42 results in DigitaltMuseum:

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet

Strøvelter ved Glomma, fotografert 1. mai 1941. Fotografiet er tatt på tvers av elveløpet, mot innmarka på et lite bruk, der arealene mot elva, i hvert fall seint på vinteren og tidlig på våren, var disponert til tillegging av tømmer fra vinterens drifter. I strøveltene nå stokkene tett og parallelt, flovis, vinkelrett på mellomliggende strøstokker som skulle sørge for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før det ble slått på elva når fløtingssesongen startet. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvas strømretning var det vanligvis en enkel sak å rulle tømmeret fra slike velter ned en liten elveskråning slik at stokkene rullet ut i vannet med tyngdekraftas hjelp. Her kan det ha blitt litt vanskelig, for elveskråningen var preget av utrasninger og var følgelig svært ujevn. I bakgrunnen, ved høyre bildekant, skimter vi ei laftet stue, antakelig et våningshus på eiendommen der tømmervelta var plassert.

Tømmertillegging i berglendt terreng, sannsynligvis i nærhet

Tømmertillegging i berglendt terreng, sannsynligvis i nærheten av Fossumbogen ved Glomma i Spydeberg. Fotografiet skal være fra 1933. Det er tatt fra vannet, mot en nesten vegetasjonsløs bergskråning. På flata på toppen av denne bergskråningen lå det ei diger strøvelte. Slike velter besto av et antall floer - lag med paralleltliggende tømmerstokker, plassert vinkelrett på såkalte strøstokker, som det her var tre av mellom hver flo. Strøstokkene skulle åpne for lufting, slik at tømmeret fikk en forsiktig tørk før de ble slått på vannet. Her var det minst 16-17 floer. Ettersom stokkene i floene lå parallelt med elvebredden og vassdragets flytretning, var det bare å rulle dem utfor når vannføringa i elva høvde for fløting.

Tømmertillegging ved elva Vismunda i daværende Biri kommune

Tømmertillegging ved elva Vismunda i daværende Biri kommune i Oppland i mai 1955. Fotografiet er tatt på tvers av elvefaret, mot en velteplass for fløtingsvirke på motsatt side av elva, Ytterst på denne velteplassen, delvis i et elveløp der det begynte å komme smeltevann med såpass kraftig strøm at noen av stokkene var i ferd med å drive av gårde. Bakenfor og ved sida av lå det strøvelter, der tømmerstokkene lå parallelt i floer - lag - med mellomliggende strøstokker. Med denne luftige tilleggingsmåten fikk tømmeret en forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. Dette reduserte faren for at stokkene sank og ble til søkketømmer før det nådde fram til lenseanleggene lengre nede i vassdraget. Det året dette fotografiet ble tatt var det innmeldt 55 583 tømmerstokker til fløting i Vismunda.

Fløtingstømmer, levert i en elveskråning ved Vismunda, antak

Fløtingstømmer, levert i en elveskråning ved Vismunda, antakelig den delen av dette vassdraget som renner gjennom Biri. Dette bildet ble tatt i mai 1955, da vårvarmen kom uvanlig seint, noe som innebar at snøen lå lenge og at fløterne måtte vente lenge på høvelig vannføring for det arbeidet de skulle utføre. Fotografen som tok dette bildet har åpenbart ønsket å dokumentere hvordan tømmeret ble levert ved vassdraget. Sentralt i bildet ser vi ei såkalt strøvelte. Strøveltene besto av tette lag – floer – der stokkene lå tett inntil hverandre, parallelt med strømretningen i elva – vinkelrett på et par underlagsstokker. Der elvebrinken var smal, ble det lagt mange floer med mellomliggende strøstokker oppå hverandre. Her, hvor lendet var flatt, kunne veltene strekkes lengre bakover fra elvebredden, og det var ikke nødvendig å gjøre dem så høye. Tillegging i strøvelter gjorde stokkene lett tilgjengelige for tømmermålerne under annammingsprosessen på seinvinteren, og strøstokkene gjorde veltene luftige. Det innebar at tømmeret fikk en forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. Dette reduserte faren for at stokkene skulle synke på sin veg nedover vassdragene på sin veg mot industrianleggene i mer kystnære områder. Utislaget fra strøveltene var enkelt. Fløterne kunne bare rulle tømmeret fra floene på strøstokkene mot elvebredden ved hjelp av fløterhakene sine og håpe at flomvannet ville bære dem videre, i første omgang ned mot Vismundas utløp i Mjøsa. Til venstre i bildet ser vi tømmer som tilsynelatende bare er veltet utover elveskråningen, i noe som med litt velvilje kan kalles ei lunnevelte. I slike velter lå stokkene tett inntil hverandre, som fyrstikker i en eske. Dermed var de underste stokkene vanskelig tilgjengelige for målerne, og de fikk lite tørk. Det mest betenkelige var de stokkene som hadde rullet ut i sjølve elveløpet. Her risikerte man, hvis isen gikk før målerne hadde gjort sitt arbeid, at virket ble tatt av strømmen og endte som såkalt krabastømmer, uidentifisertbart virke som skogeieren ikke fikk betaling for. Det året dette fotografiet ble tatt var det innmeldt 55 583 tømmerstokker til fløting i Vismunda.

