96 results in Anno – Museene i Hedmark:

Tømmerfløteren og båtbyggeren Simen Olsen Hårdnes (1886-1977) fra Alvdal, fotografert i en robåt på Glåma. Da dette fotografiet ble tatt var Hårdnes en mann i slutten av 1940-åra. Han satt med årene i hendene, kledd i busserull og med en hatt på hodet. Et intervju med Hårdnes er gjengitt under fanen «Opplysninger». Norsk skogmuseum har en båt han har bygd - jfr. SJF.00829.

jakke

Enkeltspent herrejakke i brunmelert, børstet ullstoff, foret med flere typer bomullsstoffer. Det er benyttet belegg av lin. Jakka har to utvendige lommer med klaffer, og to innvendige lommer. Jakka er sterkt preget av bruk. Stoffet er slitt og fillete enkelte steder, og det mangler flere knapper.

jakke

Jakka har to skulderklaffer. To lommer, en på hver side. 5 knapper på hver side, med hempe øverst ved kragen. Den har også klaffer nederst på hver arm. Hempe i nakken. Klaffer bak nederst i ryggen som kan justeres med to kapper.

jakke

Ei dobbeltkneppet vindjakke i kraftig lerretsstoff av falmet kakigrå bomull. Foran har jakka to stikklommer og to lommer med klaff. Bak og nederst på ermene er det stropper og knapper til regulering. Jakka bærer preg av bruk. Den er flekkete, og den er reparert flere steder på grunn av slitasje og sømmer som har gått opp. To knapper er flyttet til den ene knapperekka i front for å erstatte kapper som trolig er gått tapt.

Lenseformann Nils Kristensen Wethe (1894-1986) fra Eidsberg i Østfold, fotografert på arbeidsplassen, som var Glennetangen lense. Wethe er fotografert stående på ei bru, der fløtingstømmeret passerte på undersida. Han var kledd i ei dobbeltspent jakke og nikkersbukser. På hodet hadde han ei sixpencelue. I hendene holdt han lensearbeidernes viktigste redskap, en forholdsvis langskaftet fløterhake. Litt informasjon om Nils Wethes livsløp finnes under fanen «Opplysninger».

Fra befaring i sideelva Tromsa i Fåvang i Ringebu kommune etter skadeflommen som inntraff i pinsen i 1958, da det kom styrtregn i en periode da det allerede var mye smeltevann i vassdragene. Fotografiet viser en dresskledd mann med sixpencelue på hodet som med tommestokk i hendene måler størrelsen på en steinblokk som flommen antakelig hadde flyttet på. Hvilke interesser Glomma fellesfløtingsforening, som har eid dette fotografiet, kan ha hatt i denne flomhendelsen, vet vi foreløpig ikke. Topografien i Tromsas elveløp var meget kupert, og fra gammelt av ble det ikke fløtet tømmer der i det hele tatt. I 1958 var det imidlertid innmeldt 28 325 tømmerstokker til fløting i denne elva. De første stokkene ble utislått 28. mai, like etter flomkatastrofen. Med unntak av 169 stokker skal dette tømmeret ha nådd ned til Gudbrandsdalslågen.

Portrett av tidligere fløtersjef Ener Skavern (1889-1968) fra Nordre Osen i Åmot, Hedmark. Ener Skavern er fotografert ved ei flaggstang, iført nikkersbukser, rutrete bomullskjorte med bukseseler utenpå og med ei tobakkspipe i munnen. Ener var sønn av Marte Johansdatter f. Vestad og Per Olsen Skavern. Marte var Pers andre ektefelle. Han hadde seks barn i første ekteskap og ni barn i det andre. Da Ener ble født bodde familien på garden Søndre Skaveren, men i 1892 overlot Per og Marte denne eiendommen til sønnen Per Persen Skavern (1867-1943) fra første ekteskap og flyttet med ungene fra det andre ekteskapet til Skavverrønningen (Nordre Rønningen) med sine felles barn. Ener var eldste sønn i denne ungeflokken, så det ble han som overtok Skaverrønningen etter foreldrene i 1922. Bruket hadde 36 dekar dyrket mark og 154 dekar skog - det var altså en relativt liten eiendom. Ener giftet seg aldri. Derfor var det brorsønnen Birger Persen Skavern (1922-1991) som overtok Skaverrønningen etter Ener i 1961. I ettertid huskes Ener Skavern først og fremst for sitt virke i tømmerfløtinga på Osensjøen. Han kom med i dette arbeidet som 16-åring i 1905, og avanserte til fløtersjef, en posisjon han hadde til han ble pensjonist i 1960. Dette fotografiet ble tatt i 1963.

