18 results in DigitaltMuseum:

«Sølaget 1932»

«Sølaget 1932»

Fløterlag, fotografert mens de arbeidet med å lage en tømmer

Fløterlag, fotografert mens de arbeidet med å lage en tømmerbom ved Osmundsand i nordenden av Osensjøen. Dette stedet ligger i Åmot kommune i Hedmark. Her var det fra gammelt av ei lense som fanget opp fløringstømmer fra den om lag 6 mil lange elva Nordre Osa. Da dette fotografiet ble tatt var Osmundsand en utislagsplass for tømmer som ble hentet ut fra de lokale skogene med lastebil. Når våren kom og isen gikk, ble tømmeret skjøvet ut i vannet ved hjelp av en hjullaster. Der ble det liggende omgitt av et flytende stengsel, ei landlense, inntil fløterne var klare for å overføre det til ringbommer med høvelige kvanta for buksering mot innsjøens utløp i elva Søndre Osa ved hjelp av slepebåt. Dette fotografiet er tatt under arbeidet med å klargjøre en slik bom. Vi ser fløterlaget brøyte gjennnom tømmeropplaget med en varpebåt av stål. Bak varpebåten skimter vi også en robåt. Bak robåten hang den lensa (en kjede av tømmerstokker som var knyttet sammen, ende mot ende) som skulle omslutte løstømmeret i bommen. Fløterlaget vi er på dette fotografiet besto av Martinus T. Tangen, Martinus Skogheim, Asbjørn Nordnes, Birger Rønningen, Eldar Rønningen og Roar Søberg. I bakgrunnen, på land, skimtes to hytter, en båt med kjølen i været og en bil.

Fra Osmundsand i nordenden av Osensjøen. Denne lokaliteten l

Fra Osmundsand i nordenden av Osensjøen. Denne lokaliteten ligger i Åmot kommune i Hedmark. Den om lag 6 mil lange elva Nordre Osa har sitt utløp ved Osmundsand. Her var det fra gammelt av ei lense som samlet opp det tømmeret som ble fløtet på elva. Etter at denne virksomheten ble avviklet ved inngangen til 1970-åra fortsatte man å bruke Osmund som velteplass for tømmer som ble kjørt hit på lastebiler. Når våren kom og vannstanden begynte å stige ble tømmeret skjøvet ut i vannet ved hjelp av en hjullaster. Ei landlense - et flytende stengsel av sammenkjedete tømmerstokker som var forankret i strandsona skulle hindre at vinden spredte tømmeret over den 47 kvadratkilometer store innsjøen. Fløtingsvirket skulle etter hvert fordeles på høvelig store ringbommer for buksering over til Valmen og elva Søndre Osas utløp fra innsjøen. Da dette fotografiet ble tatt sto fløterne Martinus Skogheim og Birger Rønningen på en grunne og skjøv tømmer over i en lensebom. Mellom dem og fotografen lå en av robåtene fløterne disponerte for å kunne ta seg lettvint fram over korte strekninger på vannet.

Slepebåten «Rauma» i aktivitet ved et «nedlegg» - et slep me

Slepebåten «Rauma» i aktivitet ved et «nedlegg» - et slep med «sopper» - tømmerbunter som skulle bukseres fra lenseanlegget ved Fetsund til Engelsvika i Øyeren, ved Rælingslandet. Der ble to slike nedlegg bundet sammen til ei «vending», som kunne slepes videre i åpent farvann ned til Sleppetangen i Spydeberg der Nedre Glomma renner ut av Øyeren. M/B Rauma ble bygd i 1959. Dette fartøyet ble også kalt «Nye Rauma» for å skille den fra det fartøyet fra 1898 med samme navn som den skulle avløse. Den nye båten var tegnet av Richard Furuholmen og Otto Scheen i samråd med lensebestyrer Kjell Behring. Dette fartøyet skulle kunne driftes med en besetning på kun to. Skroget er 12,5 meter langt og 4,5 meter bredt og hadde en dieselmotor på 160 hestekrefter. Denne slepebåten ble brukt til å assistere de to større slepebåtene Isnæs og Mørkfos med å få nedleggene gjennom det trange og grunne deltaområdet mot Engelsvika på Rælingslandet, der to slep etter hvert skulle bindes sammen til ei «vending» som skulle bukseres videre sørover mot Sleppetangen i Spydeberg og Nedre Glommas utløp fra Øyeren. Rauma ble også brukt lokalt til å slepe tømmer fra lenseanlegget ved Fetsund til opplagsplassen bak vindskjermen på Vestvollen ved Svellet, og til den tømmerforbrukende industrien som fortsatt fantes i Lillestrøm-området. Kvinna som sto på tømmerbuntene da dette fotografiet ble tatt var Solveig Johansen, som hadde slepebåtene på Øyeren som arbeidsplass i 34 sesonger.

