24 results in DigitaltMuseum:

Dør og laftehoder på stabbur fra Nedre Hanestad i den delen

Dør og laftehoder på stabbur fra Nedre Hanestad i den delen av Øvre Rendalen som ligger i Glommadalføret. Bygningen står i dag i friluftsmuseet på Glomdalsmuseet i Elverum. Døråpningen vi ser er 140 centimeter høy og 71,5 centimeter bred. Den er lagd av brede furubord med not og fjær. Det siste tyder vel på at den er en rekonstruksjon som er blitt til etter at huset kom på museum i 1911. Dørbladet har ellers to kraftige smijernhengsler, der ytterendene er splittet i tre fliker, hvorav en er framovervendt mens de to andre buer bakover. Spissene på disse flikene synes å være bøyd slik at de har trengt inn i bordkledningen på døra. Hengslene er festet på kroker som er forankret i beitskia på venstre side fra innsida av bygningsvolumet. På dørbladet ser vi ellers en rund ring med diameter på 8 centimeter som er smidd av ei vridd jernstang. Den brukes når døra skal trekkes inntil karmen. Vi ser også at stabbursdøra har lås, i dette tilfellet uten låsblikk. Bygningskyndige museumsfolk har ofte brukt formen på laftehoder som en del av dateringsgrunnlaget for antikvariske bygninger. Hanestadstabburet ser ut til å ha noenlunde ovaltelgjete laft, som i noen tilfeller indikerer svært høy alder. I dette tilfellet tror registrator likevel at det er lite sannsynlig at bygningen erbygd før 1700. Hanestadstabburet står på seks cirka 70 centimeter høye stabber, som i sin tur «rir» på ei rektangulær ramme av kraftige tømmerstokker. Første etasje måler 3,95 X 3,33 centimeter, mens annen etasje er noe utkraget, cirka 25 centimeter mot langsidene og 35 centimeter mot sidegavlene. Bygningen har inngangsdør på den ene langveggen, fra en overbygd trappeplatting som står om lag en halvmeter fra husveggen, etter tradisjonen for å gjøre det vanskelig for gnagere å ta seg inn i bygningen. Denne avstanden har også bidratt til at man har unngått de råteskadene mange andre gamle bygninger har i området rundt inngangsdøra på grunn av stadig tilførsel av fuktighet fra takdrypp. Det er to små rom i hver av etasjene i stabburet, og denne stabburstypen var ikke særlig vanlig da museumsfolk begynte å fatte interesse for byggeskikken i Østerdalen. Hanestadstabburet er imidlertid et vakkert hus. Nedre Hanestad hadde to stabbur – ett for kjøtt og ett for kornvarer. Dette er kjøttstabburet.

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum.