En tømmerfløter og en fløtingsfunksjonær, fotografert på ei dambru i Malungsvassdraget i Romedal allmenning på Hedmarken under tømmerfløtinga der i 1960. Her renner vannet sørover, mot Odalen, men passerer på vegen flere små vatn. Ved utløpene av dem var det dammer, som gjorde det mulig å regulere vannføringa i nedenforliggende elveløp. Vi vet foreløpig ikke hvilket vann eller hvilken dam dette fotografiet er fra, men det var en av mange lukedammer i dette vassdraget. Det var hev- og senkbare treluker på motstrøms side av dammen som ble brukt til å bygge opp vannmagasinet og deretter til å gi det nedenforliggende elveløpet såpass stor vannføring at tømmeret fikk noenlunde god flyt videre. Da dette fotografiet ble tatt var fem luker trukket opp på dambrua. Fløteren var kledd i vadmelsnikkers med kvite strømper, ei slitt, dobbeltspent vindjakke med en rutete genser under og hadde ei skyggelue på hodet. Også fløtingsfunksjonæren gikk i nikkersbukser. Han hadde ei vindjakke med ei kvit skjorte under på overkroppen. Begge mennene hadde blikket vendt oppover vannspeilet på dammen, der de så tømmeret komme sigende mot damåpningen. Da dette fotografiet ble tatt var to av de fire damlukene hevet og lå på dambrua.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» på Glomstadmora, på østsida av Glomma i Åsta-grenda i Åmot kommune i Hedmark. Utislaget ble gjort med rammestyrte anleggsmaskiner som hadde ei kraftig klo i fronten - griplastere. Her er de karene som arbeidet på Glomstadmora den dagen museets fotograf besøkte stedet avbildet framfor en slik maskin. Fotografen har dessverre ikke notert navnene. Klærne kan kanskje gi en antydning om hvem som var maskinførere og hvem som utførte manuelt tilretteleggingsarbeid. Dette fotografiet er tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i Glomma. Dette året var Glomstadmora det nordligste utislagsstedet. I 1985 ble det levert cirka 10 000 fastkubikkmeter cellulosetømmer til denne terminalen. Da fløtinga startet i begynnelsen av juni var det seks-sju mann og fire hjullastere i aktivitet på Glomstadmora. Hver hjullaster ekspederte cirka 500 kubikkmeter med tømmer per dag. Det tok altså cirka fem dager å tømme denne vassdragsterminalen for tømmer. Når det var gjort, ble mannskaper og maskiner flyttet nedover i vassdraget. De neste terminalene lå ved Strandfossen og Grindalsvelta i Elverum. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Arbeidsklær til tørk ved Stenbekkoia ved Feumdselva i Engerdal, fotografert våren 1986. Fotografiet er tatt mot en laftet koievegg, der det hang ei beavernylonbukse og en strikket ullsokk til tørk. Den andre sokken hadde falt ned på bakken, der den lå ved sida av de langskaftete gummistøvlene som lå på bakken med sålene mot husveggen. Skaftene lå en aning nedoverskrånende med en åpning som innebar et visst innsig av luft.

En gammel mann med skjegg, fotografert sittende ved et vann. Mannen hadde ei mørk dressjakke på overkroppen og enn grå hatt med et mørkt band rundt pullen på hodet. Tekst ved bildet i album: Oppegaard på Børter. Dette kan ha vært gardbruker. skogeier og ingeniør Petter Asbjørn Oppegaard (1866-1946) på eiendommen Børter i Søndre Kirkebygda i Enebakk. Han kan ha vært grunneier og dermed leverandør av det tømmeret som ble målt og merket på de to foregående bildene - SJF.1989-04856 og SJF.1989-04857.

