5 results in DigitaltMuseum:

To menn i arbeid med issager på isen ved Glennetangen i Nedr

To menn i arbeid med issager på isen ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner i Østfold. Issaginga ble sannsynligvis gjort i forbindelse med pæling for det nye lenseanlagget Glomma fellesfløtingsforening var i ferd med å bygge i dette området, der tømmeret som kom flytende ovenfra skulle samles, sorteres og buntes med sikte på videre buksering, enten i det østre elveløpet mot Sarpsborg eller via det vestre løpet mot industrien i Fredrikstad-området og langs Oslofjorden. Det lå noen nedsnødde tømmerstokker ved sida av det stedet er karene saget, muligens emner til pæler. Pælene ble drevet godt ned i elvebotnen ved hjelp av et pæletårn - jfr. SJF.1989-03963 og SJF.1898-03965.

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Gl

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner. Fotografiet ble tatt vinteren 1937, da det ble bygd et nytt lenseanlegg her, hvor det tømmeret som skulle gå i Glommas østre løp, mot Sarpsborg, ble skilt fra det som via det vestre løpet skulle til bedrifter i Fredrikstad-distriktet og til trefordlingsanlegg andre steder ved Oslofjorden. De flytende stengslene i lenseanlegget måtte ha faste anleggspunkter i form av pæler, også kalt dopper eller duc d’alber. Disse ble drevet loddrett fire til seks meter ned i elvebotnen med rotendene nedovervendt. Pælestokkene måtte være lange nok til at toppendene stakk godt opp over vannspeilet. Her skulle diameteren være minst 15 centimeter, gjerne større. Pælene ble drevet ned i elvebotnen ved hjelp av et pæletårn – et høyt stativ med ei trinse i toppen. Over denne trinsa gikk det et tau eller en vaier, og i enden av denne var det et tungt lodd – i dette tilfellet en grov, rettvokst tømmerstokk. Ved å heve denne stokken, for deretter å la den falle ned på toppenden av pålen, gang etter gang, fikk man den etter hvert til å stå godt nok. Pælinga ble vanligvis utført vinterstid, ofte med pælebukken stående direkte på tjukk is. Her var isen antakelig for tynn og usikker, så det ble brukt en pælebukk som var montert i akterenden på en bred og stabil pram, som det også var et hus på.

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Gl

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner. Fotografiet ble tatt vinteren 1937, da det ble bygd et nytt lenseanlegg her, hvor det tømmeret som skulle gå i Glommas østre løp, mot Sarpsborg, ble skilt fra det som via det vestre løpet skulle til bedrifter i Fredrikstad-distriktet og til trefordlingsanlegg andre steder ved Oslofjorden. De flytende stengslene i lenseanlegget måtte ha faste anleggspunkter i form av pæler, også kalt dopper eller duc d’alber. Disse ble drevet loddrett fire til seks meter ned i elvebotnen med rotendene nedovervendt. Pælestokkene måtte være lange nok til at toppendene stakk godt opp over vannspeilet. Her skulle diameteren være minst 15 centimeter, gjerne større. Pælene ble drevet ned i elvebotnen ved hjelp av et pæletårn – et høyt stativ med ei trinse i toppen. Over denne trinsa gikk det et tau eller en vaier, og i enden av denne var det et tungt lodd – i dette tilfellet en grov, rettvokst tømmerstokk. Ved å heve denne stokken, for deretter å la den falle ned på toppenden av pålen, gang etter gang, fikk man den etter hvert til å stå godt nok. Pælinga ble vanligvis utført vinterstid, ofte med pælebukken stående direkte på tjukk is. Her var isen antakelig for tynn og usikker, så det ble brukt en pælebukk som var montert i akterenden på en bred og stabil pram, som det også var et hus på.

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Gl

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner. Fotografiet ble tatt vinteren 1937, da det ble bygd et nytt lenseanlegg her, hvor det tømmeret som skulle gå i Glommas østre løp, mot Sarpsborg, ble skilt fra det som via det vestre løpet skulle til bedrifter i Fredrikstad-distriktet og til trefordlingsanlegg andre steder ved Oslofjorden. De flytende stengslene i lenseanlegget måtte ha faste anleggspunkter i form av pæler, også kalt dopper eller duc d’alber. Disse ble drevet loddrett fire til seks meter ned i elvebotnen med rotendene nedovervendt. Pælestokkene måtte være lange nok til at toppendene stakk godt opp over vannspeilet. Her skulle diameteren være minst 15 centimeter, gjerne større. Pælene ble drevet ned i elvebotnen ved hjelp av et pæletårn – et høyt stativ med ei trinse i toppen. Over denne trinsa gikk det et tau eller en vaier, og i enden av denne var det et tungt lodd – i dette tilfellet en grov, rettvokst tømmerstokk. Ved å heve denne stokken, for deretter å la den falle ned på toppenden av pålen, gang etter gang, fikk man den etter hvert til å stå godt nok. Pælinga ble vanligvis utført vinterstid, ofte med pælebukken stående direkte på tjukk is. Her var isen antakelig for tynn og usikker, så det ble brukt en pælebukk som var montert i akterenden på en bred og stabil pram.

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Gl

Pæletårn eller pælebukk på flåte. Fotografiet er tatt ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner. Fotografiet ble tatt vinteren 1937, da det ble bygd et nytt lenseanlegg her, hvor det tømmeret som skulle gå i Glommas østre løp, mot Sarpsborg, ble skilt fra det som via det vestre løpet skulle til bedrifter i Fredrikstad-distriktet og til trefordlingsanlegg andre steder ved Oslofjorden. De flytende stengslene i lenseanlegget måtte ha faste anleggspunkter i form av pæler, også kalt dopper eller duc d’alber. Disse ble drevet loddrett fire til seks meter ned i elvebotnen med rotendene nedovervendt. Pælestokkene måtte være lange nok til at toppendene stakk godt opp over vannspeilet. Her skulle diameteren være minst 15 centimeter, gjerne større. Pælene ble drevet ned i elvebotnen ved hjelp av et pæletårn – et høyt stativ med ei trinse i toppen. Over denne trinsa gikk det et tau eller en vaier, og i enden av denne var det et tungt lodd – i dette tilfellet en grov, rettvokst tømmerstokk. Ved å heve denne stokken, for deretter å la den falle ned på toppenden av pålen, gang etter gang, fikk man den etter hvert til å stå godt nok. Pælinga ble vanligvis utført vinterstid, ofte med pælebukken stående direkte på tjukk is. Her var isen antakelig for tynn og usikker, så det ble brukt en pælebukk som var montert i akterenden på en bred og stabil pram, som det også var et hus på. Til høyre for prammen skimter vi et par karer med issager. De skulle antakelig skjære ei råk for prammen langs den traseen som skulle pæles.