fra den svenske maskinprodusenten Bolinder Munktell som var i ferd med å samle tømmerstokker med grabben. Dette er fløtingsvirke som skal løftes fra ei lunne på land og slippes i fløtingsvassdraget. Disse forsøkene ble gjort i ei tid da mekaniseringa i skogbruket hadde skutt fart. Stadig mer tømmer ble levert ved det nye nettet av skogsbilveger og hentet der med lastebiler. De tømmerpartiene som skulle til treforedlingsindustrien ble gjerne kjørt til hovedvassdragene for utislag der. Samtidig var timeprisene på manuelt arbeid stigende. Glomma fellesfløtingsforening møtte denne utviklinga ved å anlegge terminalplasser på høvelige utislagssteder, der tømmeret skulle handteres med slike maskiner.

Traktor med noe som i fotografens notater er kalt en «vibratorpakker». Dette begrepet refererer antakelig til den frontmonterte innretningen på bildet. Hvordan denne maskinen var konstruert er det ikke lett å ta stilling til ut fra dette bildet, for de bevegelige delene var innkapslet i ei stålkasse. Bildet forteller heller ikke hva som skulle eksponeres for vibrasjoner, men det faktum at dette fotografiet er fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv, gjør det nærliggende å anta at dette kan ha vært en prototyp som ble testet på velteplasser. Opptaket skal være fra 1958. Vi har ingen informasjon om hvor bildet er tatt. Traktoren, som her er fotografert fra sida, ser ut til å være en Fordson-modell.

Såkalt strømdanner ved lenseanlegget på Fetsund i Akershus, like ovenfor Glommas utløp i innsjøen Øyeren. Dette var en plattform som lå i vannskorpa, med ei motorkasse oppå, og propeller på undersida. Hensikten med denne innretningen var å generere strøm, som skullet få tømmeret til å flyte raskere mot «soppemaskinene» - bunteinnretningene – i den nedre delen av lenseanlegget. Problemet var at lenseanlegget var langt og at den strømdannende effekten fra propellene hadde begrenset rekkevidde. Derfor var det et stort framskritt da Fetsund lenser i 1969 fikk lange vaiertrekk som trakk tømmeret nedover rennene.

Vendepunktet for et av vaiertrekkene som skulle sørge for at tømmeret hadde god framdrift i ei av «rennene» ned mot ei av «mosemaskinene» ved Fetsund lenser. Disse rennene var 5-6 meter brede kanaler, avgrenset av flåteganger. Her var det meninga at tømmer som nettopp hadde passert retteanlegget og følgelig fløt parallelt, på tvers av rennas lengderetning, nedover mot den delen av anlegget der stokkene ble buntet. Lenseanlegget var plassert i et stilleflytende parti, litt ovenfor deltaområdet der hvor Glomma renner ut i innsjøen Øyeren. Stundom – og særlig når det var sønnavind – drev tømmeret svært langsomt nedover rennene, og dermed ble ekspedisjonshastigheten ved mosemaskinene langsom. Det var dette problemet vaiertrekket vi ser på fotografiet skulle bøte på. Trekkvaieren var endeløs – den roterte rundt hjul i driftsområdets ytterender. Hjulet som drev dette systemet ble satt i rotasjon av en elektromotor som ses på dette bildet. Den delen av vaiersløyfa som gikk underst berørte tømmerstokkene renna og pakket dem tett sammen i ett enkelt lag. Ved lenseanlegget på Glennetangen skulle vaieren gå med en hastighet på 18 centimeter i sekundet, og det er nærliggende å anta at framdriften her på Fetsund var omtrent den samme. Glennetangen fikk denne teknologien i 1962-63, på Fetsund kom den i 1969. Systemet innebar at det ikke lenger var behov for like mange som gikk på rennenes flåteganger med fløterhaker (jfr. gutten i bakgrunnen), der de rettet på og dro i stokkene som skulle ned mot mosemaskinene.

Vendepunktet for et av vaiertrekkene som skulle sørge for at tømmeret hadde god framdrift i ei av «rennene» ned mot ei av «mosemaskinene» ved Fetsund lenser. Disse rennene var 5-6 meter brede kanaler, avgrenset av flåteganger. Her var det meninga at tømmer som nettopp hadde passert retteanlegget og følgelig fløt parallelt, på tvers av rennas lengderetning, nedover mot den delen av anlegget der stokkene ble buntet. Lenseanlegget var plassert i et stilleflytende parti, litt ovenfor deltaområdet der hvor Glomma renner ut i innsjøen Øyeren. Stundom – og særlig når det var sønnavind – drev tømmeret svært langsomt nedover rennene, og dermed ble ekspedisjonshastigheten ved mosemaskinene langsom. Det var dette problemet vaiertrekket vi ser på fotografiet skulle bøte på. Trekkvaieren var endeløs – den roterte rundt hjul i driftsområdets ytterender. Hjulet som drev dette systemet ble satt i rotasjon av en elektromotor som ses på dette bildet. Den delen av vaiersløyfa som gikk underst berørte tømmerstokkene renna og pakket dem tett sammen i ett enkelt lag. Ved lenseanlegget på Glennetangen skulle vaieren gå med en hastighet på 18 centimeter i sekundet, og det er nærliggende å anta at framdriften her på Fetsund var omtrent den samme. Glennetangen fikk denne teknologien i 1962-63, på Fetsund kom den i 1969. Systemet innebar at det ikke lenger var behov for like mange som gikk på rennenes flåteganger med fløterhaker, der de rettet på og dro i stokkene som skulle ned mot mosemaskinene.

Asbjørn Østby fra skogbygda Setskog i Akershus i arbeid ved Fetsund lenser sommeren 1984. Da dette fotografiet ble tatt arbeidet han, kun iført badeshorts og bøttegatt, fra en av flåtegangene ved «overkjøringa», der tømmeret (fra 1969 og framover) ble fordelt på rennene som skulle lede det videre mot de to mosemaskinene som fortsatt var i drift. Dette var et stressende arbeid, for mannskapene som betjente soppemaskinene skulle ikke behøve å vente for mye på tømmer til neste «soppe». Derfor ble tømmeret penset fra den ene til den andre renna med cirka et kvarters mellomrom. Asbjørn og arbeidskameratene hans måtte derfor finne seg i en del bebreidelser. I Thomas Støvind Bergs bok «Stemmer fra elva – Fløtingas historie i Fet» (2012) er Bjørn Holmedal sitert slik: «Je huser at je var hærm mange ganger, når dem ikke greide å sende nok tømmer i begge løypa nerover tel inner- og yttermaskin’. Iblant fekk vi jo masse, men så kunne det bli blankt vann lenge nerover i renna vår og morsatt. Je husser at je likte det itte når innermaskin’ gikk for full fartog vi stog der og itte fekk kryssa ta no’. ‘Ja, je var litt hærm på’n Asbjørn iblant (latter). Jeg huser je sa ein gong tel’n «du kan itte kjøre så lenge på ein maskin!» Men du veit, detta visste jo han mye beire enn meg!» Sjøl kommenterte Asbjørn Østby dette problemet slik: «Gjorde du itte rekti på overkjøringa, måtte dom stoppe opp der oppe på maskin’. Men je kjørde jamt der oppe på overkjøringa, og heldt dom med tømmer, sa da var’e jo opp tel dom hvem som klarde å produsere mest.» Hastigheten i tilførselen av tømmeret til mosemaskinene var nok også avhengig av strømforhold og vind, noe som i den siste driftsperioden (fra 1969 til 1985) ble forsøkt overvunnet ved hjelp av vaiertrekk.