Strøvelter ved Stokkeelva, ved Lønnumsbrua, i mai 1955. Foto

Strøvelter ved Stokkeelva, ved Lønnumsbrua, i mai 1955. Fotografiet er tatt fra brua mot den ene elvebredden, der terrenget var forholdsvis flatt. Strøveltene besto av tette lag – floer – der stokkene lå tett inntil hverandre, parallelt med strømretningen i elva – vinkelrett på et par underlagsstokker. Der elvebrinken var smal, ble det lagt mange floer med mellomliggende strøstokker oppå hverandre. Her, hvor lendet var flatt, kunne veltene strekkes lengre bakover fra elvebredden, og det var ikke nødvendig å gjøre dem så høye. Tillegging i strøvelter gjorde stokkene lett tilgjengelige for tømmermålerne under annammingsprosessen på seinvinteren, og strøstokkene gjorde veltene luftige. Det innebar at tømmeret fikk en forsiktig tørk før fløtingssesongen startet. Dette reduserte faren for at stokkene skulle synke på sin veg nedover vassdragene på sin veg mot industrianleggene i mer kystnære områder. Utislaget fra strøveltene var enkelt. Fløterne kunne bare rulle tømmeret fra floene på strøstokkene mot elvebredden ved hjelp av fløterhakene sine og håpe at flomvannet ville bære dem videre, i første omgang ned mot lenseanlegget der Stokkeelva rant ut i Mjøsa. Det året dette fotografiet ble tatt var det innmeldt 49 470 tømmerstokker til fløting i Stokkeelva. 46 av disse stokkene nådde ikke fram til Stokke lense, og ble følgelig kategorisert som «gjenliggende», som skulle tas med under påfølgende års fløting.

Opptak av tømmer fra ledelensene i Glomma ved Elverum, Hedma

Opptak av tømmer fra ledelensene i Glomma ved Elverum, Hedmark, etter endt fløtingssesong i 1984. Disse lensene besto av tømmerstokker som var kjedet sammen i lange lenker og lagt ut i vassdraget slik at de skulle lede det løstflytende tømmeret unna bakevjer, steinører eller sideløp der det hadde lett for å filtre seg ihop i hauger som det kunne bli både arbeidskrevende og farlig å løsne. Lensestokkene hadde hull - «øyer» [øyne] - i endene, som det ble tredd lensekjettinger i ved utsetting av lensene. Øyene var ofte jernbeslåtte for slik at de skulle tåle det trykket strømmen og tømmeret utsatte dem for. Det var med andre ord lagt såpass mye arbeid i dette, at det svarte seg å gjenbruke det samme lensetømmeret - som Glomma fellesfløtingsforening eide - fra sesong til sesong. Følgelig ble det trukket på land og lagret i luftige strøvelter i elveskråningene mellom fløtingssesongene. Her, i tømmerfløtingas sluttfase, ble det brukt traktor med visj når lensene ble trukket på land. Der ble lensekjettingen løsnet, slik at stokkene kunne rulles, en etter en, ned på de nevnte strøveltene. Dette bildet viser ei påbegynt velte med lensetømmer, antakelig på Prestegardslandet, ved Glommas østbredd like sør for kommunesenteret Leiret.

