973 results in Anno – Museene i Hedmark:

Matkasse

Trekasse, brukt som mat- eller proviantkasse i situasjoner der eieren måtte oppholde seg flere døgn utmarka, for eksempel under hogst eller tømmerfløting. Dette kan ha vært ei trekasse som opprinnelig ble lagd som emballasje ved vareforsendelser, og som sekundært lett modifisert med tanke på nevnte bruksformål. Kassa er lagd av forholdsvis tynne, høvlete granbord. I botnen. I botnen og på langsidene er bordtjukkelsen 10 millimeter, i tverrendene 13 millimeter og i lokket kun 8 millimeter. Botnflata er 47,5 centimeter lang og 36 centimeter bred. Sideveggene er cirka 29,5 centimeter høye. Botnen, som er fastsikret på undersida, er ikke inkludert i dette måltallet, Langs kantene av endeveggene er det påsatt labankbord, noe som har gjort det enklere å spikre sammen sideveggene i hjørnene. Sentralt på den øvre delen av endeveggene er det - antakelig sekundært - påsdpikret knekter som skulle holde lokket på plass. Lokket er retangulært, 47,4 X 36,9 centimeter. Det holdes ihop av 4,8 centimeter brede labankbord, drøyt 4 centimeter fra tverrendene, og av et tverrstilt trehandtak på midten, med et cirtka 9 centimeter langt, gjennombrutt hull som eieren av matkassa kunne gripe i. Sentralt på tverrendene av lokket er det rektangulære innsnitt, tilpasset knektene i tverrenden av kassedelen. Disse innsnittene er blikkbeslåtte. Inni kassa, mot den ene tverrveggen, er det påspikret ei kort lekt med spalter for kniv, gaffel og skje. Innvendig her kassa trekvit. Yttersidene av sideveggene og oversida av lokket er innsatt med svart maling, muligens med et islett av grønt. Knektene øverst på endeveggene må skyves noe utover når lokket løftes av.

Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker. Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Noen av mennene som var til stede var antakelig tømmermålere, andre var muligens ledere eller tillitsvalgte fra Glommen Tømmermåkling eller Glomma fellesfløtingsforening- Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.

Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker. Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Noen av mennene som var til stede var antakelig tømmermålere, andre var muligens ledere eller tillitsvalgte fra Glommen Tømmermåkling eller Glomma fellesfløtingsforening- Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.

Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker.Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.

Ring

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Dette skjemaet omhandler ringen. Det følger med en smidd jernring til fløterhaken. Denne ringen tres inn på skaftet, slik at haken sitter godt til skaftet. Ringen er smidd av et 0,35 centimeter tykt og 2 cemtimeter bredt jernstykke. Den delen av ringen som omslutter skaftet er rund, mens den delen av ringen som ligger an mot fløterhakens tange er flat. (Ringen får er et tilnærmet ovalt tverrsnitt.)

Fløterhake

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Dette skjemaet omhandler fløterhaken. Fløterhaken er solgt til skogskolen på Sønsterud i Åsnes kommune av firmaet Jo-Bu (Jo-Bu Salgskontor AS). I Jo-Bus produktkatalog går fløterhaken under betegnelsen "Florehaken Mads". Registrator antar, men det er ikke bekreftet, at denne speisalhaken ble brukt under utislag av tømmer. Det er grunn til å tro at haken kan betraktes som en variant av en utislagshake. Den er smidd av et 0,7 centimeter tykt jernstykke som fordeler seg i to haker, skåstilt ut fra hakens tange, henholdsvis cirka 12 og 9 centimenter lange. Den korteste haken er eggslipt. Den lengste haken har en større krumning enn den eggslipte. Begge er smidd til spisser i endene, og godset er her noe tynnere. I Jo-Bus katalog er eggslipinga beskrevet slik: "Eggslipt for å gi god styring". (Antas at det her tenkes på styring av stokkenene ved utislag, når to personer skulle rulle tømmeret ut i vassdraget.) Hakens tange som er cirka 14 centimenter lang og 2,7 centimeter bred har et gjennombrutt hull for skjefting til treskaft.

