212 results in DigitaltMuseum:

Indtaket til tømmerrennen."

Indtaket til tømmerrennen."

«Børteråa tømmer i rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer i rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer rennen og utløpet i Preståa.»

Tømmerrenne ved Haugfossen i elva Simoa i Åmot i Modum kommu

Tømmerrenne ved Haugfossen i elva Simoa i Åmot i Modum kommune i Buskerud, fotografert sommeren 1939. Der bildet er tatt går renna i bratt terreng. Det dreier seg om ei jernrenne som ligger på støpte betongpillarer. I forgrunnen sto åtte-ti menn i samtale. Dette var antakelig fløtingsfunksjonærer som var på befaringsreise. Ved sida av denne gruppa lå det en sliten slede - opp-ned - påpet steinete underlag. Bakenfor renna ser vi ei bratt li som etter vegetasjonen å dømme må ha vært brukt som beite for husdyr. Ved Haugfossen er fallhøyden stor, så behovet for renne for tømmeret som ble fløtet fra Eggedal og Sigdal er gammelt. I Tov Flatins bok «Buskerud Amt 1814-1914» er Simo-vassdraget og fløtinga der omtalt slik: «Simoa, hvor fløtning fra Ligardsfos i Eggedal foregaar for Trælastdirektionens regning. Haugsfos og Kongsfos har været til stort hinder for fløtningen i denne elv. Her blev tidlig bygget render, men avgiften til disse var stor, kr. 1,60 ved Haugsfoss og kr. 0,80 ved Kongsfoss pr. tylt. Dessuten blev tømret for en stor del overliggende paa grund av forsinkelserne ved renderne. I 1853 indsendte derfor skogeierne et andragende, der var anbefalt av Drammens Tømmerdirektion, til departementet om at kanaldirektøren skulde undersøke forholdene. I 1854 avgav saa denne forslag om regulering av fossene ved at utminere en 20 fot bred rende, saa tømret kunde slippes direkte paa fossene, samt efter at ha utvidet og sænket utløpet av Soneren ved minering i Prestfossen, at anbringe en dam ved utløpet av fjorden, saa fløtningen ikke var avhængig av flomvandet. Disse arbeider var beregnet til 20 400 kr. I 1863 blev disse planer av den nye kanaldirektør foreslaat forandret saaledes, at der anbragtes render med en bredde øverst av 6 og nederst av 5 fot, hvilket blev tillatt ved kgl. res. av 23. mars 1867. Imidlertid indgik Blaafarveverket, der eier Haugsfoss, og skogeierne et saadant forlik, at førstnævnte skulde nedsætte avgiften for benyttelsen av tømmerrenden til det halve, mot at skogeierne frafaldt sin plan. Eierne av Kongsfoss vilde derimot ikke indgaa paa noget forlik. Disse render benyttes fremdeles og indegas av private.» Flatins tekst dreier seg om en av forløperne for renna på dette fotografiet, som ble bygd for å få tømmeret uskadd forbi fossen uten at dette stjal for mye vann fra den industrielle aktiviteten ved fossen. Fra gammelt av dreide dette seg om kvernhus og sagbruk, fra begynnelsen av 1870-åra om et tresliperi som gikk under navnet Kongssagene, seinere Modum kommunale bruk. I 1930 vedtok generalforsamlinga i Drammensvassdragets fellesfløtningsforening at administrasjonen skulle ha fullmakt til å ekspropriere den daværende tømmerrenna. Sju år seinere kjøpte trelasthandlerne i Drammensvassdraget alle fløtingsinnretninger, tømmerrenner og andre rettigheter det kommunale foretaket hadde hatt i Simoa. Museet vet foreløpig ikke når renna på dette fotografiet ble bygd, men sannsynligvis skjedde dette i 1930-åra.