Slepebåten Trysilknut på veg inn i Valmen, den sidearmen i O

Slepebåten Trysilknut på veg inn i Valmen, den sidearmen i Osensjøen som leder mot elva Søndre Osas utløp fra denne cirka 47 kvadratkilometer store innsjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Hit slepte Trysilknut tømmer fra Osensjøens nedslagsfelt i store ringbommer. Deretter skulle det rennende vannet i elvene Søndre Osa og Rena - med litt bistand fra tømmerfløterne - bringe det videre mot Glomma. I forgrunnen arbeidet to fløtere med fløterhaker som de brukte til å skyve stokker som hadde blitt liggende langs land ut på vannspeilet igjen, slik at de kunne stikkes inn i ringbommen og bli buksert fram mot Osdammen og Søndre Osas utløp. Landkarene forflyttet seg langs strendene ved hjelp av robåter, antakelig farkoster som var bygd i Nordbys båtbyggeri i Søre Osen og i Glomma fellesfløtingsforenings båtbyggeri på Flisa i Åsnes.

«Nord laget 1932»

«Nord laget 1932»

«Midtlaget 1932»

«Midtlaget 1932»

«D/S Mannskapet på Trysilknut 1932»

«D/S Mannskapet på Trysilknut 1932»

«Nordlaget 1919»

«Nordlaget 1919»

Spillflåte ved Sørlistøa fløtermuseum i Åmot kommune i Hedma

Spillflåte ved Sørlistøa fløtermuseum i Åmot kommune i Hedmark. Dette er altså en tømmerflåte med et gangspill på. På gangspillet var det ei lang trosse med en «dregg» (et anker) i enden. Ankeret ble rodd framover i sjøen og sluppet ned på botnen, der det festnet seg. Deretter kunne fløterne begynne sin gang rundt «tønna», vindespillet, slik at flåten og en bakenforhengende tømmerbom gradvis beveget seg om ankringspunktene, som gradvis ble flyttet nærmere Valmen og elva Søndre Osas utløp fra Osensjøen. Øivind Vestheim, som var amanuensis ved Norsk Skogbruksmuseum, har beskrevet flåtetypen slik: «Flåten ble lagd av det fineste virket av fløtningstømmeret. Det skulle være 23 stokker for å få riktig bredde. Flåten ble satt sammen på land, og den var neste kvadratisk. Det var nødvendig for å få god gangplass når to mann skulle gå i bredda og skru tynna rundt ved hjelp av to lange stenger, «årer». Helst brukes det gran til å bygge flåte av fordi den var tørrest. Men om det fantes fine furustokker, kunne også det brukes. Det ble hogd store hull i toppenden på hver stokk og drevet etter en bjelke, som skulle bidra til å holde flåten sammen foran. Så ble det lagt en stokk tversover, boret hull gjennom det heile og slått inn trenagler. Flåten var litt smalere foran, fordi alle stokkene lå med toppen fram. Tømmeret skulle være 12 alen eller omkring 15 halvmeter langt. Det ble ikke brukt dobbelt lag. Men når en skulle ha all «pargasen» utpå flåten, ble det stukket særlig lett tømmer under for å få bedre oppdrift og flyteevne. Understokkene ble så gjølt fast til flåten ved hjelp av spesiell kjetting, som ble kalt flåtaband. Det ble brukt 20-22 understokker, som de la langsetter hver fuge mellom flåtestokkene. Også understokkene lå med toppendene framover. Oppå flåten ble det lagt vrakbord på tvers for å få et jamt golv å gå på. Det var lagt en stokk på ytterkanten langsetter på hver side av flåten, for det måtte være feste til årer. Flåten ble nemlig rodd når den var tom, og når en skulle over sjøen for å hente ny bom. Hele mannskapet på 8 rodde med hver si åre (4 årepar), som var mye lengre og kraftigere enn vanlige årer til robåt. » (Fra artikkelen «Med tømmer over Osensjøen» i Norsk Skogbruksmusums årbok nr. 11 (1985-1986) Den omfattende bruken av slike spillflåter på Osensjøen opphørte da slepebåten «Trysilknut» ble satt i drift i 1914. Spillflåter var likevel noe i bruk i forbindelse med landrensk også i åre som fulgte, og på de mindre Ulvsjøene lengre øst var denne måten å få fram tømmeret på i bruk til slutten av 1960-åra. Spillflåten på fotografiet er en kopi som er lagd ved Sørlistøa fløtermuseum i nyere tid etter ovenstående beskrivelse, antakelig lagd i 1991. De mange små krakkene med seter av halvkløvninger er vel helst plassert på flåten med tanke på unger som bruker den som plattform for fiskeaktiviteter.

