16 results in DigitaltMuseum:

"Barkingsanlegg, Hov"

"Barkingsanlegg, Hov"

«Barkingsanlegg. Hov»

«Barkingsanlegg. Hov»

Tre personer foran en tømmerlunne på Flishøgda, Elverum, Hed

Tre personer foran en tømmerlunne på Flishøgda, Elverum, Hedmark.

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ve

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ved elva Flisa i Åsnes i Hedmark. Denne tømmerterminalen ble etablert av Glomma fellesfløtingsforening med sikte på å kunne samle store tømmervolumer ved forholdsvis store vassdrag, der det var overkommelig å fløte virket videre mot industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Store mengder tømmer på slike velteplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som vinterstid hadde lagt beslagt på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Fotografiet viser en en motordrevet rotorbarkemaskin. De tre roterende piggvalsene i forgrunnen skulle føre stokkene inn inn i en skjermet ring, der det var montert fem-seks barkejern som skulle rotere rundt tommerstokken og skrape vekk barken. Innmatinga skjedde altså via de nevnte piggvalsene, og matehastigheten kunne tilpasses ulike tømmerdimensjoner og bark med forskjellige egenskaper. Maskiner av denne typen virket nok noe bedre på ferskt og fuktig virke. På tørre eller eller frosne stokker var det noe vanskeligere å få barket godt. På flata i bakgrunnen var ferdigbarket tømmer lagt opp i «strøvelter» - floer med mellomliggende strøstokker. Denne lagringsmåten skulle sikre at stokkene lå luftig, slik at de fikk en forsiktig tørk, og dermed god oppdrift i vannet når fløtingssesongen startet. Fotografiet ble tatt i 1964.

To menn - antakelig representanter for Glomma fellesfløtings

To menn - antakelig representanter for Glomma fellesfløtingsforening - inspiserer et barkeanlegg for fløtingstømmer på Storvelta ved elva Flisa i Åsnes i Solør. Storvelta var en av mange terminalplasser for tømmer som ble etablert ved Glomma i etterkrigstida. De mange skogsbilvegene som ble opparbeidet i den samme perioden gjorde det mulig å hente tømmeret med lastebiler fra veltene i skogen og kjøre det til midlertidige lagringssteder, som Stovelta ved Flisa. På denne måten kunne man avvikle fløtinga i de minste sidevassdragene, bekker og åer der arbeidet med å få fram tømmeret ofte var vanskelig på grunn av knapphet på vann. Det at mye tømmer ble samlet på slike plasser muliggjorde også mekanisering av en arbeidsprosess som inntil da hadde kostet skogsarbeiderne mye tid og krefter: Barkinga av fløtingsvirket. Tømmeret ble tradisjonelt barket i skogen, både fordi stokkene da ble glattere og enklere å slepekjøre på frossen og snødekt mark og fordi barket virke fikk en forsiktig tørk som gav det en noe bedre oppdrift under fløtinga. Den reduserte med andre ord søkketømmerandelen. Dessuten ville treforedlingsindustrien ha godt barket virke - barkrester gav gjerne urenheter i papirproduktene. Men manuell barking med øks eller barkespade i vinterkulde la ofte beslag på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Her var det betydelige innsparinger å høste ved mekanisering. Følgelig ble det utviklet maskiner til dette formålet - robust, men kostbart utstyr som bare «betalte seg» der det var store mengder tømmer som skulle barkes, som på tømmerterminalene til Glomma fellesfløtingsforening. Det vi ser på dette fotografiet er en såkalt rotorbarkemaskin. Tømmeret ble løftet opp på ei rampe ved hjelp av en griplaster (til venstre i dette bildet). Ved hjelp av matevalser føres stokkene inn mot en roterende ring der det var montert 5-6 kniver som skrapte barken av stammene etter hvert som de ble ført gjennom den nevnte ringen. Matehastigheten kunne reguleres etter dimensjonene på tømmeret og til en viss grad også etter hvor godt barken satt på stammen. Når stokkene var ferdigbarkete falt de ned i ei stålramme, der griplasteren kunne hente dem og flytte dem til et sted på velteplassen der de kunne og få en lett tørk før det var på tide å slå dem på vannet og starte fløtinga.

