DigitaltMuseum

Fløterbåten Fram, Nissevann, tømmerlunne. Innsjøen Nisser, Nissedal, Telemark.

2

Fløterbåten Fram, Nissevann, tømmerlunne. Innsjøen Nisser, Nissedal, Telemark.

Fra strandsona ved Glomme fellesfløtingsforenings eiendom Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grenseområdet mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Her - mellom innsjøen og bygdevegen på vestsida - kjøpte fellesfløtingsforeningen i 1939 et 21 dekar stort areal hvor de utvilklet en base for fløtingsakvitetene på den 47 kvadratmeter store innsjøen. Her ble det mannskapsbrakke med kontorrom for debn lokale fløtersjefen, lense- og vedhus, båthus, smia og en del andre bygninger og framfor alt en slipp for sjøsetting og opptak av alle båtene ved sesongens begynnelse og slutt. Da dette fotografiet ble tatt hadde fløterne hentet inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) og varpebåtene «Fløtarlars» og «Lykkjeknut» ut av båthuset og satt dem på vannet inntil slippen. Norsk Skogbruksmuseums fotograf, Ole-Thorstein Ljøstad, sto i en robåt han hadde posisjonert gunstig med tanke på fotografering av sjøsettinga av den store slepebåten «Trysilknut».

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Dette fotografiet er tatt mens Trysilkut var på veg nedover slippen, men før båten nådde vannspeilet. Inspeksjonsbåten «Ener» og de to varpebåtene «Fløtarlars» og «Lykkjeknut» lå fortøyd ved siden av slippen. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 planlegges maling av båten med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Tømmerfløterne Håvard Fjeld og Sverre Nyhus drar ut et av robåtene som skulle brukes under fløtinga på Osensjøen i grensetraktene mellom Trysil og Åmot kommuner i Hedmark i 1984. Fotografiet er fra Glomma fellesfløtingsforenings anlegg ved Sørlistøa på vestsida av innsjøen, der materiellet som ble brukt i denne virksomheten ble vinterlagret. Slepebåten Trysilknut sto under åpen himmel, delvis dekt av presenninger, på den slippen vi ser en del av i forgrunnen. De mindre båtene ble lagret i det nesten 200 kvadratmeter store båthuset. Fra den nordvestre gavlen på denne bygningen gikk det en skinnegang som svingte mot slippen for slepebåten Trysilknut og ned mot sjøen. Da denne robåten ble sjøsatt brukte ikke karene den skinnegående vogna, men de dro og skjøv båten nedover mot vannet med kjølen på bord de hadde lagt på svillene mellom skinnene. Osensjø-fløterne disponerte 5-6 cirka 5 meter lange robåter, tre varpebåter av stål og en den nevnte slepebåten.

Inspeksjonsbåten «Ener» og de tre varpebåtene «Fløtarlars», «Lykkjeknut» og «Sjuluspær» , fotografert der de ofle lå fortøyd, ved slippen ved Glomma fellesfløtingsdforenings administrasjonssenter og båtopplagssted Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot kommune, Hedmark. Fellesfløtingsforeningen kjøpte dette 21 dekar store området mellom bygdevegen langs Osensjøens vestsida og strandsonen i 1939, og fikk reist en del bygninger omkring slippen vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Inspeksjonsbåten Ener lå i vinteropplag i den nordvestre enden av det snaut 200 kvadratmeter store båthuset. Derfra gikk det en skinnegang, slik at båtene kunne trilles til og fra slippen på i forbindelse med utsetting om våren og opptak om høsten. Ener er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Den ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Også de tre varpebåtene er 6.7 meter lang, drøyt 2 meter brede og har stålskrog. Ved moloen i bakgrunnen skimter vi også fire av robåtene fløterne disponerte. De lå fortøyd på en skjermet plass for å kunne trutne etter en lang vintersesong under tak. Fotografiet ble tatt i 1984, som ble den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Deretter overtok Norsk Skogbruksmuseum Sørlistøa med bygninger og løsøre. Fra 1989 har Sørlistøa fungert som et formidlingssenter med tradisjonell innsjøfløting som hovedtema, åpent for publikum i deler av sommersesongen.