Floret tømmer, strøvelter, ved Nøkktjernet i Austvassåa i No

Floret tømmer, strøvelter, ved Nøkktjernet i Austvassåa i Nord-Odal våren 1954. Her var tømmeret altså lagt i floer ved bredden av tjernet, oppå hverandre med et par strøstokker mellom hver flo. Dette gav tømmeret god lufting i de siste ukene før fløtingssesongen startet. Dette reduserte faren for at tømmeret ble for vasstrukkent og sank på sin ferd nedover fløtingsvassdraget. Her hadde tømmer fra de øverste floene rullet ned og blitt liggende framfor veltene, til dels i det åpne elvefaret. Det er dessverre en lysskade på filmen som har gitt ei stripe på tvers av bildet.

Florert tømmer ved Ringsåsbekken i Åmot i Hedmark våren 1960

Florert tømmer ved Ringsåsbekken i Åmot i Hedmark våren 1960. Fotografiet er tatt i en elvesving, der velteplassen var plassert på elvebrinken. Her var tømmeret opplagt i såkalte strøvelter - der stokkene lå tett og parallelt i flak eller floer - med mellomliggende strøstokker, vinkelrett på det øvrige tømmeret. Denne tilleggingsmåten innebar at stokkene utover ettervinteren og våren fikk en forsiktig tørk. Dette reduserte faren for at stokkene skulle bli til synketømmer eller søkketømmer på vegen nedover fløtingsvassdraget. Denne tilleggingsmåten innebar også at utislagsarbeidet ble forholdsvis enkelt. Fløterne kunne rulle stokkene mot vassdraget ved hjelp av hakene sine, slik at de trillet nedover elveskråningen og ut i det strømmende vannet.

Utislag i fløtingsvassdraget Julussa, som renner gjennom del

Utislag i fløtingsvassdraget Julussa, som renner gjennom deler av Elverum og Åmot kommuner i Hedmark. Fotografiet ble tatt våren 1967. Her var fløtingstømmeret lagt i såkalte «strøvelter» på elvebrinken. Dette innebar at man først la et par stokker vinkelrett på elvebredden med ei flo av tømmerstokker på tvers oppå, altså med lengderetningen parallelt med vassdragets strømretning. Derpå fulgte et par nye «strøstokker» og ei ny flo, og slik fortsatte man lag for lag. På denne måten ble tømmeret liggende luftig og fikk en forsiktig tørk i forkant av fløtingssesongen. Dette reduserte faren for at stokkene skulle synke og bli til «søkketømmer». Fra strøvelter gikk dessuten utislagsarbeidet lett. Fløterne kunne ganske enkelt rulle tømmerstokkene fra floene på strøstokkene slik at de til slutt falt ut i elva. Som vi ser på dette bildet brukte de fløterhaker til å skyve og bende med. I 1967 var det fortsatt barket virke som ble fløtet i Julussa. «Fargemerking» hadde imidlertid erstattet de tradisjonelle øksesymbolene. På dette fotografiet skimter vi tre små fargeklatter i enden av hver stokk. Fløterne på fotografiet var stort sett kledd i vide bomullsbukser (dongeri) og i jakker av samme materiale eller busseruller. På beina hadde de langskaftete gummistøvler og på hodene hadde de ulike typer skyggeluer.

Fra Stamphusvelta ved Løsetåa i Nord-Odal kommune i Hedmark.