Utløpet av tømmerrenna ved Gravfoss kraftstasjon, som ligger

Utløpet av tømmerrenna ved Gravfoss kraftstasjon, som ligger der Drammenselva og Snarumselva møtes i Modum i Buskerud. Dette kraftverket ble bygd i perioden 1901-1903, men det er ombygd og utvidet flere ganger siden. Dammen ble fornyet vinteren 1934-1935, så den var nye og moderne da dette fotografiet ble tatt i 1939. Bakgrunnen for denne fornyelsen var at Drammens Elektrisitetsverk ønsket å utvide kapasiteten og kjøpte to forholdsvis små ovenforliggende vannfall av treforedlingsbedriftene Katfos Fabrikker og Drammenselvens Papirfabrikker. Dermed kunne Katfoss kraftverk øke fallhøyden fra 14 til 19,5 meter. Den nye dammen ble utført i massiv betong, og den fikk tre vannløp – et 17 meter bredt sektorløp i midten, et 14 meter bredt valseløp mot øst og en 4 meter bred kanal for slusing av tømmer på vestsida. Det er den sistnevnte vi ser på dette bildet. Den skulle ha kapasitet til å ta unna 500 tylfter tømmer (6 000 tømmerstokker) i timen med et vannforbruk på 4-5 kubikkmeter i sekundet. Ovenfor inntaket til tømmerløpet ble det lagt ei skrå stivlense som ledet fløtingsvirket mot tømmerløpet. Innenfor inntaket var det en tømmerskuff, som kunne senkes slik at tømmeret ble ført videre i ei renne, først gjennom en tunnel i berget, deretter på ei hengebru og til slutt ned i Snarumselva, der dette fotografiet er tatt. Denne renna tok unna det meste av tømmeret som kom flytende, men når kapasiteten var presset gikk det også an å la noe av virket gå gjennom sektorløpet på Gravfossdammen.

Tømmerrenne ved Haugfossen i elva Simoa i Åmot i Modum kommu

Tømmerrenne ved Haugfossen i elva Simoa i Åmot i Modum kommune i Buskerud, fotografert sommeren 1939. Der bildet er tatt går renna i bratt terreng. Det dreier seg om ei jernrenne som ligger på støpte betongpillarer. I forgrunnen sto to menn i samtale. Dette var antakelig fløtingsfunksjonærer som var på befaringsreise. I bakgrunnen skimter vi vannpartikler fra den bratte fossen. Her er fallhøyden stor, så behovet for renne for tømmeret som ble fløtet fra Eggedal og Sigdal er gammelt. I Tov Flatins bok «Buskerud Amt 1814-1914» er Simo-vassdraget og fløtinga der omtalt slik: «Simoa, hvor fløtning fra Ligardsfos i Eggedal foregaar for Trælastdirektionens regning. Haugsfos og Kongsfos har været til stort hinder for fløtningen i denne elv. Her blev tidlig bygget render, men avgiften til disse var stor, kr. 1,60 ved Haugsfoss og kr. 0,80 ved Kongsfoss pr. tylt. Dessuten blev tømret for en stor del overliggende paa grund av forsinkelserne ved renderne. I 1853 indsendte derfor skogeierne et andragende, der var anbefalt av Drammens Tømmerdirektion, til departementet om at kanaldirektøren skulde undersøke forholdene. I 1854 avgav saa denne forslag om regulering av fossene ved at utminere en 20 fot bred rende, saa tømret kunde slippes direkte paa fossene, samt efter at ha utvidet og sænket utløpet av Soneren ved minering i Prestfossen, at anbringe en dam ved utløpet av fjorden, saa fløtningen ikke var avhængig av flomvandet. Disse arbeider var beregnet til 20 400 kr. I 1863 blev disse planer av den nye kanaldirektør foreslaat forandret saaledes, at der anbragtes render med en bredde øverst av 6 og nederst av 5 fot, hvilket blev tillatt ved kgl. res. av 23. mars 1867. Imidlertid indgik Blaafarveverket, der eier Haugsfoss, og skogeierne et saadant forlik, at førstnævnte skulde nedsætte avgiften for benyttelsen av tømmerrenden til det halve, mot at skogeierne frafaldt sin plan. Eierne av Kongsfoss vilde derimot ikke indgaa paa noget forlik. Disse render benyttes fremdeles og indegas av private.» Flatins tekst dreier seg om en av forløperne for renna på dette fotografiet, som ble bygd for å få tømmeret uskadd forbi fossen uten at dette stjal for mye vann fra den industrielle aktiviteten ved fossen. Fra gammelt av dreide dette seg om kvernhus og sagbruk, fra begynnelsen av 1870-åra om et tresliperi som gikk under navnet Kongssagene, seinere Modum kommunale bruk. I 1930 vedtok generalforsamlinga i Drammensvassdragets fellesfløtningsforening at administrasjonen skulle ha fullmakt til å ekspropriere den daværende tømmerrenna. Sju år seinere kjøpte trelasthandlerne i Drammensvassdraget alle fløtingsinnretninger, tømmerrenner og andre rettigheter det kommunale foretaket hadde hatt i Simoa. Museet vet foreløpig ikke når renna på dette fotografiet ble bygd, men sannsynligvis skjedde dette i 1930-åra.

