20 results in DigitaltMuseum:

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Strøvelter ved elva Flisa i Åsnes i Solør, fotografert våren

Strøvelter ved elva Flisa i Åsnes i Solør, fotografert våren 1938. Bildet er tatt et sted der elva var forholdsvis bred og stilleflytende, antakelig med engarealer på den ene sida, der tømmeret var stablet i velter. Strøveltene besto av flere lag (flak eller floer) med paralleltliggende tømmerstokker, lagt vinkelrett på mellomliggende strøstokker, som skulle bidra til at tømmeret fikk god lufting, og dermed en forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. Dette gav stokkene bedre flyteevne og reduserte faren for at de skulle synke og bli til søkketømmer før det nådde fram til lensene hvor det ble sortert og distribuert til kjøperne. Stokkene i floene la parallelt med elvas strømretning. Når fløtinga startet kunne stokkene lett rulles slik at de falt ned i elveskråningen og rullet videre ut i vassdraget.

Tømmertillegging på Vesle-Osen i sørenden av Osensjøen, som

Tømmertillegging på Vesle-Osen i sørenden av Osensjøen, som ligger i Trysil kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt vinteren 1938, og det viser to av de vanligste tilleggingsprinsippene for tømmer som skulle leveres ved fløtingsvassdrag når det gikk mot slutten av driftssesongen, altså på seinvinteren. Til venstre i bildet skimter vi ei snødekt isflate med såkalte flakvelter. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. På elvebrinken til høyre ser vi ei såkalt strøvelte. I strøveltene var det flere lag (flak eller floer) med tømmer som var lagt oppå hverandre for å oppnå god tørk før fløtingssesongen. Tømmeret i floene lå alltid parallelt med strandlinja eller elvebredden, slik at det var en overkommelig sak å rulle stokkene uti vannet når fløtinga skulle starte. Denne tilleggingsmåten minimerte faren for at fløtingsvirket skulle bli for vannmettet og synke på sin veg nedover vassdraget.

Tømmertillegging i berglendt terreng, sannsynligvis i nærhet

Tømmertillegging i berglendt terreng, sannsynligvis i nærheten av Fossumbogen ved Glomma i Spydeberg. Fotografiet skal være fra 1933. Det er tatt fra vannet, mot en nesten vegetasjonsløs bergskråning. På flata på toppen av denne bergskråningen lå det ei diger strøvelte. Slike velter besto av et antall floer - lag med paralleltliggende tømmerstokker, plassert vinkelrett på såkalte strøstokker, som det her var tre av mellom hver flo. Strøstokkene skulle åpne for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før de ble slått på vannet. Her var det minst 16-17 floer. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvebredden og vassdragets flytretning, var det bare å rulle dem utfor når vannføringa i elva høvde for fløting.

