Bærsanking høsten 2013. Fotografiet viser ei blåfarget plastbøtte som det risles bær i – mest tyttebær (Vaccinium vitis-idaea), men også et og annet blåbær (Vaccinium myrtillus) – fra en bærsanker av jernblikk. Brukeren av dette redskapet fører fronten, hvor det er en del framovervendte spiler av grov ståltråd, inn i lyngen og risper bærene av, slik at de triller bakover i en liten beholder som er omgitt av blikk. Bærsankeren holdes i denne beholderen, som tømmes over i spannet eller bøtta når den begynner å bli såpass full at det er fare for at bær kan trille ut.
Tyttebærplantene har relativt beskjedne krav til næring og fuktighet, men desto større behov for lys. Slike bær kan man derfor vente å finne i åpent skogslende, gjerne på hogstflater hvor det ennå ikke er kommet opp ny skog og på morenerygger i myrterreng. Tyttebæra er ei typisk humusplante, med rotnettet i det øverste, halvformuldete jordlaget i skogen. Tyttebærplanter vokser over hele landet, men i fjellstrøk blir det forholdsvis lite bær. Spesielt mye tyttebær er det å finne på Østlandets furumoer, som på Finnskogen, hvor dette fotografiet er tatt under en bærtur. Tyttebæra er forholdsvis sur når den spises direkte fra riset i skogen, men tyttebærsyltetøy er meget populært, blant annet som smakstilsetning til ulike middagsretter. Tyttebæra inneholder benzosyre, som virker konserverende. Den tåler derfor langring bedre enn de fleste andre bærsorter. Når det gjelder vitamininnhold kan den imidlertid ikke måle seg med andre populære skogsbær.