7 results in DigitaltMuseum:

Slepebåten «Rauma» i aktivitet ved et «nedlegg» - et slep me

Slepebåten «Rauma» i aktivitet ved et «nedlegg» - et slep med «sopper» - tømmerbunter som skulle bukseres fra lenseanlegget ved Fetsund til Engelsvika i Øyeren, ved Rælingslandet. Der ble to slike nedlegg bundet sammen til ei «vending», som kunne slepes videre i åpent farvann ned til Sleppetangen i Spydeberg der Nedre Glomma renner ut av Øyeren. M/B Rauma ble bygd i 1959. Dette fartøyet ble også kalt «Nye Rauma» for å skille den fra det fartøyet fra 1898 med samme navn som den skulle avløse. Den nye båten var tegnet av Richard Furuholmen og Otto Scheen i samråd med lensebestyrer Kjell Behring. Dette fartøyet skulle kunne driftes med en besetning på kun to. Skroget er 12,5 meter langt og 4,5 meter bredt og hadde en dieselmotor på 160 hestekrefter. Denne slepebåten ble brukt til å assistere de to større slepebåtene Isnæs og Mørkfos med å få nedleggene gjennom det trange og grunne deltaområdet mot Engelsvika på Rælingslandet, der to slep etter hvert skulle bindes sammen til ei «vending» som skulle bukseres videre sørover mot Sleppetangen i Spydeberg og Nedre Glommas utløp fra Øyeren. Rauma ble også brukt lokalt til å slepe tømmer fra lenseanlegget ved Fetsund til opplagsplassen bak vindskjermen på Vestvollen ved Svellet, og til den tømmerforbrukende industrien som fortsatt fantes i Lillestrøm-området. Kvinna som sto på tømmerbuntene da dette fotografiet ble tatt var Solveig Johansen, som hadde slepebåtene på Øyeren som arbeidsplass i 34 sesonger.

Akterdekket på slepebåten M/B Mørkfos, sett fra brua som omk

Akterdekket på slepebåten M/B Mørkfos, sett fra brua som omkranset styrhuset. Her ser vi slepelina som Mørkfos slepte tømmer på innsjøen Øyeren i perioden fra 1912 til 1985. Skroget på dette fartøyet er 23,4 meter langt og 4,4 meter bredt. Mørkfos hadde opprinnelig en tosylindret dampmaskin med yteevne på drøyt 140 hestekrefter. Den gikk opprinnelig med en besetning på sju: skipper, maskinist, maskinistassistent, fyrbøter, to dekksgutter og ei kokke. Maskinen ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1939, men på grunn av knapphet på petroleumsprodukter under 2. verdenskrig måtte man fra 1941 begynne å fyre med ved. Ei ny, større ombygging ble realisert i 1952-53. Da ble den gamle, opprinnelig dampdrevne maskinen erstattet av en 240 hestekrefters dieselmotor. Samtidig ble det gjort betydelige moderniseringsarbeider under dekk. Disse tiltakene gjorde det i første omgang mulig å redusere besetningen til fem. Det gikk ikke mange år før mannskapet påpekte at styrhuset var råttent. Det ble fornyet i 1962. Alt fire år seinere ble den da cirka 14 år gamle Wickmann-motoren erstattet av en Mannerheim-motor med 316 hestekrefter. Etter dette gikk Mørkfos med samme motor og samme eksteriør så lenge det ble fløtet tømmer i Glommavassdraget. Etter at fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet ble M/B Mørkfos liggende ubrukt ved Fetsund lenser, der den forfalt. I 1994 startet en venneforening et omfattende restaureringsarbeid, som ble støttet av Riksantikvarens avdeling for fartøyminnevern. I 2004 ble restaureringsarbeidet belønnet med kulturvernprisen til Oslo/Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen. Båten drives av venneforeningen, som tilbyr sommerturer på Øyeren, med avganger fra lensemuseet på Fetsund. Kvinna som tømte ei vassbøtte på dekket da dette fotografiet er Solveig Johansen (f. 1916), også kalt «Solveig på båten». Hun var enslig kvinne i et svært mannsdomonert arbeidsmiljø. Også mora hennes hadde vært kokke på Mørkfoss et par sesonger, men hun fikk vondt og beina, og i 1950 trådte Solveig Johansen inn som vikar. Deretter ble det 34 sesonger på Glomma fellesfløtingsforenings slepebåter på Øyeren, de 20 siste på Mørkfos. Mannskapet skulle i utgangspunktet holde seg sjøl med tørrmat, men Solveig Johansen kokte kaffe og lagde middagsmåltidene. Innimellom tok hun dekksguttoppgaver, og stundom sto hun til rors også, og hun samarbeidet godt med skipper Arnt Svartedal.