Fløtingstømmer, levert i en elveskråning ved Vismunda, antak

Fløtingstømmer, levert i en elveskråning ved Vismunda, antakelig den delen av dette vassdraget som renner gjennom Biri. Dette bildet ble tatt i mai 1955, da vårvarmen kom uvanlig seint, noe som innebar at snøen lå lenge og at fløterne måtte vente lenge på høvelig vannføring for det arbeidet de skulle utføre. Fotografen som tok dette bildet har åpenbart ønsket å dokumentere hvordan tømmeret ble levert ved vassdraget. Sentralt i bildet ser vi ei såkalt strøvelte. Strøveltene besto av tette lag – floer – der stokkene lå tett inntil hverandre, parallelt med strømretningen i elva – vinkelrett på et par underlagsstokker. Der elvebrinken var smal, ble det lagt mange floer med mellomliggende strøstokker oppå hverandre. Her, hvor lendet var flatt, kunne veltene strekkes lengre bakover fra elvebredden, og det var ikke nødvendig å gjøre dem så høye. Tillegging i strøvelter gjorde stokkene lett tilgjengelige for tømmermålerne under annammingsprosessen på seinvinteren, og strøstokkene gjorde veltene luftige. Det innebar at tømmeret fikk en forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. Dette reduserte faren for at stokkene skulle synke på sin veg nedover vassdragene på sin veg mot industrianleggene i mer kystnære områder. Utislaget fra strøveltene var enkelt. Fløterne kunne bare rulle tømmeret fra floene på strøstokkene mot elvebredden ved hjelp av fløterhakene sine og håpe at flomvannet ville bære dem videre, i første omgang ned mot Vismundas utløp i Mjøsa. Til venstre i bildet ser vi tømmer som tilsynelatende bare er veltet utover elveskråningen, i noe som med litt velvilje kan kalles ei lunnevelte. I slike velter lå stokkene tett inntil hverandre, som fyrstikker i en eske. Dermed var de underste stokkene vanskelig tilgjengelige for målerne, og de fikk lite tørk. Det mest betenkelige var de stokkene som hadde rullet ut i sjølve elveløpet. Her risikerte man, hvis isen gikk før målerne hadde gjort sitt arbeid, at virket ble tatt av strømmen og endte som såkalt krabastømmer, uidentifisertbart virke som skogeieren ikke fikk betaling for. Det året dette fotografiet ble tatt var det innmeldt 55 583 tømmerstokker til fløting i Vismunda.

Tømmertillegging nedenfor Øygardsdammen (i eldre dokumenter

Tømmertillegging nedenfor Øygardsdammen (i eldre dokumenter kalt Ødegårdsdammen) i Rinnavassdraget, som har sine øverste kilder i noen tjern på sørsida av Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Derfra renner gjennom Saksumsdalen inntil den etter drøyt to mil når Mjøsas vestre bredd, cirka 3 kilometer sør for Vingrom kirke. Øygardsdammen ligger et par kilometer sør for bygdesenteret i Saksumsdalen. Dette fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, og i den snødekte skråningen på den andre sida lå det strøvelter der stokkene skulle få en forsiktig tørk før de ble slått ut i vassdraget. Tømmeret skulle rulles ut i elveløpet så snart vannføring ble stor nok til at fløterne kunne regne med at vannet kunne bære stokkene ned til Mjøsa. Dette fotografiet ble tatt i mai 1955. En kongelig resolusjon av 28. september 1897 bestemte at «... i Medhold af § 61 i Lov om Vasdragenes Benyttelse m.v. af 1ste Juli 1887 bestemmes, at det i følgende inden Kristians Amt beliggende Vasedrag: Stokke- og Vismundelven i Biri, Rinda i Faaberg, Gjøra (Storeelv) og Augga i Vestre Gausdal, Storeelv (Gausa) i østre Gausdal og Faaberg, samt Vesleelv i østre Gausdal skal være forbudt at oplægge Tømmer paa Isen i Flaker af mere end et Lags Tykkelse, samt Oplægningen skal foregaa saaledes, at en Strækning i Midten af Elven udgjørende mindst ⅓ af Elvens Bredde paa det Sted, hvor Oplægningen sker, bliver fri for Tømmer.» I Rinda og de andre vassdragene som er nevnt i resolusjonen skulle altså tømmervelter av den typen vi ser på dette fotografiet ligge på elvebreddene, ikke på islagte elveløp. På den måten reduserte man faren for at store tømmerpartier ble liggende som propper i elveløpene.

Høye strøvelter ved Stokkeelva, som var grense mellom Vardal

Høye strøvelter ved Stokkeelva, som var grense mellom Vardal og Biri på Mjøsas vestside. I slike velter ble stokkene lagt parallelt i floer - lag - med et par mellomliggende strøstokker, som lå vinkelrett i forhold til tømmeret i floene. Strøstokkene gjorde tømmerveltene luftige, og det innebar at tømmeret i løpet av ettervinteren og de første vårukene fikk en forsiktig tørk, noe som reduserte faren for at de seinere skulle synke på sin ferd nedover i fløtingsvassdragene. Strøveltene var dessuten greie å arbeide med ved utislag når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med strømretningen i vassdraget, kunne fløterne bare rulle dem med fløterhakene sine, slik at de etter hvert falt ned i elveskråningen og rullet videre ut i vassdraget, hvor oppdriften i vannet skulle bære fløtingsvirket videre. Dette fotografiet ble tatt i mai 1955. Dette året var det innmeldt 49 470 tømmerstokker med et samlet volum på 6 797 kubikkmeter til fløting i Stokkeelva.