Fløterhake

Fløterhake med ring for skjefting til treskaft. Fløterhaken er solgt til skogskolen på Sønsterud i Åsnes kommune av firmaet Jo-Bu (Jo-Bu Salgskontor AS). I Jo-Bus produktkatalog går fløterhaken under betegnelsen "Florehaken Mads". Registrator antar, men det er ikke bekreftet, at denne speisalhaken ble brukt under utislag av tømmer. Det er grunn til å tro at haken kan betraktes som en variant av en utislagshake. Den er smidd av et 0,7 centimeter tykt jernstykke som fordeler seg i to haker, skåstilt ut fra hakens tange, henholdsvis cirka 12 og 9 centimenter lange. Den korteste haken er eggslipt. Den lengste haken har en større krumning enn den eggslipte. Begge er smidd til spisser i endene, og godset er her noe tynnere. I Jo-Bus katalog er eggslipinga beskrevet slik: "Eggslipt for å gi god styring". (Antas at det her tenkes på styring av stokkenene ved utislag, når to personer skulle rulle tømmeret ut i vassdraget.) Hakens tange som er cirka 14 centimenter lang og 2,7 centimeter bred og har et gjennombrutt hull for skjefting i treskaft. Det følger med en smidd jernring til fløterhaken. Denne ringen tres inn på skaftet, slik at haken sitter godt til skaftet. Ringen er smidd av et 0,35 centimeter tykt og 2 cemtimeter bredt jernstykke. Den er rund (avrundet) i den enden som omslutter skaftet og flat i den enden som ligger an mot fløterhakens tange. (Ringen har et tilnærmet ovalt tverrsnitt.)

Anker

Anker, spillflåteanker, dregg utført (smidd) i jern. Ankeret er bygd opp omkring en ankerstamme, aksling, med en kraftig jernring i toppen og tre ankerklør i den andre enden.

Stutting

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler stuttingen (framsleden). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Stuttingen er utstyrt med tømmerlenker, og den har en fast banke som er festet med treplugger. På den venstre dynen er det et jernbeslag som øksefeste. Stuttingens meier har ikke jernskoning. Oppå banken er det påspikret en lapp med denne teksten: "Norges Landbrugshøiskole Skogbrugsafdelingen Stutting med Dub"

Dubbe

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler dubba/dubben (baksleden). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Dubbens meier er festet til banken på en måte som gjør dem lett svingbare. Meiene har ikke jernskoning. Dubba/dubben (baksleden) er utstyrt med kjettinger til fastjording/fastspenning av tømmerlasset til banken. Det er også festet kjettinger, lenker, med pjakser (bleier) til kroker (løkker) i meiespissene. Disse lenkene ble festet til tømmerlasset. (Dubba var ikke festet til stuttingen, men hang fast til tømmerlasset i disse pjaksene.)

Stutting

Gjenstaden, sleden, modellen, er del av et komplekst objekt bestående av to deler: slede (stutting) og drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler stuttingen. Modellen er utført i cirka halv størrelse, og materialet er ubehandlet bjørk. Stuttingen har fast bank som er festet med treplugger. Banken har tømmerlenker med jernbleier. På innsiden av venstre dyne sitter en økseholder av jern. På modellen er draget konstruert for håndkraft, men originalen har helt sikkert vært trukket av hest. Det sitter en vidjestump i hullet på den ene skåka.

jakke

Enkeltspent herrejakke i brunmelert, børstet ullstoff, foret med flere typer bomullsstoffer. Det er benyttet belegg av lin. Jakka har to utvendige lommer med klaffer, og to innvendige lommer. Jakka er sterkt preget av bruk. Stoffet er slitt og fillete enkelte steder, og det mangler flere knapper.

Fløterhake

Fløterhake av «østerdalstypen». Haken har et kraftig skaft av ubehandlet gran. Bakerst har skaftet en fortykning. Haken er festet til skaftet med en jernring og en hjemmesmidd spiker. Stempelet «PW» viser at redskapet er produsert av smeden Per Wolla, Heradsbygd, Elverum.

Barkeplass ved Seim i Sør-Odal kommune i Hedmark. Denne lokaliteten ligger der hvor Oppstadåa renner ut av Seimsjøen, en fjord i Storsjøen, mot Glomma ved Skarnes. Fotografiet viser ei snødekt flate der det lå lunnevelter med tømmer - i forgrunnen maskinbarket virke, i bakgrunnen ubarkete stokker. Mellom lunnene lå det hauger av bark, antakelig etter ei mobil, motordrevet ringbarkemaskin. Denne maskinen er ikke med på fotografiet. Derimot ser vi en hjullaster med pallegaffel og en traktor med bakmontert steinsvans, maskiner som ble brukt til å flytte tømmeret internt på plassen. Det som foregikk her var et forholdsvis tidlig forsøk på å mekanisere barkeprosessen, som for skogsarbeidere utstyrt med barkespade var et slitsomt og tidkrevende arbeid, spesielt på kalde vinterdager. Tømmeret ble barket fordi erfaring tydet på at stokker som ble fløtet ubarket både hadde lettere for å synke og sette seg fast på grusører i elveløpene. Virke som skulle til treforedlingsindustrien måtte dessuten være barket for å oppnå en rein papirmasse.

