DigitaltMuseum

Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker. Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Noen av mennene som var til stede var antakelig tømmermålere, andre var muligens ledere eller tillitsvalgte fra Glommen Tømmermåkling eller Glomma fellesfløtingsforening- Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.

Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker.Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.

Ring

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Dette skjemaet omhandler ringen. Det følger med en smidd jernring til fløterhaken. Denne ringen tres inn på skaftet, slik at haken sitter godt til skaftet. Ringen er smidd av et 0,35 centimeter tykt og 2 cemtimeter bredt jernstykke. Den delen av ringen som omslutter skaftet er rund, mens den delen av ringen som ligger an mot fløterhakens tange er flat. (Ringen får er et tilnærmet ovalt tverrsnitt.)

Fløterhake

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Dette skjemaet omhandler fløterhaken. Fløterhaken er solgt til skogskolen på Sønsterud i Åsnes kommune av firmaet Jo-Bu (Jo-Bu Salgskontor AS). I Jo-Bus produktkatalog går fløterhaken under betegnelsen "Florehaken Mads". Registrator antar, men det er ikke bekreftet, at denne speisalhaken ble brukt under utislag av tømmer. Det er grunn til å tro at haken kan betraktes som en variant av en utislagshake. Den er smidd av et 0,7 centimeter tykt jernstykke som fordeler seg i to haker, skåstilt ut fra hakens tange, henholdsvis cirka 12 og 9 centimenter lange. Den korteste haken er eggslipt. Den lengste haken har en større krumning enn den eggslipte. Begge er smidd til spisser i endene, og godset er her noe tynnere. I Jo-Bus katalog er eggslipinga beskrevet slik: "Eggslipt for å gi god styring". (Antas at det her tenkes på styring av stokkenene ved utislag, når to personer skulle rulle tømmeret ut i vassdraget.) Hakens tange som er cirka 14 centimenter lang og 2,7 centimeter bred har et gjennombrutt hull for skjefting til treskaft.

Fløterhake

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Fløterhaken er solgt til skogskolen på Sønsterud i Åsnes kommune av firmaet Jo-Bu (Jo-Bu Salgskontor AS). I Jo-Bus produktkatalog går fløterhaken under betegnelsen "Florehaken Mads". Registrator antar, men det er ikke bekreftet, at denne speisalhaken ble brukt under utislag av tømmer. Det er grunn til å tro at haken kan betraktes som en variant av en utislagshake. Den er smidd av et 0,7 centimeter tykt jernstykke som fordeler seg i to haker, skåstilt ut fra hakens tange, henholdsvis cirka 12 og 9 centimenter lange. Den korteste haken er eggslipt. Den lengste haken har en større krumning enn den eggslipte. Begge er smidd til spisser i endene, og godset er her noe tynnere. I Jo-Bus katalog er eggslipinga beskrevet slik: "Eggslipt for å gi god styring". (Antas at det her tenkes på styring av stokkenene ved utislag, når to personer skulle rulle tømmeret ut i vassdraget.) Hakens tange som er cirka 14 centimenter lang og 2,7 centimeter bred og har et gjennombrutt hull for skjefting i treskaft. Det følger med en smidd jernring til fløterhaken. Denne ringen tres inn på skaftet, slik at haken sitter godt til skaftet. Ringen er smidd av et 0,35 centimeter tykt og 2 cemtimeter bredt jernstykke. Den er rund (avrundet) i den enden som omslutter skaftet og flat i den enden som ligger an mot fløterhakens tange. (Ringen har et tilnærmet ovalt tverrsnitt.)

Barkeplass ved Seim i Sør-Odal kommune i Hedmark. Denne lokaliteten ligger der hvor Oppstadåa renner ut av Seimsjøen, en fjord i Storsjøen, mot Glomma ved Skarnes. Fotografiet viser ei snødekt flate der det lå lunnevelter med tømmer - i forgrunnen maskinbarket virke, i bakgrunnen ubarkete stokker. Mellom lunnene lå det hauger av bark, antakelig etter ei mobil, motordrevet ringbarkemaskin. Denne maskinen er ikke med på fotografiet. Derimot ser vi en hjullaster med pallegaffel og en traktor med bakmontert steinsvans, maskiner som ble brukt til å flytte tømmeret internt på plassen. Det som foregikk her var et forholdsvis tidlig forsøk på å mekanisere barkeprosessen, som for skogsarbeidere utstyrt med barkespade var et slitsomt og tidkrevende arbeid, spesielt på kalde vinterdager. Tømmeret ble barket fordi erfaring tydet på at stokker som ble fløtet ubarket både hadde lettere for å synke og sette seg fast på grusører i elveløpene. Virke som skulle til treforedlingsindustrien måtte dessuten være barket for å oppnå en rein papirmasse.