Tømmertillegging nedenfor Øygardsdammen (i eldre dokumenter

Tømmertillegging nedenfor Øygardsdammen (i eldre dokumenter kalt Ødegårdsdammen) i Rinnavassdraget, som har sine øverste kilder i noen tjern på sørsida av Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Derfra renner gjennom Saksumsdalen inntil den etter drøyt to mil når Mjøsas vestre bredd, cirka 3 kilometer sør for Vingrom kirke. Øygardsdammen ligger et par kilometer sør for bygdesenteret i Saksumsdalen. Dette fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, og i den snødekte skråningen på den andre sida lå det strøvelter der stokkene skulle få en forsiktig tørk før de ble slått ut i vassdraget. Tømmeret skulle rulles ut i elveløpet så snart vannføring ble stor nok til at fløterne kunne regne med at vannet kunne bære stokkene ned til Mjøsa. Dette fotografiet ble tatt i mai 1955. En kongelig resolusjon av 28. september 1897 bestemte at «... i Medhold af § 61 i Lov om Vasdragenes Benyttelse m.v. af 1ste Juli 1887 bestemmes, at det i følgende inden Kristians Amt beliggende Vasedrag: Stokke- og Vismundelven i Biri, Rinda i Faaberg, Gjøra (Storeelv) og Augga i Vestre Gausdal, Storeelv (Gausa) i østre Gausdal og Faaberg, samt Vesleelv i østre Gausdal skal være forbudt at oplægge Tømmer paa Isen i Flaker af mere end et Lags Tykkelse, samt Oplægningen skal foregaa saaledes, at en Strækning i Midten af Elven udgjørende mindst ⅓ af Elvens Bredde paa det Sted, hvor Oplægningen sker, bliver fri for Tømmer.» I Rinda og de andre vassdragene som er nevnt i resolusjonen skulle altså tømmervelter av den typen vi ser på dette fotografiet ligge på elvebreddene, ikke på islagte elveløp. På den måten reduserte man faren for at store tømmerpartier ble liggende som propper i elveløpene.

Floret tømmer ved Nøkktjernet, som er et av flere små vatn A

Floret tømmer ved Nøkktjernet, som er et av flere små vatn Austvassåa i Nord-Odal renner gjennom. Bildet ble tatt i mai 1954, mens det ennå lå snø i terrenget rundt tjernet, om lag 320 meter over havet. Det som har fanget fotografens interesse her er tømmertillegginga. I løpet av vinteren hadde tømmerkjørerne lagt opp virket de hadde hentet fra hogstteigene rundt Nøkktjernet i såkalte strøvelter i skråningen mot vassdraget. I slike velter ble stokkene lagt parallelt i floer - lag - med et par mellomliggende strøstokker, som lå vinkelrett i forhold til tømmeret i floene. Strøstokkene gjorde tømmerveltene luftige, og det innebar at tømmeret i løpet av ettervinteren og de første vårukene fikk en forsiktig tørk, noe som reduserte faren for at de seinere skulle synke på sin ferd nedover i fløtingsvassdragene. Strøveltene var dessuten greie å arbeide med ved utislag når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med strømretningen i vassdraget, kunne fløterne bare rulle dem med fløterhakene sine, slik at de etter hvert falt ut i vassdraget hvor oppdriften i vannet skulle bære fløtingsvirket videre. Høyden på veltene var betinget av hvor store leveranser som kom til de enkelte velteplassene, og av terrenget langs vassdraget var. Jo mer tømmer, og jo smalere strandbremmen var, jo høyere måtte veltene stables. Her later det til å ha hått galt i den forstand at noe av tømmeret fra toppen av velta til venstre i bildet har rullet ned og blitt liggende ved og til dels i elveløpet lenge før vannføringa var stor nok til at fløtinga kunne starte. Austvassåa, kommer fra Nøklevatnet, som er en snau kvadratkilometer stort og ligger om lag 420 meter over havet i grensetraktene mellom Nord-Odal, Hof og Grue. Derfra renner dette vassdraget sørvestover, gjennom flere små vatn, som i likhet med Nøklevatnet var regulert med fløtingsdammer, inntil det etter om lag 17 kilometer renner ut i Storsjøen fra øst, like sør for garden Austvatn, som altså har gitt vassdraget navn. Tidligere skal også navnet Bergsåa ha vært brukt. Det refererer til en gard som ligger sørøst for utløpet i Storsjøen. I det året dette fotografiet ble tatt ble 9,8 prosent av de tømmerstokkene som ble innmeldt til fløting i Odalsvassdraget levert ved Austvassåa. Målt i tømmervolum var andelen 8,9 prosent. Dette betyr at tømmeret som ble levert ved dette vassdraget var under gjennomsnittlig grovt.