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum. Dette er ikke noe «tun» i egentlig forstand, fordi det ikke omfatter alle de bygningstypene som fantes på gardene i regionen som presenteres. Her er bare våningshus, ingen såkalte «økonomibygninger». Til venstre ligger den såkalte «Austmostua» [eller «Østmostua»] fra Søndre Austmo [eller Østmo] på Hoff vestside. Det er et våningshus i to etasjer med rektangulært grunnplan (10,25 X 9,75 meter). Ca. 1,9 meter av bredden er en svalgang mot gardstunet. Dette er en bindingsverkskonstruksjon med noe bordkledning mot gavlene, og med en åpen løsning på midten. Ellers er Austmostua laftet. Tømmerbehandlinga tyder på et det har skjedd i to etapper. En tidlig dendrokononlogisk datering tyder på at denne bygningsdelen er oppført i 1730. Den har det byggeskikkforskere fra Eiliert Sundst tid og framover har kalt «akershusisk grunnplan». Dette betyr at inngangsdøra fra gardstunet fører inn i ei stue – et allrom som i dette tilfellet legger beslag på ganske nøyaktig to tredeler av grunnflata. Den siste delen er delt i to rom ved hjelp av en bordvegg. Det ene er innredet som sengekammer, det andre som kjøkken. Kjøkkenet har utgangsdør på langveggen som vender fra gardstunet, på bygningens opprinnelige tomt mot en passerende bygdeveg. Annen etasje, som antakelig er påbygd mot slutten av 1700-tallet eller på begynnelsen av 1800-tallet, har adkomst via ei trapp i den ene enden av svalgangen, hvor det er dører til to noenlunde jevnstore rom. Det ene av dem skal ha vært brukt som gjesterom, det andre som lagerrom for tekstiler. Fronten på svalgangen bæres av fire drøyt to meter lange, dreide stolper. I annen etasje har denne bygningsdelen et rekkverk mot gardstunet. I 1782 foregikk det et barnedrap, som muligens kan knyttes til denne bygningen (jfr. SJF-F. 006768 – SJF-F. 006774) Sentralt i bildet ser vi den store ramloftstua fra Stemsrud i Grue. Denne bygningen har ei grunnflate som måler 15,1 X 11,75 meter. Den har i dag det som kalles et «akershusisk grunnplan», med hoveddør inn et stuerom på hele 90 kvadratmeter og to mindre koverom i den østre enden. Den nevnte hoveddøra er imidlertid sekundær, og det antas at det ene av koverommene opprinnelig har vært forstue, og at bygningen derfor har hatt det som kalles «treromsplan». Over koverommene er det bygd en annenetasje med møneretning vinkelrett på stuerommet møneretning. Det er denne delen bygningshistorikerne kaller rammen. I Stemsrudstua er den avdelt i to dekorasjonsmalte sengekammere. Bygningen har en svalgang langs langveggen mot gardstunet. Fra østenden av denne svalen er det trapp opp til svalgangen foran rammen. Dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppmerksomhet. Den var bygd i 1764. I Stemsrudstua skal man i forbindelse med oppussingsarbeid i 1779 skal man ha funnet et innskåret årstall som indikerte oppsiktsvekkende høy alder. På grunnlag av denne observasjonen skal daværende eier, storbonden Ole Colbiørnsen, ha fått lagd ei tavle, der det blant annet sto at «dette Huus efter en nu Beklædt Mastes Widnesbyrd, opbygget Aar 1324». Ifølge tradisjonen skulle stuerommet ha vært en middelaldersk gjestehall. Mange, inkludert Eilert Sundt, trodde på dateringa. Den første fagpersonen som uttrykte skepsis var antikvar Nicolay Nicolaysen, som tvilte på teksten og framholdt at en gjestehall fra middelalderen ville hatt åre som ildsted og en helt annen takløsning. Han mente at ramloftet og mønsåstaket måtte være fra etterreformatorisk tid. Liknende tanker hadde Hilmar Stigum, som skrev at «etter laftene å dømme, passer det svært godt å tenke seg at stua er bygd en gang på 1500-tallet, og årstallet på masten er antakelig en feillesning for 1524». Da Glomdalsmuseet ble etablert var det mange som mente at museet burde sikre seg huset, men eieren mente han satt på et klenodium, og satte prisen høyt. En av de pengesterke skogeierne i museets styre foreslo å kjøpe hele garden, noe som ble gjort. Dermed ble både ramloftstua, stabburet og et nyere våningshus flyttet til museet, det siste som kontorbygning. Slik ramloftstua sto på Stemsrud var den preget av ombygginger og moderniseringer. På museet ble den gjenoppført med arkitekturprofessor og bygningshistoriker Johan Meyer som konsulent. Heller ikke han var overbevist om at bygningen var reist i 1324, men han trodde at den var fra 1300-tallet, eller i hvert fall fra middelalderen, og restaureringa kom til å preges av dette. Mye av det opprinnelige tømmeret ser ut til å ha blitt skiftet ut. Museets formidling og bruk av bygningen var også lenge preget av tradisjonen som tavlene fra 1779 formidlet. I 1976 utførte dendrokronologene Sigurd Aandstad og Finn Stemsrud analyser av prøver fra tømmeret i huset. Deres konklusjon var at det eldste veggtømmeret var hogd i 1631, og at den gigantiske mønsåsen hadde stått på rot i skogen til 1724. Med henvisning til 1631-dateringa og den størrelsen og soliditeten som preger Stemsrudsstua, har den siden siste halvdel av 1970-åra vært presentert som en bygning som skulle markere prestisjen til en nyrik skogeier fra den tida da tømmerhandelen i Solør begynte å få et betydelig omfang. Bygningen vi ser hjørnet av til høyre i bildet er ei midtkammerstue fra Dammen i Åsnes. Den er sannsynligvis bygd på midten av 1800-tallet, på en eiendom som var atskillig mindre enn Stemsrud. Grunnflata er på 14,15 X 6,15 meter. I den nordre enden er det ei dagligstue med peis. Her var det kjøkken, på kveldstid arbeidet husfolket i lyset fra peisen, og om natta sov en del av dem i dette rommet. Rommet på sørsida av midtgangen var ei stasstue med etasjeovn og innredning som høvde for barnedåp, bryllup, graverferd og andre gjestebud. På vanlige dager hendte det at kvinnfolka satt her og vevde. Midt i tunet har museets folk latt ei bjørk få stå som tuntre.