Furutangen barkeplass ved Vorma, ikke langt fra Minnesund i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Fotografiet er tatt i 1965 på ei slette ved vassdraget, der sjåførene hadde lagt igjen ubarket tømmer i lunnevelter, med sikte på at stokkene skulle barkes maskinelt før det ble utislått i fløtingsvassdraget. Dette var et ledd i en strategi for å mekanisere en arbeidsprosess som ute i skogen, på kalde vinterdager og med barkespade som arbeidsredskap, var slitsomt og la beslag på en betydelig del av arbeidstida. Disse stokkene ble sannsynligvids matet inn i en motordrevet maskin med roterende kniver. Barkinga ble utført fordi man mente å ha erfaring for at ubarket tømmer fløt dårligere og hadde lettere for å sette seg fast på grusører i elveløpet enn barket virke.

jakke

Ei dobbeltkneppet vindjakke i kraftig lerretsstoff av falmet kakigrå bomull. Foran har jakka to stikklommer og to lommer med klaff. Bak og nederst på ermene er det stropper og knapper til regulering. Jakka bærer preg av bruk. Den er flekkete, og den er reparert flere steder på grunn av slitasje og sømmer som har gått opp. To knapper er flyttet til den ene knapperekka i front for å erstatte kapper som trolig er gått tapt.

Flyfotografi, tatt ned mot Bingen lenser i Glomma i Sørum i Akershus, slik anlegget så ut i 1985.. Bildet er tatt fra en posisjon over den vestre delen av elveløpet, i motstrøms retning, altså fra sør mot nord. Lensa i det stilleflytende elvepartiet nedenfor Bingsfossen skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma ved Bingen. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble lensa i det stilleflytende partiet nedenfor Bingsfossen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilometer lengre nede ved elveløpet. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. I 1985, som ble det siste året med fløting i dette vassdraget, var tømmermengdene moderate. Lenseanlegget ved Bingen hadde drøyt 50 kar - steinfiylte tømmerkister - som skulle tjene som forankringspunkter for lensa, Lensa - det flytende stengselet for fløtingsvirket, besto av sammenlenkete tømmerstokker. Fotografietviser hvordan tømmerkistekarene var plassert i rekker, litt skrått på strømretningen. Til høyre i den øvre delen av bildeflata ser vi noe av bebyggelsen i kommunesentreret Sørumsand. Kar. Tømmerkar.

Flyfotografi, tatt ned mot Bingen lenser i Glomma, Sørum, Akershus. Denne kunstruksjonen skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma på dette stedet. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble anlegget ved Bingen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilometer lengre nede ved elveløpet. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. Dette fotografiet ble tatt i 1985, som var det siste året det ble fløtet tømmer på Glomma. Da var det bare treforedlingsbedriften Borregaard som kjøpte fløtingsvirke i dette vassdragets nedslagsfelt. Fløtingskvantumet i 1985 hadde et volum på 126 014 kubikkmeter, noe som var et svært beskjedent tall i forhold til hva som hadde vært vanlig tidligere. Bildet er tatt fra en posisjon over den vestre elvebredden, ned mot den nedre delen av lenseanlegget. Her ser vi noen av de drøyt steinfylte tømmerkistene som fungerte som forankringspunkter for lensene, som var et flytende stengsel av sammenkjedete tømmerstokker. Trykket fra fløtingsvirket og strømmen i elva gjorde at lensene - sett i fugleperspektiv - dannet buer mellom lensekarene.

