10 results in DigitaltMuseum:

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet fest

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet festet til et toppet lite bjørketre ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986. Demonstrasjonen av hvordan ei slik vidjespenning ble til var en del av befaringsprogrammet for styret i Klarälvens Flottningsförening dette året. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at treet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet fest

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet festet til et toppet lite bjørketre ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986. Demonstrasjonen av hvordan ei slik vidjespenning ble til var en del av befaringsprogrammet for styret i Klarälvens Flottningsförening dette året. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at materialet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført på en krakk ve

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført på en krakk ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986, som en del av programmet for styret i Klarälvens Flottningsförening, som var på befaring i dette området våren 1986. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Så skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at treet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført ved Stenbekkoi

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986, som en del av programmet for styret i Klarälvens Flottningsförening, som var på befaring i dette området våren 1986. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at materialet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

En mann med vidbremmet fløterhatt og fritidsjakke fotografer

En mann med vidbremmet fløterhatt og fritidsjakke fotografert ved Femundselva, der han viste ei vidjespenning han nettopp hadde lagd, på det stedet han hentet emnene fra, bjørkekrattet i elveskråningen. Slike vidjespenninger hadde tradisjonelt hadde vært brukt til årekeiper på fløterbåtene. Emnet var en bjørkekvist, som ble barket og deretter vridd, slik at fibrene i lengderetningen til dels ble splittet fra hverandre. Dette gjorde emnet mer bøyelig, uten at det oppsto noen dramatisk svekkelse av strekkstyrken. Fotografiet ble tatt 22. mai 1986, da styret i Klarälvens flottningsförening var på befaring langs den norske delen av vassdraget. Styremedlemmene var rekruttert fra ledermiljøene i treforedlingsindustrien i Värmland, og ved Stenbekk-koia hadde fløterne forberedt et program der de viste noen av de praktiske ferdighetene som var knyttet til vedlikehold av redskapen som ble brukt i fløtingsarbeidet.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» (i dette tilfellet Odd Bjørn Nymoen) med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» (i dette tilfellet Odd Bjørn Nymoen) med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Fløterbåt i Storfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986.

Fløterbåt i Storfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. I denne perioden holdt Klarälvens Flottningsförening seg med fire båtlag under fløtinga i den norske delen av hovedvassdraget. Hvert båtlag besto vanligvis av fire mann: En «framstavnkar», som satt ved årene, en «bakstavnkar» akterut, som bidro til manøvreringa ved hjelp av ei skåtestang, og to «haugkarer», som skulle arbeide på tømmerhauger som hadde bygd seg opp i den sentrale delen av elveløpet. I tillegg gikk det en del «landkarer» med fløterhaker langs begge elvebredder, der de skjøv stokker som hadde strandet ut i de strømmende vannmassene igjen. På dette fotografiet ser vi en «framstavnkarer» (Arne Ingolf Engerbakk) og en «bakstavnkar» (Odd Bjørn Nymoen). Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store, med skrog som var bygd av smale, tynne furubord, sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). Båtene var det arbeidsformannen (fløterbasen) Kåre Joar Graff som bygde båtene de siste åra det ble fløtet tømmer på Trysilvassdraget.