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum.

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum. Dette er ikke noe «tun» i egentlig forstand, fordi det ikke omfatter alle de bygningstypene som fantes på gardene i regionen som presenteres. Her er bare våningshus, ingen såkalte «økonomibygninger». Bildet er tatt fra svalgangen på den såkalte «Austmostua» [eller «Østmostua»] fra Søndre Austmo [eller Østmo] på Hoff vestside. Det er et våningshus i to etasjer med rektangulært grunnplan (10, 25 X 9, 75 meter). Ca. 1, 9 meter av bredden er en svalgang mot gardstunet. Dette er en bindingsverkskonstruksjon med noe bordkledning mot gavlene, og med en åpen løsning på midten. Ellers er Austmostua laftet. Tømmerbehandlinga tyder på et det har skjedd i to etapper. En tidlig dendrokononlogisk datering indikerer at denne bygningsdelen er oppført i 1730. Den har det byggeskikkforskere fra Eiliert Sundt tid og framover har kalt «akershusisk grunnplan». Dette betyr at inngangsdøra fra gardstunet fører inn i ei stue – et allrom som i dette tilfellet legger beslag på ganske nøyaktig to tredeler av grunnflata. Den siste delen er delt i to rom ved hjelp av en bordvegg. Det ene er innredet som sengekammer, det andre som kjøkken. Kjøkkenet har utgangsdør på langveggen som vender fra gardstunet, på bygningens opprinnelige tomt mot en passerende bygdeveg. Annen etasje, som antakelig er påbygd mot slutten av 1700-tallet eller på begynnelsen av 1800-tallet, har adkomst via ei trapp i den ene enden av svalgangen, hvor det er dører til to noenlunde jevnstore rom. Det ene av dem skal ha vært brukt som gjesterom, det andre som lagerrom for tekstiler. Fronten på svalgangen bæres av fire drøyt to meter lange, dreide stolper. I annen etasje har denne bygningsdelen et rekkverk mot gardstunet. I 1782 foregikk det et barnedrap, som muligens kan knyttes til denne bygningen (jfr. SJF-F. 006768 – SJF-F. 006774). Sentralt i bildet ser vi den store ramloftstua fra Stemsrud i Grue. Denne bygningen har ei grunnflate som måler 15, 1 X 11, 75 meter. Den har i dag det som kalles et «akershusisk grunnplan», med hoveddør inn et stuerom på hele 90 kvadratmeter og to mindre koverom i den østre enden. Den nevnte hoveddøra er imidlertid sekundær, og det antas at det ene av koverommene opprinnelig har vært forstue, og at bygningen derfor har hatt det som kalles «treromsplan». Over koverommene er det bygd en annenetasje med møneretning vinkelrett på stuerommet møneretning. Det er denne delen bygningshistorikerne kaller rammen. I Stemsrudstua er den avdelt i to dekorasjonsmalte sengekammere. Bygningen har en svalgang langs langveggen mot gardstunet. Fra østenden av denne svalen er det trapp opp til svalgangen foran rammen. Da Glomdalsmuseet ble etablert var det en utbredt oppfatning at museet burde sikre seg huset, men eieren forsto han satt på et klenodium, og satte prisen høyt. En av de pengesterke skogeierne i museets styre