Tømmerrenna ved Gravfoss kraftstasjon, som ligger der Dramme

Tømmerrenna ved Gravfoss kraftstasjon, som ligger der Drammenselva og Snarumselva møtes i Modum i Buskerud. Dette kraftverket ble bygd i perioden 1901-1903, men det er ombygd og utvidet flere ganger siden. Dammen ble fornyet vinteren 1934-1935, så den var nye og moderne da dette fotografiet ble tatt i 1939. Bakgrunnen for denne fornyelsen var at Drammens Elektrisitetsverk ønsket å utvide kapasiteten og kjøpte to forholdsvis små ovenforliggende vannfall av treforedlingsbedriftene Katfos Fabrikker og Drammenselvens Papirfabrikker. Dermed kunne Katfoss kraftverk øke fallhøyden fra 14 til 19,5 meter. Den nye dammen ble utført i massiv betong, og den fikk tre vannløp – et 17 meter bredt sektorløp i midten, et 14 meter bredt valseløp mot øst og en 4 meter bred kanal for slusing av tømmer på vestsida. Det er den sistnevnte vi ser på dette bildet. Den skulle ha kapasitet til å ta unna 500 tylfter tømmer (6 000 tømmerstokker) i timen med et vannforbruk på 4-5 kubikkmeter i sekundet. Ovenfor inntaket til tømmerløpet ble det lagt ei skrå stivlense som ledet fløtingsvirket mot tømmerløpet. Innenfor inntaket var det en tømmerskuff, som kunne senkes slik at tømmeret ble ført videre i ei renne, først gjennom en tunnel i berget, deretter på ei hengebru (som vi ser litt av på dette fotografiet) og til slutt ned i Snarumselva. Denne renna tok unna det meste av tømmeret som kom flytende, men når kapasiteten var presset gikk det også an å la noe av virket gå gjennom sektorløpet på Gravfossdammen.

Inntaket til renna som skulle føre tømmeret forbi dammen ved

Inntaket til renna som skulle føre tømmeret forbi dammen ved Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk i Nedre Glomma. Bildet viser tømmer på veg inn i renna. Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk ble bygd for Oslo Lysverker og staten i perioden 1917-1924. Dammen ble plassert i en trang del av elveløpet, ved Solbergfossen, cirka 5 kilometer nedenfor det opprinnelige naturlige utløpet av Øyeren. Dermed ble den nevnte innsjøen en del av vannmagasinet til kraftverket. Anlegget fikk en fallhøyde på 22-23 meter, men dammen var på det høyeste 45 meter høy. Mens kraftstasjonen ble plassert under et stort kanalbasseng ved den østre elvebredde. Fløtinga skulle utelukkende skje gjennom ei 700 meter lang fløtingsrenne på vestsida av elva. Om lag 400 meter av denne strekningen gikk i tunnel. Renna ble bygd av impregnert trevirke. Den skulle ha en kapasitet på 12 000 stokker i timen med et vannforbruk på maksimum 15 kubikkmeter. Inntaket til renna var utstyrt med en hengslet skuff som var bygd etter noe som kalles Gran-Meyers system.

