![Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs]()
Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av de to lensearmene som skulle lede tømmeret mot det punktet der tømmerrenna var sprengt inn i fjellet. I forgrunnen står lensearbeideren Helge Sandberg fra Spydeberg på en tømmermose (bunt) og kaster en vaierbunt mot fotografen og lensearmen. Sandberg var kledd i i dongeribukse og rutete flanellsskjorte. Han hadde hatt på hodet og joggesko på føttene. Vaierbunten var ei sammenkveilet «grime», et vaierbind som har holdt en av mosene sammen. Tømmeret ble «moset» (buntet) ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glomma renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrennene forbi kraftverksdammene, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Stolpekonstruksjonen på lensearmen på motsatt side er en lyktestolpe, for seint på høsten, når mørket falt på tidlig, var man avhengige av kunstig lys under «påstikkinga».