Florert tømmer i strandsona ved Lille Vingersjøen i Kongsvin

Florert tømmer i strandsona ved Lille Vingersjøen i Kongsvinger våren 1960. Tømmeret vi ser på dette fotografiet ble hogd høsten 1959 og vinteren 1960 og kjørt til vassdraget mens det ennå var snøføre. Der ble det opplagt, slik fotografiet viser, i såkalte strøvelter. I slike velter lå stokkene parallelt i «flaker» eller «floer» med et par «strøstokker» vinkelrett på det øvrige tømmeret, mellom hver flo. Strøstokkene bidro til at veltene ble luftige. Dermed fikk tømmeret en viss tørk i vinter- og vårukene før fløtinga kunne startet. Dette reduserte fuktigheten i veden, og reduserte faren for at stokkene ble til søkketømmer før det nådde fram til kjøperne, industrien nederst i vassdraget.

Florert tømmer ved Ringsåsbekken i Åmot i Hedmark våren 1960

Florert tømmer ved Ringsåsbekken i Åmot i Hedmark våren 1960. Fotografiet er tatt i en elvesving, der velteplassen var plassert på elvebrinken. Her var tømmeret opplagt i såkalte strøvelter - der stokkene lå tett og parallelt i flak eller floer - med mellomliggende strøstokker, vinkelrett på det øvrige tømmeret. Denne tilleggingsmåten innebar at stokkene utover ettervinteren og våren fikk en forsiktig tørk. Dette reduserte faren for at stokkene skulle bli til synketømmer eller søkketømmer på vegen nedover fløtingsvassdraget. Denne tilleggingsmåten innebar også at utislagsarbeidet ble forholdsvis enkelt. Fløterne kunne rulle stokkene mot vassdraget ved hjelp av hakene sine, slik at de trillet nedover elveskråningen og ut i det strømmende vannet.

Strøvelter med grovt cellulosevirke i strandsona ved Storsjø

Strøvelter med grovt cellulosevirke i strandsona ved Storsjøen i Rendalen. Dette var med andre ord tømmer som, til tross for at en del av stokkene hadde forholdsvis grove dimensjoner, ikke var godt nok for sagbruksindustrien. I stedet ble det solgt til treforedlingsindustrien, som produserte tremasse, cellulose, papir eller kartong, som gav mindre utbytte til skogeierne. Tømmeret var lagt parallelt i floer - lag - med et par mellomliggende strøstokker vinkelrett på floene. På denne måten ble tømmeret luftig lagret fram mot fløtingssesongen. Tørkinga reduserte fuktighetsprosenten i veden, og det innebar at faren for at stokkene skulle bli «søkketømmer» på sin veg nedover fløtingsvassdraget.