foreslo å kjøpe hele garden, noe som ble gjort. Dermed ble både ramloftstua, stabburet og et nyere våningshus flyttet til museet, det siste som kontorbygning. Da denne bygningen skulle flyttes fra Stemsrud var den preget av ombygginger og moderniseringer, noe som gav grunnlag for ulike hypoteser om hvordan den opprinnelig hadde sett ut. Også dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppmerksomhet. Den var bygd i 1764. I Stemsrudstua skal man i forbindelse med oppussingsarbeid i 1779 ha funnet noe som ble fortolket som et innskåret årstall. Funnet fikk daværende eier, storbonden Ole Colbiørnsen, ha fått lagd ei tavle, der det blant annet sto at «dette Huus efter en nu Beklædt Mastes Widnesbyrd, opbygget Aar 1324». Ifølge tradisjonen skulle stuerommet ha vært en middelaldersk gjestehall. Mange, inkludert Eilert Sundt, trodde på dateringa. Den første fagpersonen som uttrykte skepsis var antikvar Nicolay Nicolaysen, som tvilte på teksten og framholdt at en gjestehall fra middelalderen ville hatt åre som ildsted og en helt annen takløsning. Han mente at ramloftet og mønsåstaket måtte være fra etterreformatorisk tid. Liknende tanker hadde Hilmar Stigum, som skrev at «etter laftene å dømme, passer det svært godt å tenke seg at stua er bygd en gang på 1500-tallet, og årstallet på masten er antakelig en feillesning for 1524». På Glomdalsmuseet ble Stemsrudstua gjenoppført med professor Johan Meyer som konsulent. Heller ikke han var overbevist om at bygningen var reist i 1324, men han trodde at den var fra 1300-tallet, eller i hvert fall fra middelalderen, og restaureringa kom til å preges av dette. Mye av det opprinnelige tømmeret ser ut til å ha blitt skiftet ut. Også museets formidling og bruk av bygningen var lenge preget av tradisjonen som tavlene fra 1779 formidlet. I 1976 utførte dendrokronologene Sigurd Aandstad og Finn Stemsrud analyser av prøver fra tømmeret i huset. Deres konklusjon var at det eldste veggtømmeret var hogd i 1631, og at den gigantiske mønsåsen hadde stått på rot i skogen til 1724. Med henvisning til 1631-dateringa og den størrelsen og soliditeten som preger Stemsrudstua har den siden siste halvdel av 1970-åra vært presentert som en bygning som skulle markere prestisjen til en nyrik skogeier fra den tida da tømmerhandelen i Solør begynte å få et betydelig omfang. Bygningen vi ser den nordre delen av til høyre i bildet er ei midtkammerstue fra Dammen i Åsnes. Den er sannsynligvis bygd på midten av 1800-tallet, på en eiendom som var atskillig mindre enn Stemsrud. Grunnflata er på 14,15 X 6, 15 meter. I den nordre enden er det ei dagligstue med peis. Her var det kjøkken, på kveldstid arbeidet husfolket i lyset fra peisen, og om natta sov en del av dem i dette rommet. Rommet på sørsida av midtgangen var ei stasstue med etasjeovn og innredning som høvde for barnedåp, bryllup, graverferd og andre gjestebud. På vanlige dager hendte det at kvinnfolka satt her og vevde.