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (Nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. Her ser vi fire menn i arbeid, tre på den gangbanen fotografen sto på og en på motstående side. Den nærmeste mannen var i ferd med å bunte en vaier, de tre andre sto med langskaftete fløterhaker og forsøkte å styre stokker stømdraget førte mot den cirka 700 meter lange tømmerrenna riktig inn i denne passasjen. Poenget med denne renna var å få fløtingsvirket uskadd forbi kraftverksdammen med minst mulig vannforbruk. Vannføringa i renna ble regulert i takt med tilsiget av vann til dammen, via en inntaksskuff. Dette var en klaff nede i vannet, som kunne heves og senkes fra et maskinhus på en diger betongportal som var bygd over innløpet til renna. På dette fotografiet ser vi ikke maskinhuset, men de støpte vertikale pilarene i portalen. Denne renna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter i sekundet i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Dette var ei traktformet ledelense, et flytende stengsel, som skulle lede fløtingstømmer fra den ovenforliggende delen av vassdraget inn mot ei tømmerrenne som skulle føre det uskadd forbi dammen med minst mulig vannforbruk. Lensearmene på denne lensa var lagd som flåteganger, der lensearbeiderne kunne gå med langskaftete fløterhaker og justere flytvinkelen på tømmerstokkene, slik at de ikke kom på tverke inn i renna. Dette fotografiet er tatt på tvers av påstikkingslensa. Vi ser en lensearbeider som sto og dro i tømmeret mens en arbeidskamerat fulgte interessert med. Bakenfor skimter vi en del vaierbunter - såkalte «grimer». Dette var bindsel som ble brukt under bunting - «mosing» - av tømmer ved lenseanlegget på Fetsund i nordenden av innsjøen Øyeren. Derfra ble «mosene» buksert i digre slep sørover til Sleppetange, der Nedre Glomma renner ut av Øyeren. Der ble grimene vanligvis løsnet fra mosene, slik at enkeltstokkene igjen fikk flyte fritt, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Under visse vindforhold valgte man stundom å utsette løsninga av grimene til tømmeret nådde påstikkingslensa. Vaierbuntene som lå på påstikkingslensa hadde antakelig sist vært brukt under slike forhold, og skulle etter hvert transporteres tilbake til Fetsund for gjenbruk. Tømmerrenna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter vann per sekund i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (Nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. Her ser vi tre menn i arbeid, to som sto på den samme gangbanen som fotografen med langskaftete fløterhaker. Tredjemann sto med en vaierkveil i handa på tømmeret som fløt innover mot tømmerrenna, der fløtingsvirket skulle passere kraftverket uskadd med minst mulig forbruk av vann. Tømmeret fra bygdene langs den øvre delen av Glommavassdraget ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Nedre Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Dette ser ut til å ha være moset tømmer der «grima» er løsnet like framfor innløpet i renna. Denne renna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter i sekundet i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. I forgrunnen sto det to barn, en gutt og ei jente. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma.

Fra påstikkingslensa til tømmerrenna ved kraftverksdammen i

Fra påstikkingslensa til tømmerrenna ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. I forgrunnen satt to barn, en gutt og ei jente, på knærne på lensa med blikket vendt ned i vannet. I bakgrunnen skimter vi lensearbeidere med langskaftete fløterhaker framfor «inntaksskuffen» til tømmerrenna. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma.