Edvard Lapstun (1875-1950) ved Eidsfossen i Glomma, i Våler i Hedmark i 1920. Lapstun sto på ei bergflate på østre elvebredd, kledd i varmelsbukser, mørk vest med en stripete busserull med åpen knepping på forstykket og med sixpencelue på hodet. Da dette fotografiet ble tatt var han 45 år gammel og bodde på det lille bruket Tangrønningen med kone og fire barn. I lokalsamfunnet var han nok best kjent i rollen som fløterhusbond. I bakgrunnen på dette bildet skimter vi karene til ei bru som var under bygging.

jakke

Kort jakke i battledressmodell, sydd i svartmelert vadmel. Jakka har to utvendige lommer og skulderklaffer. Ekstra mansjetter i mørkere stoff er påsydd. Jakka er trolig hjemmelaget. Jakka er preget av bruk med enkelte hull og knapper som mangler.

Portrett av tidligere fløtersjef Ener Skavern (1889-1968) fra Nordre Osen i Åmot, Hedmark. Ener Skavern er antakelig fotografert i utkanten av gardstunet sitt, med et jorde i bakgrunnen. Han var iført rutrete bomullskjorte med ei ulljakke utenpå og mørke bukser, og han hadde en grålig hatt på hodet og støttet seg på en spaserstokk. Ener var sønn av Marte Johansdatter f. Vestad og Per Olsen Skavern. Marte var Pers andre ektefelle. Han hadde seks barn i første ekteskap og ni barn i det andre. Da Ener ble født bodde familien på garden Søndre Skaveren, men i 1892 overlot Per og Marte denne eiendommen til sønnen Per Persen Skavern (1867-1943) fra første ekteskap og flyttet med ungene fra det andre ekteskapet til Skavverrønningen (Nordre Rønningen) med sine felles barn. Ener var eldste sønn i denne ungeflokken, så det ble han som overtok Skaverrønningen etter foreldrene i 1922. Bruket hadde 36 dekar dyrket mark og 154 dekar skog - det var altså en relativt liten eiendom. Ener giftet seg aldri. Derfor var det brorsønnen Birger Persen Skavern (1922-1991) som overtok Skaverrønningen etter Ener i 1961. I ettertid huskes Ener Skavern først og fremst for sitt virke i tømmerfløtinga på Osensjøen. Han kom med i dette arbeidet som 16-åring i 1905, og avanserte til fløtersjef, en posisjon han hadde til han ble pensjonist i 1960.

Tømmerlunning med hest i Svartholtet i Elverum. Kjørekaren er Johan Rasch (1916-2009), som drev småbruket Grønstad og arbeidet for Statens skoger gjennom mesteparten av sitt yrkesarktive liv. Her lunnet Johan ubarket tømmer ved hjelp av et redskap som ble kalt lunnedrag, lunnesulky eller odalsdrag. Den siste betegnelsen henspiller på at skogsarbeideren Emil Ruud (1904-1974), som fant opp dette redskapet, var fra Mo i Nord-Odal. Lunnedraget besto av to dragarmer - skjæker - av bjørkevirke, som var forlenget bakover og jernbeslått i den ytre enden, som fungerte som meier. Mellom oversidene på disse endestykkene er det spent ei kraftig jernbøyle med snarelenker på toppen. Disse lenkene ble viklet et par ganger rundt stokkendene, og deretter løftet, slik at de fremre stokkendene ble hengende litt opp fra bakken, mens bakendene skled på snø- og isunderlaget når hesten begynte å gå. Denne kjøredoningen var godt egnet for transport av små tømmerkvanta i ulendt terreng over korte avstander. Johan Rasch var kledd i dongerijakke og vadmelsbukser da dette fotografiet ble tatt. Han hadde støvler på beina, hansker på hendene og lue på hodet.