Fra det såkalte Rendalstunet på Glomdalsmuseet i Elverum. D

Fra det såkalte Rendalstunet på Glomdalsmuseet i Elverum. Dette er et ufullstendig tun i den forstand at det kun består av en stuebygning, et stabbur, to loft og ei badstu. På dette fotografiet ser vi våningshuset, er barfrøstue fra Bjønngarden [Bjønetegard] og et loft fra Søndre Høye. Barfrøstua består av ei såkalt «østerdalsstue», altså en bygning med «akershusisk grunnplan», der det er reist et toetasjes utbygg foran inngangen til stuerommet. I dette tilfellet er dette utbygget – «barfrøet» - i hovedsak bygd av tømmer, som er felt inn i slisser i stuebygningens langvegg, men ellers laftet i hjørnene. På vestsida i 2. etasje er det imidlertid en bordkledd gang. Stuebygningen er 7,1 meter lang og 8,95 meter bred. Den har en rafthøyde på 2,4 meter. Barfrøet er 3,2 meter djupt og 3,85 meter bredt. Her er rafthøyden 3,9 meter. Annenetasjen i barfrø har stundom vært brukt som sengekammer sommerstid, men oftest som kleskott, slik det antakelig var på Bjønngarden også. Barfrøstuene har sitt hovedutbredelsesområde i Midt-Østerdalen, i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Det fantes imidlertid slike bygninger i Nord-Østerdalen også, og i de svenske grensebygdene Lima og Transtrand. Barfrøstua fra Bjønngarden skal være bygd omkring 1790, og det var nettopp på andre halvdel av 1700-tallet at denne byggemåten var på moten i de nevnte bygdene. Det er ikke mange slike hus bevart, noe som skyldes de vedlikeholdsproblemene det skaper at fukt fra den ene takflata på stuehuset renner mot bakveggen på barfrøet. Dette har ført til råteskader også på stua fra Bjønngarden. I og med at dette er en spesiell, lokal hustype, var det viktig for grunnleggerne av Glomdalsmuseet å ha ei barfrøstue på museumsområdet. Dette var den første bygningen som sto ferdig gjenoppført her i 1911, og ulike tegninger av bygningen har seinere fungert som logoer for museet. Loftet fra Søndre Høye skal være bygd omkring 1760. Det er et såkalt langloft med innkledd sval langs den ene langveggen. Grunnflata er på 6,6 X 6,6 meter, men cirka 1,75 meter av bredden er altså en svalgang. De er to rom i hver etasje, alle med dørforbindelser til svalgangen. De to rommene i første etasje var først og fremst oppbevaringsrom, det ene for mjølkemat («masstu»), det andre for kjøreler som stundom ble brukt i matproduksjonen på garden. I annen etasje var det ene rommet (som hadde blyglassvindu) et sengeloft, det andre et klesloft, for skinnfeller og tekstiler som periodisk var ute av bruk.

Fra det såkalte Tynsettunet på Glomdalsmuseet i Elverum. Til

Fra det såkalte Tynsettunet på Glomdalsmuseet i Elverum. Til høyre i forgrunnen ser vi deler av en midtkammerbygning fra Ordertøa, som der var brukt som sommerstue. Museets folk antar at den er fra midten av 1800-tallet. Den nordre delen (like ved høyre bildekant) ble brukt som «masstu», lager for blant annet mjølkeprodukter, som var helt sentrale i produksjonsprofilen i gardsdrifta i fjellbygder. Slike lagere skulle være kjølige og mørke, noe som forklarer at vi bare ser ei lita lufteluke i gavlen mot fotografen. Det finnes imidlertid et ørlite vindu på langveggen mot vest (som ikke ses på dette fotografiet). Sør for midtgangen er det et boligrom med peis i hjørnet mot gangen, og med to senger mot gavlveggen i sør. Hit flyttet folka på garden en periode sommerstid, mens vinterstua ble reingjort med tanke på kommende vintersesong. Midtgangen har dører mot begge langvegger. Oldertrøstua er 10, 2 meter lang og 4, 05 meter bred. Fotografiet viser en klassisk skade på museumsbygninger. I fuktig vær drypper det fra taket ned på dørhella, og derfra spruter det vann mot svillstokken (som er helt råtten) og nedre del av dørbladet. Til venstre, noe mer i bakgrunnen, ser vi stallåven i Tynsettunet, som også er fra Oldertrøa (Ordertrøa). Også dette er en 1800-tallsbygning. Vi ser inngangen til stallskjulet, hvor blant annet seletøyet ble oppbevart, og vinduet i sjølve stallrommet. Over disse rommene var det høytrev. I den vestre delen av stallåven fra Oldertrøa var det høygolv i to etasjers høyde. Høyet ble kjørt inn i bygningen fra ei låvebru på den langveggen vi ikke ser på dette fotografiet. Oldertrøstallåven har ei grunnflate på 10, 35 X 6,0 meter.