Flyfotografi, tatt ned mot Sørumsand og Bingen lenser i Glomma, Sørum, Akershus. Kunstruksjonen ved Bingen lenser skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma på dette stedet nedenfor Bingsfossen. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble anlegget ved Bingen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilometer lengre nede ved elveløpet. Attholdslensa hadde 51 kar, steinfylte tømmerkister, som fungerte som forankringspunkter for det flytende stengselet lensa var. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. Dette fotografiet ble tatt i 1985, det siste året det ble fløtet tømmer i Glomma. Da var det bare treforedllingsbedriften Borregaard i Sarpsborg som fortsatt kjøpte fløtingstømmer i dette vassdragets nedslagsfelt, men volumene var svært beskjedne i forhold til hva de hadde vært tidligere. Dette bildet er tatt fra nord, med Bingsfossen i forgrunnen og kommunesenteret Sørumsand til venstre. De nevnte lensekarene bryter vannspeilet. De lå tettere og tettere jo lengre nedoveri lenseanlegget man kom.

Flyfotografi, tatt ned mot Bingen lenser i Glomma, Sørum, Akershus. Denne kunstruksjonen skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma på dette stedet. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble anlegget ved Bingen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilomet,er lengre nede ved elveløpet. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. Dette fotografiet ble tatt i 1985, det siste året det ble fløtet tømmer i Glomma. Da var det bare treforedllingsbedriften Borregaard i Sarpsborg som fortsatt kjøpte fløtingstømmer i dette vassdragets nedslagsfelt. Fløtingskvantumet dette året hadde et volum på 126 014 kubikkmeter, noe som var svært beskjedent i forhold til hva som hadde vært vanlig tidligere. Dette fotografiet er tatt fra en posisjon over den vestre elvebredden, på tvers av elveløpet. Kar. Tømmerkar.

Flyfotografi, tatt ned mot Bingen lenser i Glomma i Sørum i Akershus, slik anlegget så ut i 1985.. Bildet er tatt fra en posisjon over den vestre delen av elveløpet, i motstrøms retning, altså fra sør mot nord. Lensa i det stilleflytende elvepartiet nedenfor Bingsfossen skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma ved Bingen. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble lensa ved Bingen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilometer lengre nede ved elveløpet. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. I 1985, som ble det siste året med fløting i dette vassdraget, var tømmermengdene moderate. Lenseanlegget ved Bingen hadde drøyt 50 kar - steinfiylte tømmerkister - som skulle tjene som forankringspunkter for lensa, Lensa, det flytende stengselet for fløtingsvirket, besto av sammenlenkete tømmerstokker. Fotografietviser hvordan tømmerkistekarene var plassert i rekker, litt skrått på strømretningen. Kar. Tømmerkar.

Flyfotografi, tatt over Glomma like før utløpet i innsjøen Øyeren, altså ved Fetsund i Fet kommune i Akershus, der løstømmeret som kom flytende fra ovenforliggende skogbygder ble samlet i ei lense og buntet («soppet») for videre buksering med slepebåter som trekkraft. Dette fotografiet ble tatt i 1985, det siste året det ble fløtet tømmer i Glomma og det dermed også det siste driftsåret ved lenseanlegget. Bildet er tatt norøstover, i motstrøms retning. Vi skimter nordspissen av Gjushaugsand i forgrunnen. Vi skimter også den delen av lenseanlegget som fortsatt var i drift, Lundslensa, langs den vestre elvebredden. Høyere oppe krysser Fetveien og Kongsvingerbanen elva på bruer. I disen i bakgrunnen, i en bred elvesving, skimter vi også attholdslensa ved Bingen i Sørum, som tjente som tømmerreservoar for lenseanlegget i forgrunnen.

Flyfotografi tatt over Øyerdeltaet, elva Glommas utløp i nordenden av innsjøen Øyeren, like sør for Fetsund i Fet kommune i Akershus. Her, hvor strømmen i vassdraget avtar, har elva lagt igjen store mengder slam som har blitt liggende som lave øyer med buskvegetasjon og engarealer. Formen på øyene og djupålene i kanalene mellom dem endres stadig etter flommer i vassdraget. Stadige mudderavsetninger og endrete løp for djupålene vanskeliggjorde bukseringa av tømmer fra Glomma fellesfløtingsforenings lenseanlegg ved Fetsund. På dette bildet kan vi skimte ei «vending» under slep på vannspeilet. Øyerdeltaet ble gjort til naturreservat i 1975 og området fikk såkalt «ramsarstatus» ti år seinere. Fotografiet ble tatt i 1985, den siste sesongen det ble fløtet tømmer i Glomma.