Fra Stamphusvelta ved Løsetåa i Nord-Odal kommune i Hedmark. Bildet er tatt våren 1954. Åa gikk flomstor med fløtingstømmer i vannskorpa. Ved Stamphuset var det såpass fall i vassdraget at det gikk kvitskummende. Ved den søndre bredden av åa lå det lave strøvelter, både ovenfor og nedenfor de tre laftete bygningene på Stamphuset. Fordelene med denne tilleggingsmåten var at den var luftig og gav god tørk, samt at utislagsarbeidet ble enkelt, det var bare å rulle stokkene ut i åa. I lia på nordre side av Løvsetåa vokste det granskog da dette bildet ble tatt. Løsetåa, eller Bjørnstadelva, som den også har vært kalt, kommer fra Ottsjøen og Vesle Otten, to små sjøer i grensetraktene mellom Nord-Odal, Eidsvoll og Stange. Derfra renner den sørøstover, først gjennom skog- og sætertrakter, ned mot bygda ved Verket. Der passerer åa etter hvert gardene Løset og Bjørnstad, som har gitt vassdraget navn. Nedenfor Løkker bru og Brattfossen, forenes Løvsetåa med Mørkåa og blir til Kilåa, som etter noen få hundrede meter renner ut i innsjøen Råsen. Løsetåa er tolv kilometer lang, hvorav de nederste åtte fra gammelt av hadde tømmerfløting. Det fantes fire fløtingsdammer i dette elveløpet, samt to kverndammer, som tidvis også ble brukt til å regulere vannføringa etter fløtingas behov. Ved hjelp av vann fra disse dammene greide fløterne som regel å få fløtet nesten alt innmeldt fløtingsvirke ned til Råsen i løpet av noen hektiske vårdager. I 1954, det året dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 60 809 tømmerstokker til fløting i Løsetåa.

Tømmerfløting i Løsetåa i Nord-Odal i Hedmark våren 1954. F

Tømmerfløting i Løsetåa i Nord-Odal i Hedmark våren 1954. Fotografiet er tatt i motstrøms retning mot et av fossefallene i dette vassdraget, der vi skimter tømmerstokker som reiste seg i elvefaret etter å ha passert denne kvitskummende terskelen i den flomstore åa. På sørsida av elveløpet, i den slake skråningen i forgrunnen, mellom en skogsbilveg og åløpet, lå det lave strøvelter. Hit hadde man altså i løpet av foregående vintersesong kjørt tømmer som ble lagt flovis (lagvis) med mellomliggende strøstokker. Dette tilleggingsprinsippet hadde to åpenbare fordeler: Det gav tømmeret en viss tørk, noe som reduserte faren for at stokkene skulle synke i løpet av fløtingssesongen, og i og med at størstedelen av stokkene lå parallelt med strømretningen i Løvsetåa ble utislagsprosessen rask og effektiv. Det var bare å rulle tømmeret mot åa. Langs vassdraget vokste det barskog, med gran som dominerende treslag. Til venstre i bildet skimter vi deler av ei hogstflate der det var gjensatt ei diger furu, antakelig med sikte på at den skulle fungere som frøtre. Løsetåa, eller Bjørnstadelva, som den også har vært kalt, kommer fra Ottsjøen og Vesle Otten, to små sjøer i grensetraktene mellom Nord-Odal, Eidsvoll og Stange. Derfra renner den sørøstover, først gjennom skog- og sætertrakter, ned mot bygda ved Verket. Der passerer åa etter hvert gardene Løset og Bjørnstad, som har gitt vassdraget navn. Nedenfor Løkker bru og Brattfossen, forenes Løsetåa med Mørkåa og blir til Kilåa, som etter noen få hundrede meter renner ut i innsjøen Råsen. Løsetåa er tolv kilometer lang, hvorav de nederste åtte fra gammelt av hadde tømmerfløting. Det fantes fire fløtingsdammer i dette elveløpet, samt to kverndammer, som tidvis også ble brukt til å regulere vannføringa etter fløtingas behov. Ved hjelp av vann fra disse dammene greide fløterne som regel å få fløtet nesten alt innmeldt fløtingsvirke ned til Råsen i løpet av noen hektiske vårdager. I 1954, det året dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 60 809 tømmerstokker til fløting i Løsetåa.

Strøvelter ved Glommas østre bredd i området mellom Hov og R

Strøvelter ved Glommas østre bredd i området mellom Hov og Rudstad øst for Kongsvinger. Fotografiet ble tatt våren 1952. I forgrunnen ser vi lange strøvelter, klare for utislag. Strøveltene besto av tømmer som var lagt flovis, lag på lag, med mellomliggende tømmerstokker. Denne tilleggingsmåten gav god lufting, slik at tømmeret fikk en viss tørk, noe som reduserte faren for at det skulle synke under påfølgende fløtingssesong. Metoden lettet også utislaget – stokkene kunne ganske enkelt rulles ut i vassdraget. Da dette fotografiet ble tatt vart vannstanden i Glomma lav, og utislaget hadde ennå ikke startet.