Laftehoder fra barfrøstua fra Bjønngarden [Bjøntegard] i Ren

Laftehoder fra barfrøstua fra Bjønngarden [Bjøntegard] i Rendalen på Glomdalsmuseet i Elverum. Bygningskyndige museumsfolk har brukt formen på de stokkendene som en del av dateringsgrunnlaget for antikvariske hus. Her har endeflata noenlunde sekskantet, noe som skal ha vært mote på 1700-tallet, men ikke helt synkront i alle regioner. Barfrøstua består av ei såkalt «østerdalsstue», altså en bygning med «akershusisk grunnplan», der det er reist et toetasjes utbygg foran inngangen til stuerommet. I dette tilfellet er dette utbygget – «barfrøet» – i hovedsak bygd av tømmer, som er felt inn i slisser i stuebygningens langvegg, men ellers laftet i hjørnene. På vestsida i 2. etasje er det imidlertid en bordkledd gang. Stuebygningen er 7,1 meter lang og 8,95 meter bred. Den har en rafthøyde på 2,4 meter. Barfrøet er 3,2 meter djupt og 3,85 meter bredt. Her er rafthøyden 3,9 meter. Annenetasjen i barfrø har stundom vært brukt som sengekammer sommerstid, men oftest som kleskott, slik det antakelig var på Bjønngarden også. Barfrøstuene har sitt hovedutbredelsesområde i Midt-Østerdalen, i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Det fantes imidlertid slike bygninger i Nord-Østerdalen også, og i de svenske grensebygdene Lima og Transtrand. Barfrøstua fra Bjønngarden skal være bygd omkring 1790.

Laftehoder fra barfrøstua fra Bjønngarden [Bjøntegard] i Ren

Laftehoder fra barfrøstua fra Bjønngarden [Bjøntegard] i Rendalen på Glomdalsmuseet i Elverum. Bygningskyndige museumsfolk har brukt formen på de stokkendene som en del av dateringsgrunnlaget for antikvariske hus. Her har endeflata noenlunde sekskantet, noe som skal ha vært mote på 1700-tallet, men ikke helt synkront i alle regioner. Barfrøstua består av ei såkalt «østerdalsstue», altså en bygning med «akershusisk grunnplan», der det er reist et toetasjes utbygg foran inngangen til stuerommet. I dette tilfellet er dette utbygget – «barfrøet» – i hovedsak bygd av tømmer, som er felt inn i slisser i stuebygningens langvegg, men ellers laftet i hjørnene. På vestsida i 2. etasje er det imidlertid en bordkledd gang. Stuebygningen er 7,1 meter lang og 8,95 meter bred. Den har en rafthøyde på 2,4 meter. Barfrøet er 3,2 meter djupt og 3,85 meter bredt. Her er rafthøyden 3,9 meter. Annenetasjen i barfrø har stundom vært brukt som sengekammer sommerstid, men oftest som kleskott, slik det antakelig var på Bjønngarden også. Barfrøstuene har sitt hovedutbredelsesområde i Midt-Østerdalen, i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Det fantes imidlertid slike bygninger i Nord-Østerdalen også, og i de svenske grensebygdene Lima og Transtrand. Barfrøstua fra Bjønngarden skal være bygd omkring 1790.

Laftehoder og vinduer på barfrøstua fra Bjønngarden [Bjønteg

Laftehoder og vinduer på barfrøstua fra Bjønngarden [Bjøntegard] i Rendalen på Glomdalsmuseet i Elverum. Bygningskyndige museumsfolk har brukt formen på de stokkendene som en del av dateringsgrunnlaget for antikvariske hus. Her har endeflata noenlunde sekskantet, noe som skal ha vært mote på 1700-tallet, men ikke helt synkront i alle regioner. Bygningen har rorams vinduer med seks ruter (2 X 3) i hver grind (95 X 71 centimeter). De kan stenges ved hjelp av trelemmer som er hengslet i den ende sida av ramma rundt vinduene. Barfrøstua består av ei såkalt «østerdalsstue», altså en bygning med «akershusisk grunnplan», der det er reist et toetasjes utbygg foran inngangen til stuerommet. I dette tilfellet er dette utbygget – «barfrøet» – i hovedsak bygd av tømmer, som er felt inn i slisser i stuebygningens langvegg, men ellers laftet i hjørnene. På vestsida i 2. etasje er det imidlertid en bordkledd gang. Stuebygningen er 7, 1 meter lang og 8,95 meter bred. Den har en rafthøyde på 2,4 meter. Barfrøet er 3,2 meter djupt og 3,85 meter bredt. Her er rafthøyden 3,9 meter. Annenetasjen i barfrø har stundom vært brukt som sengekammer sommerstid, men oftest som kleskott, slik det antakelig var på Bjønngarden også. Barfrøstuene har sitt hovedutbredelsesområde i Midt-Østerdalen, i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Det fantes imidlertid slike bygninger i Nord-Østerdalen også, og i de svenske grensebygdene Lima og Transtrand. Barfrøstua fra Bjønngarden skal være bygd omkring 1790.

