10 results in DigitaltMuseum:

Slepebåt sleper tømmer over innsjø. Tømmersleping med slepeb

Slepebåt sleper tømmer over innsjø. Tømmersleping med slepebåten M/S Teisner på Fyresvatnet, Fyresdal, Telemark. Skipper Gunnar Sandvik . Båten ble bygd på Akers mekaniske verksted, og var opprinnelig en kombinert passasjer- og slepebåt fra 1876, Den fikk navnet M/S Teisner i 1913. Etterhvert ble det en ren slepebåt. Etter at tømmertransporten forsvant i 1971, ble båten tatt vare på av "Reiarlaget Teisners vener", men i 1990 ble båten dratt på land. Fyresvatn.

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensj

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Dette fotografiet er tatt mens Trysilkut var på veg nedover slippen, men før båten nådde vannspeilet. Inspeksjonsbåten «Ener» og de to varpebåtene «Fløtarlars» og «Lykkjeknut» lå fortøyd ved siden av slippen. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 planlegges maling av båten med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensj

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåtene til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble fartøyet på nytt malt med de fargene det fikk i 1958, og som det fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensj

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. I forgrunnen, tett inntil slippen, ser vi inspeksjonsbåten «Ener». Den er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Ener ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka på Sørlistøa som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Båtene, og særlig Trysilknut, ble en viktig del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble båten på nytt malt med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) blir vinsjet nedover s

Inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) blir vinsjet nedover slippen ved Glomma fellesfløtingsdforenings administrasjonssenter og båtopplagssted Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot kommune, Hedmark. Fellesfløtingsforeningen kjøpte dette 21 dekar store området mellom bygdevegen langs Osensjøens vestsida og strandsonen i 1939, og fikk reist en del bygninger omkring slippen vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Inspeksjonsbåten Ener lå i vinteropplag i den nordvestre enden av det snaut 200 kvadratmeter store båthuset, som vi ser gavlen på bak fronten på båten. Derfra gikk det en skinnegang som båtene kunne trilles til og fra slippen på i forbindelse med utsetting om våren og opptak om høsten. På dette bildet ser vi hvordan fløterne holdt igjen tralla med båten på ved hjelp av ei trosse når den forsiktig ble firt forsiktig nedover det skråplanet slippen er mot vannet. Inspeksjonsbåten er 6,5 meter lang og har et solid stålskrog. Den ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Det noe større fartøyet vi ser akterenden på til høyre i bildet er slepebåten «Trysilknut», som ble brukt til å buksere tømmer i bommer på Osensjøen i perioden 1914-1984. Trysilknut var opprinnelig dampdrevet, men i 1957-58 ble den ombygd til dieseldrift. De første åra skal Trysilknut ha ligget oppankret ved Brevik (i Valmen, mot Søndre Osas utløp fra innsjøen) utenom driftssesongen. Etter at Glomma fellesfløtingsforening kjøpte Sørlistøa ble det etablert en slipp med stålskinner og elektrisk vinsj, som gjorde det overkommelig å ta fartøyet på land hver vinter. Trysilknut inngikk i handelen da Norsk Skogbruksmuseum kjøpte Sørlistøa med båter og annet løsøre i 1984. Fra 1989 har Sørlistøa fungert som et formidlingssenter med tradisjonell innsjøfløting som hovedtema, åpent for publikum i deler av sommersesongen. Trysilknut ble restaurert av fagfolk fra Haranger fartøyvernsenter og Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter i 2011-12. Riksantikvaren bidro til finanisering av dette arbeidet. Båten går sommerturer med museumsgjester på Osensjøen.

Inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) blir vinsjet nedover s

Inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) blir vinsjet nedover slippen ved Glomma fellesfløtingsdforenings administrasjonssenter og båtopplagssted Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot kommune, Hedmark. Fellesfløtingsforeningen kjøpte dette 21 dekar store området mellom bygdevegen langs Osensjøens vestsida og strandsonen i 1939, og fikk reist en del bygninger omkring slippen vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Inspeksjonsbåten Ener lå i vinteropplag i den nordvestre enden av det snaut 200 kvadratmeter store båthuset, som vi ser gavlen på bak fronten på båten. Derfra gikk det en skinnegang som båtene kunne trilles til og fra slippen på i forbindelse med utsetting om våren og opptak om høsten. På dette bildet ser vi hvordan fløterne holdt igjen tralla med båten på ved hjelp av ei trosse når den forsiktig ble firt forsiktig nedover det skråplanet slippen er mot vannet. Inspeksjonsbåten er 6,5 meter lang og har et solid stålskrog. Den ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Det noe større fartøyet vi ser akterenden på til høyre i bildet er slepebåten «Trysilknut», som ble brukt til å buksere tømmer i bommer på Osensjøen i perioden 1914-1984. Trysilknut var opprinnelig dampdrevet, men i 1957-58 ble den ombygd til dieseldrift. De første åra skal Trysilknut ha ligget oppankret ved Brevik (i Valmen, mot Søndre Osas utløp fra innsjøen) utenom driftssesongen. Etter at Glomma fellesfløtingsforening kjøpte Sørlistøa ble det etablert en slipp med stålskinner og elektrisk vinsj, som gjorde det overkommelig å ta fartøyet på land hver vinter. Trysilknut inngikk i handelen da Norsk Skogbruksmuseum kjøpte Sørlistøa med båter og annet løsøre i 1984. Fra 1989 har Sørlistøa fungert som et formidlingssenter med tradisjonell innsjøfløting som hovedtema, åpent for publikum i deler av sommersesongen. Trysilknut ble restaurert av fagfolk fra Haranger fartøyvernsenter og Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter i 2011-12. Riksantikvaren bidro til finanisering av dette arbeidet. Båten går sommerturer med museumsgjester på Osensjøen.

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mel

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Sjøen er om lag 47 kvadratkilometer stor og har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilomter. På cirka halvparten av dette arealet vokser det produktiv skog, så her var det mye fløtingsvirke. I 1939 kjøpte Glomma fellesfløtingsforening et jordstykke på 21 dekar ved Sørlistøa, mellom strandsona på vestsida av innsjøen og bygdevegen. Her reiste de ei mannskaps- og kontorbrakke med tilhørende utedo, smie, et digert ved- og lensehus og et nesten like stort båthus, og de bygde en slipp for sjøsetting og opptak av båter som ble brukt under fløtinga. Dette fotogreafiet er tatt våren 1984, idet lokale mannskaper forberedte det som skulle bli den siste fløtingssesongen her. Øverst på slippen ser vi akterenden på den 55 fot lange og 12 fot brede slepebåten «Trysilknut», som på dette tidspunktet forlengst var ombygd fra damp- til dieseldrift. Bygningen til venstre er det 226 kvadratmeter store ved- og lensehuset, som etter at slepebåten hadde fått dieselmotor, først og fremst var et vinterlager for lensetømmer til bommene som ble brukt under bukseringa av tømmeret. Drivstoff til slepebåten og andre motordrevne farkoster ble på dette tidspunktet lagret i den digre ståltanken ved lensehusets nordvestre gavlvegg. Bak lensehuset ser vi båthuset, som hadde ei grunnflate på neten 200 kvadratmeter. Her oppbevarte Glomma fellesfløtingsforening inspeksjonsbåten «Ener», varpebåtene «Fløtarlars», «Lykkjeknut» og «Sjuluspær» samt 5-6 robåter. Disse farkostene ble sjøsatt og hentet tilbake til vinteropplagsstedet ved hjelp av ei vogn på en skinnegang som gikk mot vannet parallelt med, men tett inntil den som var bygd for Trysilknut. Da dette fotografiet ble tatt lå to av varpebåtene (Fløtarlars og Lykkjeknut) og inspeksjonsbåten, som alle hadde stålskrog, fortøyd til venstre for slippen. Til venstre for slepebåten skimter vi gavlen på det drøyt 11 kvadratmeter store huset der vinsjen som ble brukt ved opptrekking og nedfiring av båter på slippen sto.

