24 results in DigitaltMuseum:

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Her var det mange kilo som skulle flyttes, noe som kommer tydelig fram her, hvor bakparten på maskinen løfter seg idet føreren hever tømmeret. Griplasteren skulle bære fløtingsvirket ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å kjøre en sprikende tømmerbunt mellom de lange lunneveltene ned mot elvebredden. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en del ringbarket tømmer i elveløpet utenfor terminalen. Barkinga ble utført med maskiner som ble flyttet fra termina til terminal. Deretter fikk stokkene ligge og tørke litt slik de skulle ha en flyteevne som varte til tømmeret nådde industrien nederst i vassdraget. Utislaget ble gjort med rammestyrte anleggsmaskiner som hadde ei kraftig klo i fronten - griplastere. Disse maskinene hadde stor lastekapasitet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Her var det mange kilo som skulle flyttes, noe som kommer tydelig fram her, hvor bakparten på maskinen løfter seg idet føreren hever tømmeret. Griplasteren skulle bære fløtingsvirket ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Her var det mange kilo som skulle flyttes, noe som kommer tydelig fram her, hvor bakparten på maskinen løfter seg idet føreren hever tømmeret. Griplasteren skulle bære fløtingsvirket ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å skyve tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en tømmerhaug i elveløpet, sannsynligvis en opphopning av fløtingsvirke som har oppstått fordi man har slått uti for mye på en gang. Utislaget ble gjort med rammestyrte anleggsmaskiner som hadde ei kraftig klo i fronten - griplastere. Disse maskinene hadde stor lastekapasitet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Utislaget ble gjort med rammestyrte anleggsmaskiner som hadde ei kraftig klo i fronten - griplastere. Her er de karene som arbeidet på Glomstadmora den dagen museets fotograf besøkte stedet avbildet framfor en slik maskin. Fotografen har dessverre ikke notert navnene. Klærne kan kanskje gi en antydning om hvem som var maskinførere og hvem som utførte manuelt tilretteleggingsarbeid. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å slippe fløtingstømmer ut i det rennende vannet ved elvebredden. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å slippe fløtingstømmer ut i det rennende vannet ved elvebredden. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å slippe fløtingstømmer ut i det rennende vannet ved elvebredden. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig klo i fronten, en griplaster, som var i ferd med å hente tømmer fra ei av de lange lunneveltene som lå vinkelrett på elveløpet. Griplasteren skulle bære tømmeret ned til elvebredden og slippe det ut i det strømmende vannet. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Utislag med hjullaster fra en terminalplass på Røskjota ved

Utislag med hjullaster fra en terminalplass på Røskjota ved Sølenstua i Engerdal i Hedmark. Tømmeret hentes på land, der det var lagt opp ved bredden av Femundselva (Trysilelva) tilsynelantende med skillestokker som holdt de ulike leveransene fra hverandre. Med den digre, frontmonterte, hydrauliske kloa som arbeidsredskap hentet maskinføreren tømmerstokkene, som han deretter slapp ut i elva med sikte på at det skulle flyte videre med strømmen. Dette fotografiet ble tatt 22. mai 1986. Tømmerterminalen på Røskjota ble bygd etter at Klarälvens Flottningsörening i 1953-54 bidro til at det ble bygd bilveger mellom Sølenstua og Galten, og opp til Femundsenden. Dermed kunne tømmer fra Femund tas opp ved Gløta, og virke fra traktene rundt Isteren kunne hentes ved Isterfossen og kjøres til denne velteplassen, hvor stokkene ble lagt opp for tørking og fløting påfølgende år. Fra 1965 og framover fikk Klarälvens Flottningsförening opparbeidet flere terminalplasser av den typen vi ser på dette fotografiet i Engerdal og Trysil. Slike løsninger ble mulige etter at skogsbilvegnettet i de to kommunene var blitt såpass stort at man anså det for mulig å avvikle fløtinga i de minste sidevassdragene. Omlegginga skjedde i forståelse med Trysilvassdragets skogeierforening. Terminalplassene hadde ikke bare hjullastere, men i mange tilfeller også barkemaskiner, noe som overflødiggjorde det manuelle arbeidet med barkespader, og dermed forenklet driftsprosessene på hogstfeltene vinterstid. Hjullasteren som ble brukt da dette fotografiet ble tatt var en Volvo BM LM 1240. Denne modellen ble produsert i perioden 1972-79. Den veide 12,1 tonn og kunne ta 7-8 tonn i ett grep. Hver hjullaster skulle kunne ekspedere 2-300 kubikkmeter tømmer på en slik terminalplass i løpet av en arbeidsdag. Under utislaget ved Femundselva i 1986 ble det brukt tre hjullastere som alle tilhørte maskinentreprenøren og rallyføreren Olle Arnesson fra Likenäs i Torsby kommune i Sverige. Maskinførere var Pinnochio Carlson, Eber Halvardsson og Ove Jonsson.