Strøvelter ved Glommas østre bredd i området mellom Hov og R

Strøvelter ved Glommas østre bredd i området mellom Hov og Rudstad øst for Kongsvinger. Fotografiet ble tatt våren 1952. I forgrunnen ser vi lange strøvelter, klare for utislag. Strøveltene besto av tømmer som var lagt flovis, lag på lag, med mellomliggende tømmerstokker. Denne tilleggingsmåten gav god lufting, slik at tømmeret fikk en viss tørk, noe som reduserte faren for at det skulle synke under påfølgende fløtingssesong. Metoden lettet også utislaget – stokkene kunne ganske enkelt rulles ut i vassdraget. Da dette fotografiet ble tatt vart vannstanden i Glomma lav, og utislaget hadde ennå ikke startet.

Strøvelter ved Nøkktjern i Austvassåa i Nord-Odal, fotografe

Strøvelter ved Nøkktjern i Austvassåa i Nord-Odal, fotografert i 1954. Strøveltene besto av strøstokker, som ble lagt med romslig mellomrom, med tettliggende floer (lag) av tømmerstokker vinkelrett oppå disse. Slik ble tømmeret stablet, lag på lag, i dette tilfellet til man oppnådde et par meters høyde. Dette tilleggingsprinsippet hadde to åpenbare fortrinn: Strøstokkene gav god lufting, slik at tømmeret fikk en viss tørk. Dermed reduserte man faren for at stokkene skulle synke i løpet av påfølgende fløtingssesong. Dessuten ble utislaget enkelt. Tømmeret lot seg lett rulle ut i vassdraget når vannføringa lå til rette for fløting. Dette arbeidet var i gang da dette bildet ble tatt. Austvassåa eller Bergsåa kommer fra Nøklevatnet, som ligger i grensetraktene mellom Nord-Odal, Åsnes og Grue kommuner, 424 meter over havet. Derfra renner vassdraget sørvestover i småkupert terreng og passerer flere små sjøer på sin veg mot Storsjøen. Elva er om lag 17 meter lang, og hele strekningen gikk gjennom skogstrakter og var fløtbar. Ved utløpene av Nøklevatnet, Søndre Gransjø, Elgsjø, Nøkktjernet og Bakkefløyta var det fløtingsdammer. I 1954, da dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 90 526 tømmerstokker til fløting i dette vassdraget.

Fløtingstømmer på Nøkktjernet i Austvassåa i Nord-Odal, foto

Fløtingstømmer på Nøkktjernet i Austvassåa i Nord-Odal, fotografert i 1954. Fotografiet viser et tjern der vannspeilet var dekt av flytende, barket tømmer. Til venstre i bildet skimter vi et par høye strøvelter. Vi skimter også karene som var i ferd med å rulle tømmerstokker fra disse og ut i tjernet. På motsatt side av tjernet var det en bakkekam, som delvis var bevokst med barskog, delvis snauhogd. På hogstflata var det gjensatt et par furuer, antakelig med sikte på at de skulle tjene som frøtrær for en ny generasjon skog. Austvassåa eller Bergsåa kommer fra Nøklevatnet, som ligger i grensetraktene mellom Nord-Odal, Åsnes og Grue kommuner, 424 meter over havet. Derfra renner vassdraget sørvestover i småkupert terreng og passerer flere små sjøer på sin veg mot Storsjøen. Elva er om lag 17 meter lang, og hele strekningen gikk gjennom skogstrakter og var fløtbar. Ved utløpene av Nøklevatnet, Søndre Gransjø, Elgsjø, Nøkktjernet og Bakkefløyta var det fløtingsdammer. I 1954, da dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 90 526 tømmerstokker til fløting i dette vassdraget.

«Skinnarodden 13/6 - 41 Osen»

«Skinnarodden 13/6 - 41 Osen»

«Utislag 6/6 - 1941. Hølvelta»

«Utislag 6/6 - 1941. Hølvelta»

«Lille Osen veltene på vestsiden like indenfor broen 22/5-19

«Lille Osen veltene på vestsiden like indenfor broen 22/5-1947»