Forsøk med fargemerking av fløtingstømmer på ei snødekt isflate i nærheten av Rena i Åmot i Østerdalen i 1937. Tømmeret var lagt i såkalte flakvelter. «Flakene» besto av tømmerstokker som var lagt forholdsvis tett og parallelt, vinkelrett på en eller to underlagsstokker. Når tømmeret var tillagt på denne måten fikk tømmermålerne, som skulle besiktige, klassifisere og måle hver enkelt stokk, god oversikt og «klaverom». Forutsetningen for at dette skulle fungere godt var at tømmeret ble framkjørt og tillagt i flakvelter seint på vinteren, slik at det ikke ble nedsnødd før tømmermålerne kom. I så fall møtte snøen måkes eller kostes bort. Dette var antakelig spesielt viktig her, for det var sannsynligvis umulig å få malinga til å feste seg på snøete, isete eller våte stokker. Noen av mennene som var til stede var antakelig tømmermålere, andre var muligens ledere eller tillitsvalgte fra Glommen Tømmermåkling eller Glomma fellesfløtingsforening- Fargemerking av fløtingsvirke ble ikke vanlig i norske vassdrag før i 1960-åra.