![Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensj]()
Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt.
I forgrunnen, tett inntil slippen, ser vi inspeksjonsbåten «Ener». Den er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Ener ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka på Sørlistøa som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer.
Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Båtene, og særlig Trysilknut, ble en viktig del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble båten på nytt malt med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