Fagkonsulent og NVE-medarbeider Ingvild Herberg fra Norsk Sk

Fagkonsulent og NVE-medarbeider Ingvild Herberg fra Norsk Skogmuseum (i midten) sammen med seniorrådgiver Erik Småland og konstituert seksjonssjef Mari Søbstad Amundsen fra Riksantikvaren, fotografert foran slepebåten «Trysilknut» på Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Herberg er hovedansvarlig for driften ved Sørlistøa fløtermuseum, der slepebåten er en av attraksjonene. Fotografiet er tatt i forbindelse med markeringa av Trysilknuts 100-årsjubileum 11. juni 2014. På dette tidspunktet var båten, som ligger fortøyd like bak de tre fagpersonene, nylig restaurert med pengestøtte fra Riksantikvaren. De to gjestene det nevnte direktoratet for kulturminneforvaltning og mange andre hadde nettopp vært på en liten tur på vannet med båten. Mer informasjon om båten Trysilknut finnes under fanen «Andre opplysninger».

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på slepebåten Mørkfos. Svartedal er iført kjeledress og skyggelue med reklame for en sementfabrikant. På frontveggen i styrhuset er det tre vinduer. Roret er plassert like bak et instrumentbord. På bordet ligger en kikkert som ble brukt til å sjekke slepet og hjelpebåten Rauma, og til å orientere seg for å sette riktig kurs. Ellers hadde instrumentbordet visere som indikerte blant annet oljetrykk og temperatur. Her fantes det også en bryter som ble brukt i forbindelse med oppstart. Motoren måtte nemlig «glødes» før bryteren ble dreid videre til egentlig startposisjon. På en konsoll til høyre for instrumentbordet sitter girspaken. På veggen til venstre for rorsplassen ser vi ei veggklokke (øverst) og radiosender- og mottaker (i høyde med instrumentbordet). Radioen ble særlig brukt til å kommunisere med skipperen på hjelpebåten Rauma, som gikk bakerst for å styre bakenden av slepet gjennom trange, svingete og grunne farvann.

MB Mørkfos, fotografert under tømmersleping på innsjøen Øyer

MB Mørkfos, fotografert under tømmersleping på innsjøen Øyeren, antakelig i 1985, det siste året det foregikk kommersiell tømmerfløting i Glommavassdraget. Båten er 72 fot lang og 14 fot Fotografiet er tatt skrått bakfra. Vi ser slepelina, en lang vaier som ble brukt til å dra et slep med tømmer som var «soppet» eller «moset» (buntet) og bundet sammen sørover innsjøen. Sjølve slepet ser vi ikke på dette fotografiet, for det var viktig med en viss avstand mellom «propellvannet», det opprørte vannet bak båten og tømmeret. Ble avstanden for kort ville strømmen fra propellene øve for kraftig press på tømmeret i gal retning. Fotografiet er tatt på den øvre delen av slepestrekningen, i deltaområdet nedenfor lenseanlegget. Her var det grunt farvann, og båten og slepene måtte følge en meandrerende djupål og ha bistand fra den noe mindre slepebåten Rauma, som bisto med bukseringa av den bakre enden av slepet. Dette var et vanskelig «slalåmløp» som tok om lag fire timer. Skipperne på båtene hadde telefonforbindelse. Slik arbeidet man seg langsomt og forsiktig ned til Sofiedal, et lite bruk på Øyerens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Herfra kunne Mørkfos aleine gå videre nedover mot Sleppetangen og Glommas videre løp. På denne strekningen kunne Mørkfos trekke to slep av den størrelsen det var mulig å få med ned gjennom deltaområdet, altså oppimot 400 «sopper» eller «moser» (tømmerbunter).

Styrhuset på den lille slepebåten Rauma, som var hjelpebåt u

Styrhuset på den lille slepebåten Rauma, som var hjelpebåt under slepinga av tømmer i den nordre delen av innsjøen Øyeren. Her var det et deltaområde hvor slepene måtte følge en trang og svingete djupål. Den kraftige slepebåten Mørkfos (jfr. SJF-F. 005195) ble brukt som trekkraft, mens den mindre båten Rauma (se også SJF-F. 005198) gikk bak for å sikre at bakenden av slepet fulgte den oppmerkete seilingsleden. Dersom deler av slepet gikk på grunn eller andre uhell inntraff, oppsto det behov for å binde samle tømmeret igjen og binde i hop slepet på nytt. Det er bindsel til slike reparasjoner som ligger på taket av Raumas styrhus. Det ble særlig brukt «grimer» av den typen som ble brukt på «soppene» (tømmerbuntene) fra lenseanlegget på Fetsund. Fotografiet er tatt fra dekket på den større slepebåten Mørkfos.