Furutangen barkeplass ved Vorma, ikke langt fra Minnesund i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Fotografiet er tatt i 1965 på ei slette ved vassdraget, der sjåførene hadde lagt igjen ubarket tømmer i lunnevelter, med sikte på at stokkene skulle barkes maskinelt før det ble utislått i fløtingsvassdraget. Dette var et ledd i en strategi for å mekanisere en arbeidsprosess som ute i skogen, på kalde vinterdager og med barkespade som arbeidsredskap, var slitsomt og la beslag på en betydelig del av arbeidstida. Disse stokkene ble sannsynligvids matet inn i en motordrevet maskin med roterende kniver. Barkinga ble utført fordi man mente å ha erfaring for at ubarket tømmer fløt dårligere og hadde lettere for å sette seg fast på grusører i elveløpet enn barket virke.

Furutangen barkeplass ved Vorma, ikke langt fra Minnesund i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Fotografiet er tatt i 1965 på ei slette ved vassdraget, der sjåførene hadde lagt igjen ubarket tømmer i lunnevelter, med sikte på at stokkene skulle barkes maskinelt før det ble utislått i fløtingsvassdraget. Dette var et ledd i en strategi for å mekanisere en arbeidsprosess som ute i skogen, på kalde vinterdager og med barkespade som arbeidsredskap, var slitsomt og la beslag på en betydelig del av arbeidstida. Disse stokkene ble sannsynligvids matet inn i en motordrevet maskin med roterende kniver. Barkinga ble utført fordi man mente å ha erfaring for at ubarket tømmer fløt dårligere og hadde lettere for å sette seg fast på grusører i elveløpet enn barket virke.

jakke

Jakka har to skulderklaffer. To lommer, en på hver side. 5 knapper på hver side, med hempe øverst ved kragen. Den har også klaffer nederst på hver arm. Hempe i nakken. Klaffer bak nederst i ryggen som kan justeres med to kapper.

jakke

Ei dobbeltkneppet vindjakke i kraftig lerretsstoff av falmet kakigrå bomull. Foran har jakka to stikklommer og to lommer med klaff. Bak og nederst på ermene er det stropper og knapper til regulering. Jakka bærer preg av bruk. Den er flekkete, og den er reparert flere steder på grunn av slitasje og sømmer som har gått opp. To knapper er flyttet til den ene knapperekka i front for å erstatte kapper som trolig er gått tapt.

Drag

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler draget (skjækene). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Den framre halvparten av høyre skåk er brukket av og mangler. På modellen er draget konstruert for håndkraft, men originalen har helt sikker vært trukket av hest. Draget, skjækene, består av to dragarmer/trekkstenger som er forbundet med et tverrtre, humul, i ene enden. Dette tverrtreet, humulen, er innfelt i dragarmene. På hver side av humulen gjenfinnes jernlenker som tres inn på kroker på stuttingens meiespisser. Jernlenkene er festet til smidde jernkramper.

Tømmersaks

Tømmersaks, antakelig brukt som trekkredskap i forbindelse med lunning og tømmerkjøring eller ved opptak av bunntømmer. Dette redskapet har to armer eller gripeklør. De to armene er 45 centimeter lange, har en krummet form og er smidd av cirka 1 centmeter tjukt stål, men noe flathamret i uttynnet i den ene enden. Disse komponentene krysser hverandre cirka 24,5 centimeter fra overendene, og sentralt i krysningspunktet er det plassert ei klinknagle som et hengslingsledd. I de nedre ytterendene er armene kraftig krummet med innovervendte, cirka 5 centimeter lange pigger, som skulle gi saksa et godt grep om det objektet skulle slepes på marka eller heves i vannet. I de øvre endene av saksearmene er det gjennombrutte, runde hull med cirka 2,5 centimeters diameter. I hvbert av disse hullene er det innsmidd 10,6 centimeter lange, ovale jernringer, som også er innsmidd i ringen på en kraftig «svivel», en krok med roterbart endeledd. Også i den andre enden av denne kroken er det et hull hvor det er innsmidd en ring. Denne ringen er sirkelrund og noe mindre (utvendig diameter 5,1 centimeter) enn dem soom fungerer som koplinger mot saksearmene. Saksekonstruksjonen er slik at når man trekker i endekroken på svivelen, så vil piggene i ytterendene av saksearmene presses mot hverandre slik at grepet om stokken som skal slepes eller løftes strammes. Denne tømmersaksa har ingen stempler eller andre symboler som kan gi informasjon om produsenten.