![Stor hytte på en tømmerflåte på ei av de nordvestrussiske el]()
Stor hytte på en tømmerflåte på ei av de nordvestrussiske elvene, der skandinaviske, engelske, tyske og nederlandske entreprenører på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet etablerte sagbruk for å produsere skurlast av virke fra de store skogene, som inntil da ikke hadde vært utnyttet på denne måten. Tømmeret ble først fløtet løst på de minste sidevassdragene, men når det kom til de store, stilleflytende flodene ble det samlet i flåter og fløtet i større bunter til sagbrukene i byene ved elveutløpene i Kvitsjøen. Fotografiet er tatt mot en elvesving i et stilleflytende vassdrag, i et skogløst steppelandskap. I bakgrunnen til høyre ser vi en russisk landsby.
Egil Abrahamsen, som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til det norsksvenske firmaet Bache & Vig, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:
«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.
Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barholdet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.
Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.
Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»