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på

Skipper Arnt Svartedal, fotografert til rors i styrhuset på slepebåten Mørkfos på innsjøen Øyeren. Svartedal er iført kjeledress og skyggelue med reklame for en sementfabrikant. På instrumentbordet foran roret ligger en kikkert som ble brukt til å sjekke slepet og hjelpebåten Rauma, og til å orientere seg for å sette riktig kurs. Ellers hadde instrumentbordet visere som indikerte blant annet oljetrykk og temperatur. Her fantes det også en bryter som ble brukt i forbindelse med oppstart. Motoren måtte nemlig «glødes» før bryteren ble dreid videre til egentlig startposisjon. Til høyre for instrumentbordet, delvis skjult bak skipperen, sitter girspaken. Båtføreren hadde også tilgang til en knapp for fløyta, som ble brukt i tett tåke, og en bryter for lyskastrene, som ble brukt når slepene skulle koples fra i mørke kvelds- og nattetimer ved Sleppetangen, der strømmen i Glomma tok tømmeret videre. Dette fotografiet er tatt i den nordre delen av innsjøen, mellom holmen Rundsand og Årnestangen.

Den lille slepebåten Rauma fotografert ved Årnestangen i inn

Den lille slepebåten Rauma fotografert ved Årnestangen i innsjøen Øyeren med kurs nordover mot Fetsund lenser. Rauma gikk i hovedsak på strekningen mellom dette lenseanlegget og Sofiedal, et lite bruk ved Engelsvika på Øyerens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Her var det et deltaområde der seilingsleden var trang og svingete. Kom båter eller slep utenfor djupålen var faren for grunnstøting stor. Her brukte man derfor, i tillegg til den kraftige slepebåten Mørkfos i front, Rauma som hjelpebåt bak. Der skjøv den bakenden av slepet slik at det holdt seg i den smale og svingete seilingsleden. Etter at to slep med opptil 200 «sopper» eller «moser» var slept ned til Sofiedal og bundet sammen til ett slep, som Mørkfos skulle trekke videre i åpent farvann sørover, kunne Rauma returnere til Fetsund ved to-halv tre-tida, slik det gjøres på dette bildet. Båten hadde et mannskap på en, skipperen. I bakgrunnen på bildet skimtes Rælingen i Akershus.

Slepebåten Rauma, fotografert like sør for Fetsund lenser, d

Slepebåten Rauma, fotografert like sør for Fetsund lenser, der den trykker på «soppene» eller «mosene» (tømmerbunter) i et slep, som antakelig skal rettes ut før det trekkes sørover. Slepet bærer preg av at stokkene i «soppene» eller «mosene» (tømmerbuntene) spriker en del, noe som blant annet skyldtes at de ble holdt i hop kun av ei «grime» (vaierbindsel). Tømmeret skulle i første omgang til Engelsvika ved Sofiedal, et lite bruk på Øyerens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Slepebåten Rauma fulgte slepene på denne strekningen som hjelpebåt for den kraftigere slepebåten Mørkfos, som gikk i front, mens skipperen på Rauma gikk bak og dyttet på bakenden, slik at den fulgte den smale og svingete djupålen gjennom deltaområdet lengst nord i Øyeren. Det ble vanligvis hentet to slike vendinger hver dag, før Rauma returnerte til Fetsund lenser, mens Mørkfos gikk sørover i åpent farvann mot Sleppetangen med dobbelt slep. Dette fotografiet er tatt fra akterdekket på Rauma, mot styrhuset og med slepet foran baugen.

Slepebåten Rauma, fotografert like sør for Fetsund lenser, d

Slepebåten Rauma, fotografert like sør for Fetsund lenser, der den trykker på «soppene» eller «mosene» (tømmerbunter) i et slep som antakelig skal rettes ut før det trekkes sørover, i første omgang til Engelsvika ved Sofiedal, et lite bruk på Øyerens vestside, like ved grensa mellom Rælingen og Enebakk kommuner i Akershus. Slepebåten Rauma fulgte slepene på denne strekningen som hjelpebåt for den kraftigere slepebåten Mørkfos, som gikk i front, mens skipperen på Rauma gikk bak og dyttet på bakenden, slik at den fulgte den smale og svingete djupålen gjennom deltaområdet lengst nord i Øyeren. Det ble vanligvis hentet to slike slep hver dag, før Rauma returnerte til Fetsund lenser, mens Mørkfos gikk sørover i åpent farvann mot Sleppetangen med dobbelt slep.