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mel

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Sjøen er om lag 47 kvadratkilometer stor og har et nedslagsfelt på rundt 1 300 kvadratkilomter. På cirka halvparten av dette arealet vokser det produktiv skog, så her var det mye fløtingsvirke. I 1939 kjøpte Glomma fellesfløtingsforening et jordfstykke på 21 dekar ved Sørlistøa, mellom strandsona på vestsida av innsjøen og bygdevegen. Her reiste de ei mannskaps- og kontorbrakke med tilhørende utedo, smie, et digert ved- og lensehus og et nesten like stort båthus, og de bygde en slipp for sjøsetting og opptak av båter som ble brukt under fløtinga. Dette fotogreafiet er tatt våren 1984, på et tidspunkt da lokale mannskaper forberedte det som skulle bli den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Sentralt i bildet ser vi den 55 fot lange og 12 fot brede slepebåten «Trysilknut», som på dette tidspunktet forlengst var ombygd fra damp- til dieseldrift. Fartøyet var firt ned til den nedre derlen av slippen, men hadde ennå ikke nådd vannspeilet. Bak og over akterenden på slepebåten ser vi deler av den om lag 60 kvadratmeter store mannskaps- og kontorbrakka. Framfor slippen lå inspeksjonsbåten «Ener» og to av de tre varpebåtene som gikk på Osensjøen på denne tida. Varpebåtene på dette fotografiet hette «Fløtarlars» og «Lykkjeknut». Helt til høyre i bildet ser vi tre av robåtene Osensjø-fløterne disponerte. Disse var fortøyd i ly av moloen på Sølistøa, der de skulle ligge å trutne etter å har vært oppbevart i et båthus gjennom en lang høst- og vintersesong.

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mel

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Sjøen er om lag 47 kvadratkilometer stor og har et nedslagsfelt på rundt 1 300 kvadratkilomter. På cirka halvparten av dette arealet vokser det produktiv skog, så her var det mye fløtingsvirke. I 1939 kjøpte Glomma fellesfløtingsforening et jordfstykke på 21 dekar ved Sørlistøa, mellom strandsona på vestsida av innsjøen og bygdevegen. Her reiste de ei mannskaps- og kontorbrakke med tilhørende utedo, smie, et digert ved- og lensehus og et nesten like stort båthus, og de bygde en slipp for sjøsetting og opptak av båter som ble brukt under fløtinga. Dette fotogreafiet er tatt våren 1984, på et tidspunkt da lokale mannskaper forberedte det som skulle bli den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Sentralt i bildet ser vi den 55 fot lange og 12 fot brede slepebåten «Trysilknut», som på dette tidspunktet forlengst var ombygd fra damp- til dieseldrift. Fartøyet skulle fires ned mot vannspeilet ved hjelp av en vinsj i huset vi ser gavlen på til venstre for båten. Til høyre for Trysilknut lå smia, der fløterne kunne kvesse haker og foreta enkle reparasjoner. Framfor slippen lå inspeksjonsbåten «Ener» og to av de tre varpebåtene som gikk på Osensjøen på denne tida. Varpebåtene hette «Fløtarlars», «Lykkjeknut» og «Sjuluspær».

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mel

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Sjøen er om lag 47 kvadratkilometer stor og har et nedslagsfelt på rundt 1 300 kvadratkilomter. På cirka halvparten av dette arealet vokser det produktiv skog, så her var det mye fløtingsvirke. I 1939 kjøpte Glomma fellesfløtingsforening et jordfstykke på 21 dekar ved Sørlistøa, mellom strandsona på vestsida av innsjøen og bygdevegen. Her reiste de ei mannskaps- og kontorbrakke med tilhørende utedo, smie, et digert ved- og lensehus og et nesten like stort båthus, og de bygde en slipp for sjøsetting og opptak av båter som ble brukt under fløtinga. Dette fotogreafiet er tatt våren 1984, på et tidspunkt da lokale mannskaper forberedte det som skulle bli den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Sentralt i bildet ser vi den 55 fot lange og 12 fot brede slepebåten «Trysilknut», bygd i 1913-14, men ombygd til dieseldrift i 1956-57. Fartøyet var firt ned til den nedre derlen av slippen, men hadde ennå ikke nådd vannspeilet. Framfor slippen lå inspeksjonsbåten «Ener» og to av de tre varpebåtene som gikk på Osensjøen på denne tida. Varpebåtene hette «Fløtarlars», «Lykkjeknut» og «Sjuluspær». Det var de to førstnevnte som lå fortøyd bak Ener da dette fotografiet ble tatt.