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for fløtingsvirket under ombygginga av kraftverksdammen ved Osfallet i Søndre Osa i Åmot i 1948-1949. Målet var å kunne øke strømleveransene til lokalsamfunnet og kartongfabrikken på Rena. Men utbyggerne, Rena Kraftselskap og Rena Kartonfabrikk, pliktet å sørge for at de om lag 100 000 kubikkmeterne med tømmer som skulle fløtes fra Osensjøen mot Rena og Glomma fikk fri passasje. Dette ble gjort ved å bygge ei betongrenne fra bassenget nedover en bratt skrent mot det nedenforliggende elveløpet. Byggearbeidet ble påbegynt i 1948, da dette fotografiet ble tatt, men en stor høstflom gjorde det umulig å få renna ferdig før vinteren og kuldegradene kom. Derfor ble ikke renna ferdig før våren 1949. Den ferdige renna hadde botn og sidevegger av betong, riktignok med litt tre i den nedre enden, og den smalnet fra den øvre mot den nedre enden. Da fløtinga fra Osen startet i slutten av mai 1949 viste det seg at tømmeret ble trukket mot renna, der det «forsvant som små gule streker i det hvite skummet til det danset rundt foten av rennen», som det heter i en artikkel i lokalavisa Østlendingen (se fanen «Opplysninger»). Etter å ha kommet ut av strømkavet, litt lengre nede i elveløpet, viste det seg imidlertid at det hadde oppstått en god del brekkasjeskader, et problem regulantene måtte love å finne løsninger på.

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for fløtingsvirket under ombygginga av kraftverksdammen ved Osfallet i Søndre Osa i Åmot i 1948-1949. Målet var å kunne øke strømleveransene til lokalsamfunnet og kartongfabrikken på Rena. Men utbyggerne, Rena Kraftselskap og Rena Kartonfabrikk, pliktet å sørge for at de om lag 100 000 kubikkmeterne med tømmer som skulle fløtes fra Osensjøen mot Rena og Glomma fikk fri passasje. Dette ble gjort ved å bygge ei betongrenne fra bassenget nedover en bratt skrent mot det nedenforliggende elveløpet. Byggearbeidet ble påbegynt i 1948, da dette fotografiet ble tatt, men en stor høstflom gjorde det umulig å få renna ferdig før vinteren og kuldegradene kom. Derfor ble ikke renna ferdig før våren 1949. Den ferdige renna hadde botn og sidevegger av betong, riktignok med litt tre i den nedre enden, og den smalnet fra den øvre mot den nedre enden. Da fløtinga fra Osen startet i slutten av mai 1949 viste det seg at tømmeret ble trukket mot renna, der det «forsvant som små gule streker i det hvite skummet til det danset rundt foten av rennen», som det heter i en artikkel i lokalavisa Østlendingen (se fanen «Opplysninger»). Etter å ha kommet ut av strømkavet, litt lengre nede i elveløpet, viste det seg imidlertid at det hadde oppstått en god del brekkasjeskader, et problem regulantene måtte love å finne løsninger på.

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for

Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for fløtingsvirket under ombygginga av kraftverksdammen ved Osfallet i Søndre Osa i Åmot i 1948-1949. Målet var å kunne øke strømleveransene til lokalsamfunnet og kartongfabrikken på Rena. Men utbyggerne, Rena Kraftselskap og Rena Kartonfabrikk, pliktet å sørge for at de om lag 100 000 kubikkmeterne med tømmer som skulle fløtes fra Osensjøen mot Rena og Glomma fikk fri passasje. Dette ble gjort ved å bygge ei betongrenne fra bassenget nedover en bratt skrent mot det nedenforliggende elveløpet. Byggearbeidet ble påbegynt i 1948, da dette fotografiet ble tatt, men en stor høstflom gjorde det umulig å få renna ferdig før vinteren og kuldegradene kom. Derfor ble ikke renna ferdig før våren 1949. Den ferdige renna hadde botn og sidevegger av betong, riktignok med litt tre i den nedre enden, og den smalnet fra den øvre mot den nedre enden. Da fløtinga fra Osen startet i slutten av mai 1949 viste det seg at tømmeret ble trukket mot renna, der det «forsvant som små gule streker i det hvite skummet til det danset rundt foten av rennen», som det heter i en artikkel i lokalavisa Østlendingen (se fanen «Opplysninger»). Etter å ha kommet ut av strømkavet, litt lengre nede i elveløpet, viste det seg imidlertid at det hadde oppstått en god del brekkasjeskader, et problem regulantene måtte love å finne løsninger på.