Fra det såkalte Tynset-tunet på Glomdalsmuseet i Elverum, se

Fra det såkalte Tynset-tunet på Glomdalsmuseet i Elverum, sett fra nord. Museet ble anlagt i 1911, som et distriktsmuseum for bygdene langs Glomma i Hedmark, Østerdalen og Solør. Gründerne Olaf Bull Aakrann (1870-1959) og Magnus Hamlander (1877-1951) skapte et friluftsmuseum i tidas stil, der bygningene ble ordnet i tun etter hvilke bygder eller regioner de var hentet fra. Tynset-tunet skal det ha vært skogeieren og tømmerbetingeren Olaf Bull Aakrann som hadde ansvar for, for han hadde slekt fra denne nordøsterdalsbygda både på far- og morsida. Bygningene ble plassert i et firkantet tun, slik det var vanlig i Nord-Østerdalen. Til venstre i forgrunnen ser vi gavlveggen på Hansmostua, som er ei vinterstue som etter dendrokronologiske undersøkelser å dømme later til å være bygd i 1734. Dette rimer bra med at det snekrete interiøret har årstallet 1739 innskåret. Laftekonstruksjonene måtte ha «satt seg» før veggfaste innredningsdetaljer kunne settes på plass. Hansmostua er 8,75 meter lang og 6,65 centimeter bred. Foran inngangsdøra på den langveggen som vender mot tunet er det en gang som er 2,90 centimeter bred og 2,10 meter djup. Denne bygningsdelen er utført i skjelterverk. Grunnplanen er av den typen byggeskikkforskeren Eilert Sundt karakteriserte som «akershusisk», fordi den var den dominerende over hele Østlandet. Man kommer inn i et stort allrom – «stua» - med peis, skap, benker og bord som er plassert i et bestemt mønster. Fra stua går det dører til to mindre siderom – «kover» eller «klåvåer», som det hette på dialekt. Fra ett av disse rommene går det trapp opp til et lite loft, som ble brukt som kleskott. I Østerdalen blir denne bygningstypen kalt «østerdalsstuer». Til høyre i bildet ser vi (nærmest) en midtkammerbygning fra Ordertøa, som der var brukt som sommerstue. Museets folk antar at den er fra midten av 1800-tallet. Den nordre delen (nærmest fotografen) ble brukt som «matlager», fortrinnsvis for mjølkeprodukter, som var helt sentrale i produksjonsprofilen i gardsdrifta i fjellbygdene. Slike lagere skulle være kjølige og mørke, noe som forklarer at vi bare ser ei lita lufteluke i gavlen mot fotografen. Det finnes imidlertid et ørlite vindu på langveggen mot vest (som ikke ses på dette fotografiet). Sør for midtgangen er det et boligrom med peis i hjørnet mot gangen, og med to senger mot gavlveggen i sør. Hit flyttet folka på garden en periode sommerstid, mens vinterstua ble reingjort med tanke på kommende vintersesong. Midtgangen har dører mot begge langvegger. Oldertrøstua er 10,2 meter lang og 4,05 meter bred. Bak den ser vi deler av stallåven fra samme eiendommen. Også den er en 1800-tallsbygning. Vi ser inngangen til stallskjulet, hvor blant annet seletøyet ble oppbevart, og vinduet i sjølve stallrommet. Over disse rommene var det høytrev. I den vestre delen av stallåven fra Oldertrøa var det høygolv i to etasjers høyde. Høyet ble kjørt inn i bygningen fra ei låvebru på den langveggen vi ikke ser på dette fotografiet. Oldertrøstallåven har ei grunnflate på 10,35 X 6,0 meter. I flukt med stallåven ligger steinfjøset fra Brennbakken, som antakelig er bygd tidlig på 1800-tallet. Det har ei rektangulær grunnflate (12,1 X 8,5 meter). Veggene er murt av skifterstein i en tjukkelse på cirka 120 centimeter. Murkjernen er isolert med sand og torv. Det er åpninger i muren i begge gavlender. I vest er det ei dør, den østre åpningen er gjenkabbet, men har likevel møkkglugge og vindu. Det finnes også et smalt vindu på nordre langvegg. Inne i fjøset er det en peis, som ble brukt til å varme opp låg til krøttera vinterstid. Ellers har fjøset tolv båsrom, adskilt med digre skiferheller og en kalvebinge. Lenge var det vanlig at noen sov i fjøset, noe museet markerer ved å la det ligge høy (liggeunderlag) på golvet i et hjørne. Mellom stallåven og fjøset skimter vi ei loftsbu fra Tømmerøya i Folldal, ei bygd som ikke har fått noe eget tun på Glomdalsmuseet. Loftsbua har ei grunnflate på 3,65 X 4,3 meter, men i 2. etasje er det en framskutt svalgang foran inngangsdøra (snaut 90 centimeter bred). Bygningen har bare ett rom i hver etasje. Det har vært sagt at bygningen skal være fra midten av 1600-tallet. Laftehodene indikerer i hvert fall at bygningen er gammel. Gjerdet i forgrunnen ble oppført i 1980-åra. Lokalhistorisk kyndige folk på Tynset innvendte at det i den tida dette gardstunet skal speile var det antakelig bare en grunneier på Tynset som hadde stakitt, og det var den privilegerte landhandleren på Neby. Han bodde slett ikke slik som det rekonstruerte museumstunet antyder at mange tynsetinger bodde. Innvendinga ble ikke tatt til følge av en museumsleder som neppe var særlig lysten på å bruke ressurser på å skifte ut et nesten nytt stakitt.

