8 results in DigitaltMuseum:

Tømmerkjøring i Svartholtet, Elverum.

Tømmerkjøring i Svartholtet, Elverum.

Bjella som tømmerkjøreren Johan Rasch fra Elverum brukte på

Bjella som tømmerkjøreren Johan Rasch fra Elverum brukte på skogshesten sin. Fotografiet viser hvordan bjella var festet til skåka med ei lærreim, like bak oret, der den var forankret i selen ved hjelp av en pinne. Fotografiet ble tatt i Svartholtet vinteren 1971.

Tømmerlunning med hest i Svartholtet i Elverum. Kjørekaren e

Tømmerlunning med hest i Svartholtet i Elverum. Kjørekaren er Johan Rasch (1916-2009), som drev småbruket Grønstad og arbeidet for Statens skoger gjennom mesteparten av sitt yrkesarktive liv. Her lunnet Johan ubarket tømmer ved hjelp av et redskap som ble kalt lunnedrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen henspiller på at skogsarbeideren Emil Ruud (1904-1974), som fant opp dette redskapet, var fra Mo i Nord-Odal. Lunnedraget besto av to dragarmer - skjæker - av bjørkevirke, som var forlenget bakover og jernbeslått i den ytre enden, som fungerte som meier. Mellom oversidene på disse endestykkene er det spent ei kraftig jernbøyle med snarelenker på toppen. Disse lenkene ble viklet et par ganger rundt stokkendene, og deretter løftet, slik at de fremre stokkendene ble hengende litt opp fra bakken, mens bakendene skled på snø- og isunderlaget når hesten begynte å gå. Denne kjøredoningen var godt egnet for transport av små tømmerkvanta i ulendt terreng over korte avstander. Johan Rasch var kledd i dongerijakke og vadmelsbukser da dette fotografiet ble tatt. Han hadde støvler på beina, hansker på hendene og lue på hodet.

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky elle

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henter litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Her var det ikke stroppet tømmer i bøyledraget. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970.

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under t

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1971. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Denne hesten hadde ikke baksele, bare en bakord som holdt høvret i riktig posisjon. En baksele ville gjort det mulig bremse lasset i utforbakker. Bakselen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky elle

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henter litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Dette fotografiet er tatt skrått forfra. Her var det tre granstokker som hang i bøyledraget. I bakgrunnen ser vi kroppen til tømmerkjøreren, Johan Rasch, fra brystet og ned. Han holdt tømmene og var kledd i vadmelsbukser og dongerijakke. På beina hadde han langskaftete gummistøvler. Fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970.

Arbeidshest med trekksele, fotografert i Svartholtet i Elver

Arbeidshest med trekksele, fotografert i Svartholtet i Elverum vinteren 1971. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Denne hesten ser ikke ut til å ha baksele, bare ei bakord som holdt høvret i riktig posisjon. Bakselen var viktig når hesten skulle bremse lasset i utforbakker. Denne delen av selen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.

Detaljbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky ell

Detaljbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henter litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept på det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970. Her er bøyledraget fotografert bakfra, uten påstroppet lunningsvirke.