Inspeksjonsbåten «Ener», fotografert der den ofle lå fortøyd, ved slippen ved Glomma fellesfløtingsdforenings administrasjonssenter og båtopplagssted Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot kommune, Hedmark. Da dette bildet ble tatt lå Ener mellom de to varpebåtene som ble brukt under tømmerfløtinga på Osensjøen - «Sjuluspær» og «Lykkjeknut». I bakgrunnen er vi noen av robåtene fløterne disponerte, framfor moloen som skulle skjerme opplagsstedet for båtene for krappe bølger i perioder med nordavind. Fellesfløtingsforeningen kjøpte dette 21 dekar store området mellom bygdevegen langs Osensjøens vestsida og strandsonen i 1939, og fikk reist en del bygninger omkring slippen vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Inspeksjonsbåten Ener lå i vinteropplag i den nordvestre enden av det snaut 200 kvadratmeter store båthuset. Derfra gikk det en skinnegang, slik at båtene kunne trilles til og fra slippen på i forbindelse med utsetting om våren og opptak om høsten. Ener er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Den ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Den svarte slangen vi ser på slippen ble brukt når det skulle fylles diesel på båtene. Dieseltanken befant seg på land, ved enden av ved- og lensehuset. Fotografiet ble tatt i 1984, som ble den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Deretter overtok Norsk Skogbruksmuseum Sørlistøa med bygninger og løsøre. Fra 1989 har Sørlistøa fungert som et formidlingssenter med tradisjonell innsjøfløting som hovedtema, åpent for publikum i deler av sommersesongen. Dieselslange. Robåter. Varpebåter. Inspeksjonsbåten Ener. Uttrekking av dieselslange for påfylling på varpebåtene. Sørlistøa ved Osensjøen, Åmot kommune, Hedmark.

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåtene til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble fartøyet på nytt malt med de fargene det fikk i 1958, og som det fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Utsetting av robåt som skulle brukes under tømmerfløtinga på Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark våren 1985. Fotografiet er tatt på Sørlistøa, der Glomma fellesfløtingsforening hadde kontor- og mannskapsbrakke, samt lagerhus til det materiellet som bare var i bruk i driftsperiodene om våren og på forsommeren. Den store slepebåten «Trysilknut» ble trukket på land på ei solid vogn på en trersporet skinnegang på slippen dette fotografiet er tatt fra. Parallelt med denne gikk det en noe spinklere skinnegang for den vogna som ble brukt når de mindre båtene skulle settes ut eller tas opp fra sjøen. Her brukte man imidlertid ikke den vogna som var lagd for de lettere farkostene. I stedet var det lagt bord mellom skinnene som robåtene kunne dras og skyves på uten at det slet for hardt på kjølsonen. Da dette fotografiet ble tatt kan det imidlertid virke som om karene forsøkte å flytte båten over i den delen av skinnegangen som ikke var bordlagt. Osensjøfløterne disponerte 5-6 slike drøyt 5 meter lange robåter, samt tre varpebåter med stålskrog. I tillegg hadde den lokale fløtersjefen en enspeksjonsbåt, «Ener», som også hadde stålskrog. De sistnevnte båtene lå fortøyd ved slippen, ba mannen som skjøv på akterenden av robåten, da dette fotografiet ble tatt.

To av karene som skulle være med i fløterlaget på Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark i 1984, fotografert idet de skulle fortøye to av robåtene de disponerte i driftssesongen. Totalt var det 5-6 slike drøyt 5 meter lange robåter i Sørlistøa. I tillegg fantes det tre varpebåter med stålskrog, en robust inspeksjonsbåt, som også var av stål, og en kraftig slepebåt, «Trysilknut». Bortsett fra slepebåten, som ble trukket opp på land, men sto under åpen himmel i utenom driftssesongen, ble de andre båtene vinterlagret i et båthus med bortimot 200 kvadratmeters grunnflate. Fra båthuset var det lagt en skinnegang, slik at båtene kunne trilles mot slippen og vinsjes ned mot sjøen. Osensjøen er regulert, og det er 6,6 meters forskjell på høyeste og laveste tillatte vannstand. Om våren, da sjøen brukte å være kraftig nedtappet, ble det følgelig ganske langt ned til vannlinja, som på dette fotografiet. Det inngikk i sesongforberedelsene å få sjøsatt robåtene, slik at de kunne ligge og trutne i ly av den moloen til venstre på dette bildet før fløtingsarbeidet startet.

Utsetting av en av de tre varpebåtene som skulle brukes under tømmerfløtinga på Osensjøen i grenseområdet mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark i 1984. Varpebåtene hadde 6-7 meter lange stålskrog, var drøyt 2 meter brede og hadde dieselmotor, som kunne drive både propellen, som sørget for framdrift, og en vinsj, som ble brukt ved oppsamling av løstømmer i små bommer. Varpebåtene ble vinterlagret i et eget båthus med bortimot 200 kvadratmeters grunnflate. Derfra gikk det en forholdsvis spinkel skinnegang med 110 centimeters sporbreddemot slippen, som også hadde en noe solidere skinnegang for den store og tunge slepebåten «Trysilknut», som ble vinterlagret på land, uten takoverbygg. Ved utsetting og opptak av varpebåtene og inspeksjonsbåten «Ener», som stod i båthuset vinterstid, ble det brukt ei skinnegående vogn som kunne vinsjes ned- eller oppover det skråplanet slippen var ved sjøsetting og opptak. Osensjøen er regulert, og nivåforskjellen mellom laveste og høyest tillatte vannstand er 6,6 meter. Dette fotografiet er tatt i vårsesongen, da sjøen var kraftig nedtappet, så avstanden ned til vannspeilet var ganske lang. Den konstruksjonen vi ser litt av ytterkanten på til venstre i forgrunnen er den skinnegående vogna som slepebåten «Trysilknut» sto på i vinterhalvåret.

Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. I forgrunnen, tett inntil slippen, ser vi inspeksjonsbåten «Ener». Den er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Ener ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka på Sørlistøa som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Båtene, og særlig Trysilknut, ble en viktig del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble båten på nytt malt med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.

Inspeksjonsbåten «Ener» blir vinsjet nedover slippen ved Glomma fellesfløtingsdforenings administrasjonssenter og båtopplagssted Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot kommune, Hedmark. Fellesfløtingsforeningen kjøpte dette 21 dekar store området mellom bygdevegen langs Osensjøens vestsida og strandsonen i 1939, og fikk reist en del bygninger omkring slippen vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Inspeksjonsbåten Ener lå i vinteropplag i den nordvestre enden av det snaut 200 kvadratmeter store båthuset. Derfra gikk det en skinnegang, slik at båtene kunne trilles til og fra slippen på i forbindelse med utsetting om våren og opptak om høsten. På dette bildet ser vi hvordan fløterne holdt igjen tralla med båten på ved hjelp av ei trosse når den forsiktig ble firt forsiktig nedover det skråplanet slippen er mot vannet. Inspeksjonsbåten er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Den ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Fotografiet ble tatt i 1984, som ble den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Deretter overtok Norsk Skogbruksmuseum Sørlistøa med bygninger og løsøre. Fra 1989 har Sørlistøa fungert som et formidlingssenter med tradisjonell innsjøfløting som hovedtema, åpent for publikum i deler av sommersesongen.

Fem robåter, fotografert vede innledningen til fløtingssesongen 1984, da båtene nettopp var sjøsatte og lå fortøyde i le av moloen ved Glomma fellesfløtingsforenings anlegg på Sørlistøa ved Osensjøen i Åmot. Sørlistøa ble innkjøpt i 1939, og i åra som fulgte bygde Fellesfløtingsforeningen slipp for slepebåten Trysilknut og diverse bygninger for innkvartering av mannskaper og oppbevaring av driftsmateriell på dette stedet. Lenge var det lokale handverkere - som Jon Persen Lilleholm (1831-1901), Jon Andersen Nordby (1825-1899) og sistnevntes sønner Anton (1865-1936) og Ole Nordby (1869-1961) - som leverte lettbåter til fløtinga på denne innsjøen. Etter at Ole Nordby gav seg med båtbygginga like etter 2. verdenskrig, ble de fleste robåtene til fløtinga ved Osensjøen levert fra Glomma fellesfløtingsforenings verksted på Flisa i Åsnes i Solør. Den båttypen som ble produsert der var det John Gudbjørn Dybendal (1904-1985) som hadde utviklet. Modellen skal egentlig ha vært beregnet på bruk i den nedre delen av Flisavassdraget. Dybendal leverte fløterbåter fram til slutten av 1940-åra. Alt før den tid skal Glomma fellesfløtingsforening skal ha engasjert seg i produksjonen, og de videreførte virksomheten fra eget verksted på Breidablikk ved Flisa helt fram til 1984 - herav betegnelsen «Flisabåt». Det fantes maler til alle båtdelene, også tverrmaler som ble forankret i kjølen mens arbeidet pågikk. Dermed ble dette en standardisert båttype, som også kunne bygges med i en tilfredsstillende standard av folk som ikke nødvendigvis var så erfarne. Det standardiserte preget kom også til syne ved at det ble brukt prefabrikerte jernspanter i stedet for trespanter med naturlig krumming.

Fra Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Sjøen er om lag 47 kvadratkilometer stor og har et nedslagsfelt på rundt 1 300 kvadratkilomter. På cirka halvparten av dette arealet vokser det produktiv skog, så her var det mye fløtingsvirke. I 1939 kjøpte Glomma fellesfløtingsforening et jordfstykke på 21 dekar ved Sørlistøa, mellom strandsona på vestsida av innsjøen og bygdevegen. Her reiste de ei mannskaps- og kontorbrakke med tilhørende utedo, smie, et digert ved- og lensehus og et nesten like stort båthus, og de bygde en slipp for sjøsetting og opptak av båter som ble brukt under fløtinga. Dette fotogreafiet er tatt våren 1984, på et tidspunkt da lokale mannskaper forberedte det som skulle bli den siste fløtingssesongen på Osensjøen. Sentralt i bildet ser vi den 55 fot lange og 12 fot brede slepebåten «Trysilknut», som på dette tidspunktet forlengst var ombygd fra damp- til dieseldrift. Fartøyet skulle fires ned mot vannspeilet ved hjelp av en vinsj i huset vi ser gavlen på til venstre for båten. Til høyre for Trysilknut lå smia, der fløterne kunne kvesse haker og foreta enkle reparasjoner. Framfor slippen lå inspeksjonsbåten «Ener» og to av de tre varpebåtene som gikk på Osensjøen på denne tida. Varpebåtene hette «Fløtarlars», «Lykkjeknut» og «Sjuluspær».