63 results in Anno Norsk skogmuseum:

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma. Navnet Gunhildstua finnes i Stor-Elvdal kommune, men da dette fotografiet ble innregistrert i Skogmuseets fotosamling mente registrator at «denne» Gunhildstua lå i Elverum. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. Denne tilleggingsmåten var arealkrevende, men det var jo ikke noe problem på ei bred elv som Glomma. Her gikk elva riktignok i forholdsvis smale sund mellom flate øyer. Til høyre i bildet skimter vi en tømmerkjører med dølahest. Mannen drev med avlessing på elvebrinken. Dette gjorde han åpenbart helt på tampen av sesongen, for det var knapt sledeføre på vegen som gikk langs elva lenger.

Stutting

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler stuttingen (framsleden). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Stuttingen er utstyrt med tømmerlenker, og den har en fast banke som er festet med treplugger. På den venstre dynen er det et jernbeslag som øksefeste. Stuttingens meier har ikke jernskoning. Oppå banken er det påspikret en lapp med denne teksten: "Norges Landbrugshøiskole Skogbrugsafdelingen Stutting med Dub"

Dubbe

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler dubba/dubben (baksleden). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Dubbens meier er festet til banken på en måte som gjør dem lett svingbare. Meiene har ikke jernskoning. Dubba/dubben (baksleden) er utstyrt med kjettinger til fastjording/fastspenning av tømmerlasset til banken. Det er også festet kjettinger, lenker, med pjakser (bleier) til kroker (løkker) i meiespissene. Disse lenkene ble festet til tømmerlasset. (Dubba var ikke festet til stuttingen, men hang fast til tømmerlasset i disse pjaksene.)

Stutting

Gjenstaden, sleden, modellen, er del av et komplekst objekt bestående av to deler: slede (stutting) og drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler stuttingen. Modellen er utført i cirka halv størrelse, og materialet er ubehandlet bjørk. Stuttingen har fast bank som er festet med treplugger. Banken har tømmerlenker med jernbleier. På innsiden av venstre dyne sitter en økseholder av jern. På modellen er draget konstruert for håndkraft, men originalen har helt sikkert vært trukket av hest. Det sitter en vidjestump i hullet på den ene skåka.

Drag

Gjenstanden er del av et komplekst objekt, modell av slede, tømmerrustning, som består av tre deler: framslede (stutting), bakslede (dubbe) og et drag (skjæker). Dette skjemaet omhandler draget (skjækene). Modellen er laget i ca. 1/2 størrelse, og materiale er ubehandlet bjørk. Den framre halvparten av høyre skåk er brukket av og mangler. På modellen er draget konstruert for håndkraft, men originalen har helt sikker vært trukket av hest. Draget, skjækene, består av to dragarmer/trekkstenger som er forbundet med et tverrtre, humul, i ene enden. Dette tverrtreet, humulen, er innfelt i dragarmene. På hver side av humulen gjenfinnes jernlenker som tres inn på kroker på stuttingens meiespisser. Jernlenkene er festet til smidde jernkramper.

Tømmersaks

Tømmersaks, antakelig brukt som trekkredskap i forbindelse med lunning og tømmerkjøring eller ved opptak av bunntømmer. Dette redskapet har to armer eller gripeklør. De to armene er 45 centimeter lange, har en krummet form og er smidd av cirka 1 centmeter tjukt stål, men noe flathamret i uttynnet i den ene enden. Disse komponentene krysser hverandre cirka 24,5 centimeter fra overendene, og sentralt i krysningspunktet er det plassert ei klinknagle som et hengslingsledd. I de nedre ytterendene er armene kraftig krummet med innovervendte, cirka 5 centimeter lange pigger, som skulle gi saksa et godt grep om det objektet skulle slepes på marka eller heves i vannet. I de øvre endene av saksearmene er det gjennombrutte, runde hull med cirka 2,5 centimeters diameter. I hvbert av disse hullene er det innsmidd 10,6 centimeter lange, ovale jernringer, som også er innsmidd i ringen på en kraftig «svivel», en krok med roterbart endeledd. Også i den andre enden av denne kroken er det et hull hvor det er innsmidd en ring. Denne ringen er sirkelrund og noe mindre (utvendig diameter 5,1 centimeter) enn dem soom fungerer som koplinger mot saksearmene. Saksekonstruksjonen er slik at når man trekker i endekroken på svivelen, så vil piggene i ytterendene av saksearmene presses mot hverandre slik at grepet om stokken som skal slepes eller løftes strammes. Denne tømmersaksa har ingen stempler eller andre symboler som kan gi informasjon om produsenten.