Tømmertillegging på den spkalte Borregaardsvelta ved Vesle-O

Tømmertillegging på den spkalte Borregaardsvelta ved Vesle-Osen (Lille-Osen), en liten sjø som var forbundet med sørenden av Osensjøen via «Kanalen», et trangt elveløp. Denne lokaliteten ligger i den vestre delen av Trysil kommune. Fotografiet ble tatt i 1961, da det ble innmeldt 46 205 tømmerstokker med et samlet volum på 5 684 kubikkmeter her. Dette var antakelig i hovedsak slilpvirke som skulle til den nevnte treforedlingsbedriften, Borregaard i Sarpsborg. Tømmeret var opplagt i såkalte strøvelter på en mo, like ved en bratt skråning ned mot vassdraget. Strøveltene besto av «flak» eller «floer» - tømmerstokker som la parallelt i tette lag med «strøstokker» som lå vinkelrett på det øvrige mellom floene. Denne tilleggingsmåten innebar at tømmeret ble lagret luftig de siste vinterukene og de første vårukene. På denne måten fikk stokkene en forsiktig tørk, noe som reduserte faren for at de ble til søkketømmer når vassdraget skulle bære dem fra Osen til Sarpsborg. Dette tilleggingsprinsippet gjorde dessuten utislaget enkelt. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med strandlinja, var det en enkel sak for fløterne å trille dem mot den bratte strandskråningen med fløterhakene sine.

Floret tømmer, såkalte strøvelter, på østsida av Storsjøen i

Floret tømmer, såkalte strøvelter, på østsida av Storsjøen i Ytre Rendalen i Hedmark. Fotografiet ble tatt fra en båt på sjøen, med kameraet vendt inn mot strandsona, våren 1933. Det viser noen kjempestore strøvelter som strekker seg fra bygdevegen mot strandsonen. Når man skulle bygge strøvelter for fløtingsvirke, startet man ved å legge noen underlagsstokker, med en viss innbyrdes avstand, vinkelrett på strandsonen eller elvebredden. På et slikt underlag ble det først lagt ei «flo» av parallelle, tettliggende tømmerstokker, med lenderetningen parallelt med vassdraget. Så fulgte noen nye «strøstokker» på tvers, deretter ei ny flo. Slik fortsatte tømmertillegginga lag for lag. I dette tilfellet har man gjort strøveltene uvanlig høye. Årsaken til dette var antakelig uvanlig store tømmerleveranser på en utislagsplass der det var lite areal. Strølegging som tilleggingsmetode ble valgt fordi strøstokkene bidro til lufting, og dermed til at tømmeret fikk en litt forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. På denne måten regnet fløtingsfunksjonærene med at det ble færre tunge, gjennomfuktige stokker og dermed mindre søkketømmer. Strøveltene var dessuten praktiske fordi utislaget gikk så raskt unna - fløterne rullet av flo for flo med fløterhakene som dytteredskap. Til venstre på dette fotografiet ser vi noe av innmarka som tilhørte gardsbruket Andråstøa. Ellers var lia mot Storsjøen preget av trevegetasjon med gran som et dominerende treslag.

Floret tømmer - strøvelter - i strandsona ved Andrå på østsi

Floret tømmer - strøvelter - i strandsona ved Andrå på østsida av Storsjøen i Ytre Rendalen - i 1932. Fotografiet er tatt fra sjøen, inn mot strandområdet der fløtingsvirket lå. Ved strølegging av tømmer ved vassdrag startet man med å legge noen stokker - med en viss innbyrdes avstand - på bakken med lengderetningen vinkelrett på fløtingsvassdraget. Oppå disse underlagsstokkene ble det lagt ei «flo» av stokker tett inntil hverandre, vinkelrett på underlagsstokkene, men parallelt med strandlinje eller elvebredd. Så fulgte nye «strøstokker» på tvers og nye «floer», lag på lag. Strøveltene på fotografiet var uvanlig høye. Et par av dem ser ut til å ha drøyt 25 floer. Dette skyldtes antakelig at det var levert mye tømmer på dette utislagsstedet, hvor strandsona var trang og smal. Dermed måtte det «bygges høyt» om en skulle få plass til alt. Poenget med denne tilleggingsmåten var å sørge for luftig lagring, som gav tømmeret en forsiktig tørk før det ble slått på vannet. På den måten regnet man med å kunne redusere den andelen av virket som sank og ble liggende på botnen av fløtingsvassdragene. Strøveltene forenklet også utislagsarbeidet. Tømmeret kunne rulles uti, flo for flo, med fløterhaker som arbeidsredskap.