Flyfotografi som viser utløpet av tømmerrenna ved Solbergfos

Flyfotografi som viser utløpet av tømmerrenna ved Solbergfossen i Nedre Glomma. Her er elveløpet kommunegrense, og fotografiet er tatt fra en posisjon over elvebredden på Askim-sida mot Spydeberg-sida, der renna kom ut fra et berglendt, delvis skogbevokst terreng skrått inn i elveløpet i medstrøms retning. Her var det rikelig med vann og strøm, noe som må ha redusert faren for at tømmeret fra renna skulle vase seg sammen i hauger som ble liggende som stengsler i eleveløpet like nedenfor rennemunningen. Tømmerrenna ved Solbergfossen hadde sitt innløp fra ei lense som lå på kraftverksdammen og ledet tømmeret mot den øvre enden av renna. Vanligvis kom tømmeret løstflytende dit fra Sleppetangen ved Nedre Glommas utløp fra innsjøen Øyeren, men i kraftig vestavind hendte det at «soppene» eller «mosene» (tømmerbunter som var buksert langsetter sjøen av en slepebåt) fikk flyte hele ned til Solbergfossdammen. Før påmating på tømmerrenna måtte imidlertid alle «grimer» (vaierbind) av, for renna hadde ikke kapasitet til å ta buntet tømmer. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de øverste 400 meterne gikk i en tunnel som var sprengt inn i berget på den nordvestre sida av kraftverksdammen. Ved effektiv mating skulle det være mulig å ekspedere 12 000 stokker gjennom denne renna i løpet av en time. Den var i bruk fra 1924 til Glomma-fløtinga opphørte i 1985. Dette fotografiet ble tatt den siste driftssesongen.

Fra rivinga av tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, nærmere b

Fra rivinga av tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, nærmere bestemt i Sørum i Akershus, i 1962. Dette fotografiet viser dammen og kraftstasjonen i motstrøms retning. Anlegget ble bygd i perioden 1918-1922 på oppdrag fra Akershus fylke. Bygningene ble tegnet av den kjente arkitekten Thorvald Astrup (1876-1940). Dammen er 186 meter lang og 18 meter høy. Den ble bygd med et isløp nærmest kraftstasjonen og to 50 meter brede sektorløp, samt et 45 meter bredt valseløp som skulle brukes til tapping under flom og i vintersesongen, da sektorlukene sto i faste posisjoner. Sommerstid var sektorlukene driftssikre og enkle å manøvrere. I utgangspunktet ble størstedelen av tømmeret ledet gjennom disse, som kunne ta unna opptil 700 000 stokker i døgnet med relativt beskjedent vannforbruk. I tillegg ble det støpt ei 800 meter lang åpen tømmerrenne ved den vestre elvebredden. Den skulle brukes når vannføringa i elva var under 450 meter i sekundet. Under slike forhold kunne renna ta unna opptil 180 000 stokker i døgnet med et vannforbruk på 15-30 kubikkmeter i sekundet. Renna var svært sjelden i bruk, og når den var i bruk krevde tømmerekspedisjonen et betydelig mannskap til påstikking. Dette kan ha vært bakgrunnen for at renna ble fjernet. I begynnelsen av 1980-åra ble det bygd et nytt kraftverk - Rånåsfoss II - der hvor tømmerrenna hadde gått.

Personer på brua over Kråkfossrenna i elva Leira, Nannestad,

Personer på brua over Kråkfossrenna i elva Leira, Nannestad, Akershus. Tømmerrenne.

Kråkfossrenna i elva Leira, Nannestad, Akershus. Tømmerrenne

Kråkfossrenna i elva Leira, Nannestad, Akershus. Tømmerrenne, store steiner, lite vann.