Tømmerkjøring i Svartholtet, Elverum.

Bjella som tømmerkjøreren Johan Rasch fra Elverum brukte på skogshesten sin. Fotografiet viser hvordan bjella var festet til skåka med ei lærreim, like bak oret, der den var forankret i selen ved hjelp av en pinne. Fotografiet ble tatt i Svartholtet vinteren 1971.

Tømmerlunning med hest i Svartholtet i Elverum. Kjørekaren er Johan Rasch (1916-2009), som drev småbruket Grønstad og arbeidet for Statens skoger gjennom mesteparten av sitt yrkesarktive liv. Her lunnet Johan ubarket tømmer ved hjelp av et redskap som ble kalt lunnedrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen henspiller på at skogsarbeideren Emil Ruud (1904-1974), som fant opp dette redskapet, var fra Mo i Nord-Odal. Lunnedraget besto av to dragarmer - skjæker - av bjørkevirke, som var forlenget bakover og jernbeslått i den ytre enden, som fungerte som meier. Mellom oversidene på disse endestykkene er det spent ei kraftig jernbøyle med snarelenker på toppen. Disse lenkene ble viklet et par ganger rundt stokkendene, og deretter løftet, slik at de fremre stokkendene ble hengende litt opp fra bakken, mens bakendene skled på snø- og isunderlaget når hesten begynte å gå. Denne kjøredoningen var godt egnet for transport av små tømmerkvanta i ulendt terreng over korte avstander. Johan Rasch var kledd i dongerijakke og vadmelsbukser da dette fotografiet ble tatt. Han hadde støvler på beina, hansker på hendene og lue på hodet.

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henter litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Her var det ikke stroppet tømmer i bøyledraget. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970.

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1971. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Denne hesten hadde ikke baksele, bare en bakord som holdt høvret i riktig posisjon. En baksele ville gjort det mulig bremse lasset i utforbakker. Bakselen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henter litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Dette fotografiet er tatt skrått forfra. Her var det tre granstokker som hang i bøyledraget. I bakgrunnen ser vi kroppen til tømmerkjøreren, Johan Rasch, fra brystet og ned. Han holdt tømmene og var kledd i vadmelsbukser og dongerijakke. På beina hadde han langskaftete gummistøvler. Fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970.

Arbeidshest med trekksele, fotografert i Svartholtet i Elverum vinteren 1971. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Denne hesten ser ikke ut til å ha baksele, bare ei bakord som holdt høvret i riktig posisjon. Bakselen var viktig når hesten skulle bremse lasset i utforbakker. Denne delen av selen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.

Tømmerkjøring i Jordet i Trysil, vinteren 1970. Fotografiet er tatt fra en posisjon framfor hesten, i dette tilfellet en dølahest med trekksele, der boktreet og brystreima med bjelle er framtredende på bildet. Hesten sto på en brøytet vinterveg. Den var forspent en framslede («bukk») som ble brukt til framkjøring av ubarket grantømmer, som ble hentet fra ei lunne som lå vinkerlrett på vegkanten. En dongerikledd kjørekar - Ottar Flodberg (1916-2002) - med topplue på hodet sto ved lunna med ei tømmersaks i handa. Dette redskapet brukte han til å trekke fram tømmerstokkene og vende dem, for deretter å legge dem på sleden parallelt på sleden, der de ble festet ved hjelp av kjettinger som var forankret i ytterendene av anleggspunktet, en dreibar «bank».