Floret tømmer - strøvelter - i strandsona ved Andrå på østsi

Floret tømmer - strøvelter - i strandsona ved Andrå på østsida av Storsjøen i Ytre Rendalen - i 1932. Fotografiet er tatt fra sjøen, inn mot strandområdet der fløtingsvirket lå. Ved strølegging av tømmer ved vassdrag startet man med å legge noen stokker - med en viss innbyrdes avstand - på bakken med lengderetningen vinkelrett på fløtingsvassdraget. Oppå disse underlagsstokkene ble det lagt ei «flo» av stokker tett inntil hverandre, vinkelrett på underlagsstokkene, men parallelt med strandlinje eller elvebredd. Så fulgte nye «strøstokker» på tvers og nye «floer», lag på lag. Strøveltene på fotografiet var uvanlig høye. Et par av dem ser ut til å ha drøyt 25 floer. Dette skyldtes antakelig at det var levert mye tømmer på dette utislagsstedet, hvor strandsona var trang og smal. Dermed måtte det «bygges høyt» om en skulle få plass til alt. Poenget med denne tilleggingsmåten var å sørge for luftig lagring, som gav tømmeret en forsiktig tørk før det ble slått på vannet. På den måten regnet man med å kunne redusere den andelen av virket som sank og ble liggende på botnen av fløtingsvassdragene. Strøveltene forenklet også utislagsarbeidet. Tømmeret kunne rulles uti, flo for flo, med fløterhaker som arbeidsredskap.

Tillagt fløtingstømmer på og ved elva Tysla i den søndre del

Tillagt fløtingstømmer på og ved elva Tysla i den søndre delen av Tylldalen i Tynset kommune i Nord-Østerdalen. Fotografiet skal være tatt i 1932. På den snødekte elveisen, til venstre i forgrunnen, ser vi såkalte flakvelter. De besto av to-tre botnstokker, som var lagt med en viss innbyrdes avstand, og deretter ei flo – et lag av parallelle tømmerstokker ovenpå. Denne måten å levere tømmer til fløting på var omdiskutert, for kom det overvatn på isen med påfølgende frost, fraus tømmeret inne i en fuktig masse som gjorde at det var vasstrukkent og tungt når våren kom. Slik tømmer hadde lett for å synke på sin veg sørover i vassdraget. Vinterklimaet i Nord-Østerdalen var imidlertid kaldt, følgelig ble det ikke så mye kjøving som i områder med mildere vintrer, og flakvelter på is ble derfor akseptert lenger her enn mange andre steder. En alternativ tilleggingsmåte var strøvelter på elvebrinkene. Disse ble lagt som flakveltene, men i flere «etasjer» med veksling mellom spredte strøstokker og tette tømmerfloer, vinkelrett på hverandre. Fra disse var det bare å rulle stokkene uti, når vassføringa høvde for fløting om våren. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi høgdedraget som skiller Tylldalen fra Alvdal og Glommadalføret litt lengre vest, med skog nederst i liene og snaufjell ovenfor.

Forholdsvis grovt, rettvokst tømmer, under opplegging i strø

Forholdsvis grovt, rettvokst tømmer, under opplegging i strøvelter på Leirtang, på Glommas vestre bredd, like nedenfor lenseanlegget ved Fetsund i Akershus. Forkortelsen «Oppkj. søkk.» i et av Glomma fellesfløtingsforenings album, kan indikere at dette var synke- eller søkketømmer som var hentet opp fra elva og lagt på land med sikte på at det skulle tørke. Vi ser en del av karene som arbeidet med tømmertillegginga til venstre i bildet. Til høyre i bakgrunnen, over strøvelta, ser vi tårnet på Fet kirke.