Tømrer Knut-Arild Nordli, fotografert utenfor fløterkoia fra

Tømrer Knut-Arild Nordli, fotografert utenfor fløterkoia fra Varåa i Trysil [SJF-B. 0016] i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Bak handverkeren ser vi ei tralle som han brukte til å trekke med seg en sammenleggbar stige og en del annen redskap han trengte for å foreta en teknisk tilstandsundersøkelse av museets antikvariske bygninger. . Tømreren var kledd i grå arbeidsdress med svarte skulderstykker og med Glomdalsmuseets logo på ryggen, og hadde grå lue på hodet. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn Bækkelund på vandring mellom de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her er de på veg mot Bangdal-koia [SJF-B. 0029] Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn Bækkelund på vandring mellom de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her runder de det sørvestre hjørnet på Bangdal-koia [SJF-B. 0029] Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn Bækkelund på vandring mellom de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her diskuteres begroinga på bygningsdeler av tre langs ytterkantene av torvtaket på Bangdal-koia [SJF-B. 0029] Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn Bækkelund fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her måles fuktinnholdet i en av svillstokkene på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn

Tømrer Knut-Arild Nordli (til venstre) og konservator Bjørn Bækkelund fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her måles fuktinnholdet i en av svillstokkene på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilst

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Akkurat her måles fuktinnholdet i en av svillstokkene på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilst

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her har tømreren påvist råte i svillnovet på Bangdal-koia [SJF-B. 0029], og vender blikket oppover veggen for å se om han kan oppdage flere skadesymptomer. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilst

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her måler tømreren fuktighetsprosenten i den vestre gavlveggen på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilst

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her måler tømreren fuktighetsprosenten i en tilsynelatende råteskadd svillstokk på den nordre langveggen på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilst

Tømrer Knut-Arild Nordli fotografert i forbindelse med tilstandsvurdering av de antikvariske bygningene i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her banker tømreren på stokker i den på den nordre langveggen på Bangdal-koia [SJF-B. 0029]. Klangen fra klubbeslagene avslører om veden er fast og frisk tvers gjennom stokken, eller om det finnes råteskader i kjerneveden. Hedmark fylkesmuseums forum for samlingsforvaltning engasjerte Knut-Arild Nordli våren 2012 for å få tilstandsvurdert de antikvariske bygningene i alle fylkesmuseets avdelinger. Nordli tok sikte på å definere materialbehov og tidsforbruk knyttet til eventuelle restaureringstiltak på alle de cirka 500 antikvariske bygningene museet har ansvar for. Vurderingsarbeidet i Skogmuseets friluftsmuseum på Prestøya startet seinhøstes i 2012. Ettersom det da var for kaldt til at takkonstruksjonene kunne undersøkes med blant annet fuktmålinger, ble dette arbeidet utsatt til 2013. Tilstandsvurderinga av antikvariske bygninger i Hedmark fylkesmuseum planlegges videreført også i 2014.