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på slepebåten M/B Mørkfos. Svartedal er iført kjeledress og skyggelue med reklame for en sementfabrikant. På instrumentbordet foran roret ligger en kikkert som ble brukt til å sjekke slepet og hjelpebåten Rauma, og til å orientere seg for å sette riktig kurs. Ellers hadde instrumentbordet visere som indikerte blant annet oljetrykk og temperatur. Her fantes det også en bryter som ble brukt i forbindelse med oppstart. Motoren måtte nemlig «glødes» før bryteren ble dreid videre til egentlig startposisjon. Helt til høyre på instrumentbordet sitter girspaken. Båtføreren hadde også en knapp for fløyta, som ble brukt i tett tåke, og en bryter for lyskastrene, som ble brukt når slepene skulle koples fra i mørke kvelds- og nattetimer ved Sleppetangen eller Sandstangen, der strømmen i Glomma tok tømmeret videre. Slepebåten Mørkfos er 72 fot lang, og var den største båten i sitt slag på Øyeren. Den ble bygd ved Glommen mek. verksted i Fredrikstad i 1912. Oppdragsgiver var Fredrikstad tømmerdireksjon, som på denne tida organiserte tømmerfløtinga i Glommavassdraget sør for Fetsund. Fra 1920 ble organisasjonen kalt Nedre Glommen fellesfløtningsforening. Tidlig i 1940-åra ble tømmerfløtingsorganisasjonene i den øvre og den nedre delen av vassdraget slått sammen i Glomma fellesfløtingsforening. Denne organisasjonen opptrådte som rederi for Mørkfos og en rekke andre slepebåter inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i 1985. Mørkfos var opprinnelig dampdrevet, men i 1953 ble dampmaskinen tatt ut og erstattet av en tresylindret dieselmaskin, en Wickmann-motor. Dermed ble båtens navn endret fra "D/S Mørkfos" til "M/B Mørkfos". For ledelsen i Glomma fellesfløtingsforening var det antakelig viktigere at en etter denne ombygginga kunne redusere størrelsen på mannskapet noe. Opprinnelig hadde det vært sju faste om bord: Skipper, to maskinister, tre dekksgutter og kokke. Etter ombygginga til dieseldrift hadde Mørkfos et mannskap på fire-fem. Den opprinnelige Wickmann-motoren fra 1953 ble for øvrig erstattet av en MWM-maskin (fra Motoren-Werke-Mannheim i den tyske delstaten Baden-Würtemberg) i 1966. Mørkfos ble brukt til å slepe tømmer over Øyeren fra lensene på Fetsund i nord til Sandstangen i sør. Der ble slepene med "sopper" (bunter) løst opp, og stokkene fikk gå fritt et stykke videre nedover i vassdraget, der det skulle passere flere kraftverk i trange tømmerrenner før det på nytt ble lenset, sortert og slept videre nedover vassdraget. Etter at fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet ble M/B Mørkfos liggende ubrukt ved Fetsund lenser, der den forfalt. I 1994 startet en venneforening et omfattende restaureringsarbeid, som ble støttet av Riksantikvarens avdeling for fartøyminnevern. I 2004 ble restaureringsarbeidet belønnet med kulturvernprisen til Oslo/Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen. Båten drives av venneforeningen, som tilbyr sommerturer på Øyeren, med avganger fra lensemuseet på Fetsund.

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på slepebåten M/B Mørkfos. Svartedal er iført kjeledress og skyggelue med reklame for en sementfabrikant. På instrumentbordet foran roret ligger en kikkert som ble brukt til å sjekke slepet og hjelpebåten Rauma, og til å orientere seg for å sette riktig kurs. Ellers hadde instrumentbordet visere som indikerte blant annet oljetrykk og temperatur. Her fantes det også en bryter som ble brukt i forbindelse med oppstart. Motoren måtte nemlig «glødes» før bryteren ble dreid videre til egentlig startposisjon. Helt til høyre på instrumentbordet sitter girspaken. Båtføreren hadde også en knapp for fløyta, som ble brukt i tett tåke, og en bryter for lyskastrene, som ble brukt når slepene skulle koples fra i mørke kvelds- og nattetimer ved Sleppetangen eller Sandstangen, der strømmen i Glomma tok tømmeret videre. Slepebåten Mørkfos er 72 fot lang, og var den største båten i sitt slag på Øyeren. Den ble bygd ved Glommen mek. verksted i Fredrikstad i 1912. Oppdragsgiver var Fredrikstad tømmerdireksjon, som på denne tida organiserte tømmerfløtinga i Glommavassdraget sør for Fetsund. Fra 1920 ble organisasjonen kalt Nedre Glommen fellesfløtningsforening. Tidlig i 1940-åra ble tømmerfløtingsorganisasjonene i den øvre og den nedre delen av vassdraget slått sammen i Glomma fellesfløtingsforening. Denne organisasjonen opptrådte som rederi for Mørkfos og en rekke andre slepebåter inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i 1985. Mørkfos var opprinnelig dampdrevet, men i 1953 ble dampmaskinen tatt ut og erstattet av en tresylindret dieselmaskin, en Wickmann-motor. Dermed ble båtens navn endret fra «D/S Mørkfos» til «M/B Mørkfos». For ledelsen i Glomma fellesfløtingsforening var det antakelig viktigere at en etter denne ombygginga kunne redusere størrelsen på mannskapet noe. Opprinnelig hadde det vært sju faste om bord: Skipper, to maskinister, tre dekksgutter og kokke. Etter ombygginga til dieseldrift hadde Mørkfos et mannskap på fire-fem. Den opprinnelige Wickmann-motoren fra 1953 ble for øvrig erstattet av en MWM-maskin (fra Motoren-Werke-Mannheim i den tyske delstaten Baden-Würtemberg) i 1966. Mørkfos ble brukt til å slepe tømmer over Øyeren fra lensene på Fetsund i nord til Sandstangen i sør. Der ble slepene med «sopper» (bunter) løst opp, og stokkene fikk gå fritt et stykke videre nedover i vassdraget, der det skulle passere flere kraftverk i trange tømmerrenner før det på nytt ble lenset, sortert og slept videre nedover vassdraget. Etter at fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet ble M/B Mørkfos liggende ubrukt ved Fetsund lenser, der den forfalt. I 1994 startet en venneforening et omfattende restaureringsarbeid, som ble støttet av Riksantikvarens avdeling for fartøyminnevern. I 2004 ble restaureringsarbeidet belønnet med kulturvernprisen til Oslo/Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen. Båten drives av venneforeningen, som tilbyr sommerturer på Øyeren, med avganger fra lensemuseet på Fetsund.

