3 results in DigitaltMuseum:

Tre menn på befaring, antakelig der de to Eldåene i Stor-Elv

Tre menn på befaring, antakelig der de to Eldåene i Stor-Elvdal i Hedmark, forenes og renner videre mot Imsa, I Glomma fellesfløtingsforenings album er denne lokaliteten kalt «Kløftet». Fotografiet oppgis å være tatt i slutten av september 1939, cirka tre uker etter at det hadde vært storflom i dette vassdraget. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. På det stedet der dette fotografiet er tatt hadde det vært lange «skådammer» - skjermer langs elvebreddene som skulle forebygge at fløtingstømmeret drev til skogs i under høy vannføring – som ble ødelagt av flomvannet. Etterpå samlet Christiania Tømmerdirektions fløtingsinspektør sentrale aktører i den lokale fløtingsforeningen for å diskutere hvilke tiltak som måtte til for å gjøre den nedre delen av dette vassdraget fløtbart igjen.

Fire dresskledde menn, samlet rundt et dokument i et trangt

Fire dresskledde menn, samlet rundt et dokument i et trangt parti ved elva Tromsa i Fåvang i Ringebu kommune i Gudbrandsdalen. Fotografiet ble tatt i 1958, det året et regnskyll i pinsen førte til storflom og en del skader langs dette vassdraget. Befaringa dreide seg antakelig om å besiktige disse skadene for å kunne etablere et felles referansegrunnlag for diskusjonen om utbedringsarbeid. Fotografen har notert seg at «adv. Karlsrud» var med på befaringa. Dette kan ha vært juristen Rudolf Karlsrud (1906-1998). Hvilken rolle Glomma fellesfløtingsforening, som har eid dette fotografiet, har hatt i denne saken, er foreløpig ukjent. Topografien i Tromsas elveløp var meget kupert, og fra gammelt av ble det ikke fløtet tømmer der i det hele tatt. I 1958 var det imidlertid innmeldt 28 325 tømmerstokker til fløting i denne elva. De første stokkene ble utislått 28. mai, like etter flomkatastrofen. Med unntak av 169 stokker skal dette tømmeret ha nådd ned til Gudbrandsdalslågen.

Isgang ved Sundfloen i Stor-Elvdal i begynnelsen av mai 1963

Isgang ved Sundfloen i Stor-Elvdal i begynnelsen av mai 1963. Fotografiet er tatt ved elvebredden, der to menn, antakelig fløtingsfunksjonærer, vandret mot en del tømmer som ismassene hadde presset, hulter til bulter, mot land. I sjølve elvefaret lå det fortsatt store mengder is. I bakgrunnen ser vi ei li med barskog, og tydelige spor etter etterkrigstidas dominerende avvirkningsregime: snauhogster. Isgang har mang en gang skapt problemer i Østerdalen, særlig når lange og kalde vintrer brått har blitt avløst av varm vårsol, som har fått isen til å brekke opp og drive nedover Glomma i store masser. I 1904 skrev kanaldirektør Gunnar Sætren følgende: «Undertiden, men heldigvis ikke ofte, forekommer isgang i Glommen, og denne forvolder da store ulemper. Isbruddet begynder i almindelighed nedenfor Barkalden, undertiden også længere oppe, og stanser sjelden før i Stor-Elvedalen. Dersom den gaar saa langt som ned til kirken og stanser der, bliver alle øer og hele dalbunden lige op til Sundfloen belagt med is og tømmer.» Når så ismassene, gjerne ispedd fløtingstømmer, så satte seg fast i trange eller grunne passasjer, kunne det altså bygge seg opp digre vann- og ismasser i områdene ovenfor. Dette skjedde også i månedsskiftet april-mai i 1963. Situasjonen ble mer og mer truende. Den 5. mai oppsto det imidlertid en åpning i isfronten ved Tannfetten, og dermed drev både is og fløtingstømmer langsomt nedover elveløpet. Noe av isen satte seg riktignok fast på nytt, ved Tremoholmen, men den løsnet snart igjen. Dermed kunne storelvdølene pustet lettet ut, for Glomma hadde fritt avløp. Sjøl om det lå igjen en del is og tømmer ved Sundfloen var det lite sannsynlig at situasjonen ble verre igjen, slik at det kunne oppstå nye skader. Når elva var fylt av is og fløtingstømmer på denne måten, var det naturligvis ikke tilrådelig å krysse den. I perioder med isgang var det følgelig svært vanskelig for storelvdøler som bodde på vestsida av Glomma å ta seg til kommunesenteret Koppang på østsida og tjenestetilbudet der. Ikke var det trygg is, og ikke var det åpent vann så ferga kunne gå. I 1963, det året fotografiet av denne is- og tømmermassen ble tatt, ble det bestemt at Stor-Elvdal kommune skulle få hengebru over elva nettopp ved Sundfloen. Dermed ble i hvert fall ett av de problemene isgangen i Glomma ofte var årsak til løst.