![Den nye tømmerløpet ved Tinnosdammen, altså ved Tinnsjøens u]()
Den nye tømmerløpet ved Tinnosdammen, altså ved Tinnsjøens utløp i Tinnåa – Tinnosdammen – slik den så ut da anlegget var nesten ferdig tidlig på sommeren 1907. Fotografiet er tatt fra en posisjon over renna, like nedenfor dambrua. Der var tømmerløpet omgitt av to kar av armert betong. Over løpet gikk det ei bjelkebru av stål. Der sto det to karer da fotografiet ble tatt. På bruas stålrekkverk på motstrøms side skimtes et par taljer, antakelig beregnet på å heve og låre et stengsel. Gjennom renneåpningen skimter vi vannspeilet på Tinnsjøen, der det var montert ei lense som lå an mot et par lensekar, store, kvadratiskem steinfylte tømmerkister. Til høyre for tømmerløpet ser vi litt av en damåpning som er stengt med «nåler», planker som er stukket mot strømretningen slik at de nedre endene ligger an mot en terskelbjelke i botnen av damløpet, mens de øvre ende ligger an mot en horisontal bjelke. Til venstre for damløpet ser vi ei vegskråning som er plastret med stein. Hovedhensikten med bygginga av en ny dam ved Tinnoset i 1906-07 var å sikre blant annet storbedriftene Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab [Norsk Hydro] og A/S Union & Co stabil energitilgang. Dammen ble forhøyet i forhold til den tidligere, slik at reguleringshøyden ble fire meter. Ingeniørene anslo at Tinnsjø ble et magasin med 204, 1 millioner kubikkmeter vann, og at Tinnåa dermed kunne gis ei vintervannføring på 87 kubikkmeter i sekundet. Arbeidene ved Tinnoset ble utført noenlunde parallelt med bygginga av Norges den gang største hydroelektriske kraftverk ved Svelgfoss lengre nede i Tinnåa. For Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening var det viktig at reguleringa ble gjennomført uten at den påførte fløtinga nye ulemper. Rent umiddelbart, den sesongen dette fotografiet ble tatt, ble fløtinga likevel vanskeliggjort. Fløtingsdirektør Emil Aubert konstaterte at «Fløtningen i Tinnelven blev i 1907 kostbarere end nogensinde paa grund af, at kvælstofselskabets funktionærer fandt at kunne manøvrere Tinnosdammen efter sit eget behov uten hensyn til fløtningen». I den øvre delen av Tinnåa var fløterne avhengige av minst 110 kubikkmeter vann i sekundet for å få tømmeret fram, nederst i vassdraget skulle de helst ha 300 kubikkmeter. Noe av dette vannet kunne den kraftforbrukende industriens talsmenn tenkt seg å spare til perioder med mindre tilsig. Dette ble tema for skjønn i flere rettsinstanser. Løsningen på striden lå i bygging av tømmerrenner, der stokkene kunne føres uhindret nedover med en begrenset mengde vann. Ettersom fløtinga og de industrielle brukerne av vassdraget hadde ulike behov med hensyn til vannføring, utløste utbyggingene ved Tinnoset og Svelgfoss diskusjoner om renneløsninger også i andre deler av Tinnåa. For fløtingsinteressene var det maktpåliggende å ha såpass høy vannføring i den perioden det var tømmer i elva at det var minimal fare for at tømmeret satte seg fast på steinskjær eller ved andre hindringer i elveløpet. Industrien ønsket jevn vannføring året rundt, og dermed stabil tilgang på vann til turbinene. Bygginga Svelgfoss-kraftverket og den nye Tinnfossdammen innledet derfor en diskusjon om et mer omfattende tømmerrennesystem i Tinnåa. Disse idéene ble realiserte om lag 20 år seinere, etter at flere av fallene nedover i elveløpet hadde fått sine kraftverk.