Tømmerkjøring på bukk i Jordet Trysil. Fotografiet er tatt på et sted der tømmervegen gikk i en forsenkning i et terreng med fleraldret granskog, der noen av de groveste trærne var felt. Bildet er tatt fra en posisjon bak et lass med ubarket grantømmer som var bundet fast på en «bukk» (framslede) som ble brukt som stutting under tømmerkjøringa. Trekkdyret var en dølahest. Tømmerkjøreren Ottar Flodberg stod ved siden av lasset, kledd i vadmelsbukser, «islender» (ullgenser) og topplue. På den fremre delen av lasset satt det to barn på en høysekk.

Tømmerlunning med hest i Svartholtet i Elverum. Kjørekaren er Johan Rasch (1916-2009), som drev småbruket Grønstad og arbeidet for Statens skoger gjennom mesteparten av sitt yrkesarktive liv. Her lunnet Johan ubarket tømmer ved hjelp av et redskap som ble kalt lunnedrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen henspiller på at skogsarbeideren Emil Ruud (1904-1974), som fant opp dette redskapet, var fra Mo i Nord-Odal. Lunnedraget besto av to dragarmer - skjæker - av bjørkevirke, som var forlenget bakover og jernbeslått i den ytre enden, som fungerte som meier. Mellom oversidene på disse endestykkene er det spent ei kraftig jernbøyle med snarelenker på toppen. Disse lenkene ble viklet et par ganger rundt stokkendene, og deretter løftet, slik at de fremre stokkendene ble hengende litt opp fra bakken, mens bakendene skled på snø- og isunderlaget når hesten begynte å gå. Denne kjøredoningen var godt egnet for transport av små tømmerkvanta i ulendt terreng over korte avstander. Johan Rasch var kledd i dongerijakke og vadmelsbukser da dette fotografiet ble tatt. Han hadde støvler på beina, hansker på hendene og lue på hodet. I bakgrunnen skimter vi ei flyttbar brakke der tømmerkjøreren kunne kvile med matpakke og kaffe når han hadde slike behov.

Detalbilde fra lunning med såkalt bøyledrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen refererer til at det skal ha vært skogsarbeideren Emil Ruud fra Sagstua i Nord-Odal som utviklet dette sleperedskapet. Det har to lange, kraftige dragstenger (skjæker), der de bakre endestykkene var jernbeslåtte på undersida, slik at de kunne fungere som meier. På oversidene av disse bakendene er det fastskrudd ei kraftig jernbøyle, og sentralt på toppen av denne er det festet kjettinglenker som vikles et par ganger rundt endene av tømmerstokkene. Deretter kan de heises slik at de henger litt opp fra underlaget. De bakre stokkendene ble slept det snø- eller isdekte underlaget når hesten satte seg i bevegelse. Her var det tre granstokker som hang i bøyledraget. Dette fotografiet skal være tatt i Svartholtet i Elverum vinteren 1970.

Todelt tømmerslede, en såkalt «rede» fotografert framfor ei transportabel brakke i skogen til Per O. Løberg og sønnen hans, i nærheten av Nybergsund i Trysil vinteren 1970. Forsleden minner om en «bukk» fra en vanlig tømmerrustning, mens baksleden er noe lengre enn ei «geit». Den er borddekt og har to tverrgående banker. Den fremste av disse er jernbeslått og later til å¨ha vært utstyrt med kjetting, som antakelig ble slått rundt lasset. I tillegg er denne sleden utstyrt med to korte «staker», vertikale stendere som skulle hindre at stokkene trillet av sleden, på hver av langsidene. Bak sleden lå det en moped, en norskbygd Tempo-modell, som antakelig gjorde det mulig for skogskarene å komme seg til og fra hogstfeltet morgen og kveld uten å måtte bo i koia nattestid. Koia her er av den hjulgående typen med utenpåhengte matskap ved siden av døra på den ene langveggen. Her foregikk hogsten i et bestand der gran og furu var dominerende treslag.

Tømmerkjøring med rede hos Per O. Løberg og sønn. Kjøringen foregikk i nærheten av Nybergsund, Trysil, Hedmark.

Tømmerkjøring med rede hos Per O. Løberg og sønn. Kjøringen foregikk i nærheten av Nybergsund, Trysil, Hedmark. Sønnen til Per O. Løvberg lesser tømmer på reden