Flyfotografi, tatt over deler av lenseanlegget på Fetsund i Fet kommune, Akershus i 1985. Bildet er tatt fra en posisjon over den vestre elvebredden, på tvers av elveløpet, som rant fra venstre mot høyre når det betraktes fra vest. Tømmeret ble sluppet porsjonsvis ned mot Fetsund fra attholdslensa ved Bingen, sju-åtte kilometer lengre nord. Da dette fotografiet ble tatt, i Glomma-fløtingas sluttfase, var det bare Lundlensa ved den vestre elvebredden som fortsatt var i drift på Fetsund. Tømmeret ble ledet dit via ei traktformet lense som lå under jernbane- og vegbruene. Nederst i denne inntakssona var det en knekk på det flytende stengselet (ikke synlig på dette bildet). Der ble løstømmeret løftet over ei bru med roterende jernvalser og kastet paralelt ned i «tømmerrenna», en rettlinjet kanal omgitt av flåteganger. Her fløt stokkene langsomt nedover mot bunteanlegget - «soppemaskinene» - i den nedre enden av lenseanlegget, sentralt på dette fotografiet. Til høyre i forgrunnen se vi ned på Fedrelandet idrettspark. 1985 var det siste året det ble fløtet tømmer i Glomma, og dette året var det bare hovedvassdraget fra Rena i Åmot og sørover som hadde fløting. Fløtingskvantumet hadde et volum på 126 014 kubikkmeter, som var et svært beskjedent tall sammenliknet med hva som var vanlig i dette vassdraget en generasjon eller to tidligere.

Flyfotografi, tatt ned mot Bingen lenser i Glomma, Sørum, Akershus. Denne kunstruksjonen skulle samle opp og holde på løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende distrikter. Fra gammelt av lå sorteringslensa der tømmer som skulle til sagbrukene på Nedre Romerike ble skilt fra det som skulle videre mot brukene i Nedre Glomma. Fra 1861, da den nye sorteringslensa nedenfor jernbanebrua ved Fetsund ble satt i drift, ble anlegget ved Bingen ombygd til et reservoar, der tømmeret ble samlet for deretter å bli sluppet i høvelige dagsrasjoner videre nedover til sorteringsanlegget 6-7 kilometer lengre nede ved elveløpet. Utover sommeren og høsten kunne tømmerbeholdningen i attholdslensa ved Bingen være på flere millioner stokker. I dette området, nedenfor Bingsfossen, der elva var stilleflytende, fantes det 51 lensekar. Det dreide seg om steinfylte tømmerkister, som var fornkringspunkter for lensa som holdt igjen tømmeret som etter hvert skulle slippes ned mot sorterings- og moseanlegget ved Fetsund lenser. Fotogrfiet er tatt i motsrøms retning, fra en posisjon like sør for kommunesenteret Sørumsand. Kar. Tømmerkar.

Flyfotografi som viser en del av lenseanlegget ved Fetsund lenser, Glomma i Fet kommune i Akershus, der løstømmer som kom flytende fra den øvre delen av Glommavassdraget ble samlet og «soppet» (buntet) med sikte på buksering videre transport sørover innsjøen Øyeren. Fotografiet er tatt fra en posisjon over den vestre elvebredden, med kameraet vendt i motstrøms retning, altså nordøstover. I forgrunnen ser vi den nedre delen av lenseanlegget, der tømmeret ble buntet («soppet») og bundet sammen til «vendinger» som ble buksert forsiktig langsmed djupålen nedover i deltaområdet og utover langs Øyerens vestside til Sofiedal, ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Ovenfor «soppemaskinene» ser vi «tømmerrenna», der fløtingsvirket ble ført langsomt ned mot det stedet der det skulle presses ihop og omsluttes av et vaierbind, ei såkalt «grime». Ovenfor tømmerrenna skimter vi ei ledelense under bruene som skulle føre løstømmeret mot Lundslensa ved den vestre elvebredden.