Skogsarbeider Helge Brenden fra Hernes i Elverum, fotografert under tømmerhogst i Stavåsen vinteren 1971. Da dette fotografiet ble tatt hadde Helge felt ei gran, som han hadde kvistet, i hvert fall på den sida som ble liggende oppovervendt etter at treet falt. Så tok han «skanten», målestaven han hadde lagd seg av ei tynn, undertrykt gran, og la den langsmed stammen på treet for måle seg fram til hvor det var høvelig å kappe. Dette ble gjort med utgangspunkt i kunnskap om hvilke lengder det svarte seg å levere, enten stokkene skulle til selges til sagbruk eller treforedlingsbedrifter. Deretter registrerte Helge stokkene ved å «stikke» dem på ei rubrikkinndelt trestikke. Disse notatene ble seinere utgangspunkt for Helges mellomregnskap med den skogeieren som var oppdragsgiver under denne drifta. Lengdemålene på stokkene ble hogd inn med romertall i et bless i barken. Disse tallmarkeringene skulle vende opp når stokkene seinere ble tillagt for måling ved fløtingsvassdragene, Her ser vi enden av skanten som ble brukt under avmålinga til venstre i den nedre delen av bildet, oppå stokken. Framfor den sto øksa, som han hadde brukt til å lage det nevnte blesset i barken der lengdemålet skulle hogges inn. Over albuen holdt Helge en skyveklave som han hadde brukt til å måle stammediameteren. Den var viktig ved vurderinga av hvilke deler av den lange trestammen som kunne gå som godt betalt skurvirke og hvilke som måtte bli til noe lavere priset slipvirke. Disse to sortimentene hadde hver sine normer for «avmåling» eller «aptering» - lengdestandarder. Helge Brenden arbeidet i vadmelsbukser og strikkejakke med setesdalsmønster. Under denne hadde han ei rutete flanellskjorte. På hodet hadde skogsarbeideren ei ensfarget topplue.

Skogsarbeider Helge Brenden fra Hernes i Elverum, fotografert under tømmerhogst i Stavåsen vinteren 1971. Da dette fotografiet ble tatt hadde Helge felt ei gran, som han hadde kvistet, i hvert fall på den sida som ble liggende oppovervendt etter at treet falt. Deretter hadde han brukt «skanten», en målestav han hadde lagd seg av ei tynn, undertrykt gran, og lagt den langsmed stammen på treet for måle seg fram til hvor det var høvelig å kappe den i lengder som skulle gi skogeieren optimal uttelling når tømmeret seinere skulle omsettes som skurlast og slipvirke. Da dette fotografiet ble tatt hadde Helge nettopp kappet stammen i stokker som ikke var lengre enn at de lot seg rotere med en vendhake, slik at han etterpå lett kunne kviste den sida som var blitt liggende ned mot bakken da treet falt. Helge Brenden arbeidet i vadmelsbukser og strikkegenser. På hodet hadde skogsarbeideren ei ensfarget topplue.

Skogsarbeider Helge Brenden fra Hernes i Elverum, fotografert under tømmerhogst i Stavåsen vinteren 1971. Da dette fotografiet ble tatt hadde Helge felt ei gran, som han hadde kvistet, i hvert fall på den sida som ble liggende oppovervendt etter at treet falt. Så tok han «skanten», målestaven han hadde lagd seg av ei tynn, undertrykt gran, og la den langsmed stammen på treet for måle seg fram til hvor det var høvelig å kappe stokken. Dette ble gjort med utgangspunkt i kunnskap om hvilke lengder det svarte seg å levere, enten stokkene skulle til selges til sagbruk eller treforedlingsbedrifter. Deretter registrerte Helge stokkene ved å «stikke» dem på den rubrikkinndelte trestikka han hadde i hendene da dette fotografiet ble tatt. Notatene ble seinere utgangspunkt for Helges mellomregnskap med den skogeieren som var oppdragsgiver under denne drifta. Framfor Beina til Helge ser vi skaftet på øksa, som han hadde brukt til å lage et bless i barken der trestammen skulle kappes. Også en skyveklave inngikk i utrustningen for denne arbeidsoperasjonen. Klaven ble brukt til å sjekke diametermål, noe som var var viktig ved vurderinga av hvilke deler av den lange trestammen som kunne gå som godt betalt skurvirke og hvilke som måtte bli til noe lavere priset slipvirke. Disse to sortimentene hadde hver sine normer for «aptering» - ulike lengdestandarder. Helge Brenden arbeidet i vadmelsbukser og strikkejakke med setesdalsmønster. Under denne hadde han ei rutete flanellskjorte. På hodet hadde skogsarbeideren ei ensfarget topplue.

