![Slepebåten Trysilknut i aktivitet på Osensjøen i 1981. Foto]()
Slepebåten Trysilknut i aktivitet på Osensjøen i 1981. Fotografiet er antakelig tatt i Valmen, vika i den nordvestre delen av sjøen som førte mot Osdammen og elva søndre Osa, som skulle føre vann og tømmer videre ned mot Rena og Glommavassdraget. Osensjøen er 28 kilometer lang og har et vannspeil på cirka 47 kvadratkilometer. Sjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne sjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Her ser vi båten med en ringbom på slep. Etter den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 planlegges maling av båten med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