Tømmervelte ved innsjøen Nisser i Kviteseid i Telemark, foto

Tømmervelte ved innsjøen Nisser i Kviteseid i Telemark, fotografert våren 1970. Nisser er den niende største innsjøen i Norge, og den største i Telemark. Da bildet er tatt ser det ut til at man hadde begynt med utislag av tømmer, som var lagt flovis på strøstokker, slik at virket lett kunne rulles ut i innsjøen når tida var inne for å starte fløtingssesongen. I strandsonen ser vi slepebåten M/S Fram, som ble bygd i 1909 for buksering av tømmer på Nisser og Vråvatn. De lengste slepene gikk fra Treungen til Vråliosen, en strekning på cirka 65 kilometer. M/S Fram fungerte som slepebåt for Nidarå Fellesfløtningsforening inntil fløtinga opphørte etter 1970-sesongen. Deretter ble fartøyet liggende å forfalle, inntil det i 1986 fikk nye eiere, som restaurerte M/S Fram med sikte på en ny bruk som passasjerbåt med kapasitet til å ta med inntil 90 passasjerer på sightseeing på innsjøene der båten en gang bukserte tømmer.

Slepebåten Trysilknut på veg inn i Valmen, den sidearmen i O

Slepebåten Trysilknut på veg inn i Valmen, den sidearmen i Osensjøen som leder mot elva Søndre Osas utløp fra denne cirka 47 kvadratkilometer store innsjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Hit slepte Trysilknut tømmer fra Osensjøens nedslagsfelt i store ringbommer. Deretter skulle det rennende vannet i elvene Søndre Osa og Rena - med litt bistand fra tømmerfløterne - bringe det videre mot Glomma. I forgrunnen arbeidet to fløtere med fløterhaker som de brukte til å skyve stokker som hadde blitt liggende langs land ut på vannspeilet igjen, slik at de kunne stikkes inn i ringbommen og bli buksert fram mot Osdammen og Søndre Osas utløp. Landkarene forflyttet seg langs strendene ved hjelp av robåter, antakelig farkoster som var bygd i Nordbys båtbyggeri i Søre Osen og i Glomma fellesfløtingsforenings båtbyggeri på Flisa i Åsnes.

Fagkonsulent og NVE-medarbeider Ingvild Herberg fra Norsk Sk

Fagkonsulent og NVE-medarbeider Ingvild Herberg fra Norsk Skogmuseum (i midten) sammen med seniorrådgiver Erik Småland og konstituert seksjonssjef Mari Søbstad Amundsen fra Riksantikvaren, fotografert foran slepebåten «Trysilknut» på Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Herberg er hovedansvarlig for driften ved Sørlistøa fløtermuseum, der slepebåten er en av attraksjonene. Fotografiet er tatt i forbindelse med markeringa av Trysilknuts 100-årsjubileum 11. juni 2014. På dette tidspunktet var båten, som ligger fortøyd like bak de tre fagpersonene, nylig restaurert med pengestøtte fra Riksantikvaren. De to gjestene det nevnte direktoratet for kulturminneforvaltning og mange andre hadde nettopp vært på en liten tur på vannet med båten. Mer informasjon om båten Trysilknut finnes under fanen «Andre opplysninger».