Skogsarbeider Helge Brenden fra Hernes i Elverum, fotografert under tømmerhogst i Stavåsen vinteren 1971. Da dette fotografiet ble tatt hadde Helge felt ei gran, som han hadde kvistet, i hvert fall på den sida som ble liggende oppovervendt etter at treet falt. Så tok han «skanten», målestaven han hadde lagd seg av ei tynn, undertrykt gran, og la den langsmed stammen på treet for måle seg fram til hvor det var høvelig å kappe. Dette ble gjort med utgangspunkt i kunnskap om hvilke lengder det svarte seg å levere, enten stokkene skulle til selges til sagbruk eller treforedlingsbedrifter. Her ser vi skanten i baret til høyre for trestammen. Da dette fotografiet ble tatt registrerte Helge stokkene ved å «stikke» dem på ei rubrikkinndelt trestikke. Disse notatene ble seinere utgangspunkt for mellomregnskapet hans med den skogeieren som var oppdragsgiver under denne drifta. Over albuen holdt Helge en skyveklave som han hadde brukt til å måle stammediameteren. Den var viktig ved vurderinga av hvilke deler av den lange trestammen som kunne gå som godt betalt skurvirke og hvilke som måtte bli til noe lavere priset slipvirke. Disse to sortimentene hadde hver sine normer for «aptering» - lengdestandarder. Helge Brenden arbeidet i vadmelsbukser og ullgenser. Skogsarbeideren hadde et skjerf rundt halsen og ei ensfarget topplue på hodet.

To arbeidskledde tømmerfløtere, fotografert mens de kvilte på ei tømmervelte ved Åstholmen i Vang allmenning. Fotografiet er tatt under utislagsarbeid våren 1969. Åstavassdraget har sine kilder i de østlige fjelltraktene i Øyer (i Oppland fylke). Derfra renner elva sørøstover gjennom de nordre Hedmarksallmenningene før den skjærer østover og renner ut i Glomma i Åmot i Østerdalen. Fotografiet, som er tatt i mai måned. I løpet av foregående vinter var tømmer fra driftene i allmenningsskogen kjørt fram til vassdraget og lagt i strøvelter. I slike velter lå stokkene lagvis, med tettlagte floer av tømmer parallelt med strømretningen, og med enkelte strøstokker på tvers mellom hver slik flo. Poenget var at virket skulle få lufting, og dermed noe redusert fuktighetsinnhold og økt flyteevne, før fløtinga. Åsta var fløtbar i om lag tre mils lengde, men fløtinga på den øverste delen av denne strekningen var usikker. Dessuten var det slik at allmenningene i Ringsaker, Furnes og Vang tok mye av tømmeret til egne sagbruk. Derfor var den nedre delen av dette vassdraget - fra Djuposet og nedover - at fløtingsaktiviteten var størst. I 1969 ble det fløtet snaut 4 000 kubikkmeter tømmer i Åsta. I prioden 1950-1959 var gjennomsnittlig årlig fløtingskvantum i denne elva 4827 kubikkmeter, så fløtingskvantumet i 1969 var ikke illevarslende lavt. Dette var likevel nest siste sesong med fløting i dette sidevassdraget. Utislag fra tømmervelter ved Åstavassdraget. Ved Åstholmen i elva Åsta, Vang, Hedmark. Åstdalen. Åstadalen.