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ve

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ved elva Flisa i Åsnes i Hedmark. Denne tømmerterminalen ble etablert av Glomma fellesfløtingsforening med sikte på å kunne samle store tømmervolumer ved forholdsvis store vassdrag, der det var overkommelig å fløte virket videre mot industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Store mengder tømmer på slike velteplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som vinterstid hadde lagt beslagt på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Fotografiet viser en del av en motordrevet rotorbarkemaskin, en slags kjerrat eller elevator, som enten førte stokkene inn mot den roterende ringen med barkekniver (vi ser ytterkanten av denne til høyre i forgrunnen) eller ut av maskinen. Kjerraten var et jernstativ med to roterende belter som bar tømmerstokkene i ønsket retning. Til venstre i forgrunnen ser ve noe av barken fra anlegget. På flata i bakgrunnen var ferdigbarket tømmer lagt opp i «strøvelter» - floer med mellomliggende strøstokker. Denne lagringsmåten skulle sikre at stokkene lå luftig, slik at de fikk en forsiktig tørk, og dermed god oppdrift i vannet når fløtingssesongen startet.

Student Greakers tømmer, tillagt for bilkjøring ved en skogs

Student Greakers tømmer, tillagt for bilkjøring ved en skogsbilveg i Ringebu. Stokkene lå i små lunnevelter som var lagt tett inntil hverandre langs vegen som gikk i et terreng der furu var det dominerende treslaget. Fotografiet skal være tatt under Glomma fellesfløtingsforenings direksjonsbefaring i 1957. Her sto de tillitsvalgte i Fellesfløtingsforeningen på vegen vei ei av lunnene, der de antakelig diskuterte konsekvensene den omfattende vegbygginga etter 2. verdenskrig kunne få for organisasjonens virksomhet.

Student Greakers tømmer, tillagt for bilkjøring ved en skogs

Student Greakers tømmer, tillagt for bilkjøring ved en skogsbilveg i Ringebu. Stokkene lå i små lunnevelter som lå tett inntil hverandre ved en veg, som gikk i et terreng der furu var det dominerende treslaget. Fotografiet ble tatt under Glomma fellesfløtingsforenings direksjonsbefaring i 1957. Direksjonsmedlemmene hadde samlet seg på vegen, ved den ene lunna. De var antakelig vant til at tømmeret ble lagt langs vassdragene for utislag og fløting når vassføringa høvde for dette. Her lå det altså i stedet langs vegen, som gikk på ei bru over vassdraget som tidligere hadde ført tømmeret ut av dette skogsområdet. Den omfattende vegbygginga i norske skoger de første par tiåra etter 2. verdenskrig gjorde biltransport til et alternativ til fløting av virket.

Maskinbarking. Floret tømmer ved Storvelta, Flisavassdraget,

Maskinbarking. Floret tømmer ved Storvelta, Flisavassdraget, Åsnes.

Maskinbarking. Barkemaskin ved Storvelta, Flisavassdraget, Å

Maskinbarking. Barkemaskin ved Storvelta, Flisavassdraget, Åsnes.

God skogsbilveg med tømmer. Fra Torsetåsen i Tinn. Barket

God skogsbilveg med tømmer. Fra Torsetåsen i Tinn. Barket furutømmer er rent ned på en vinterbrøytt skogsbilveg, der det ligger på tvers av vegbanen. To opptak fra samme sted. På det ene går det en mann oppover vegen, på det andre står samme mann. Det bildet der mannen går "fra fotografen" er publisert i en artikkel om Tinn skogforvaltning i tidsskriftet Statsskog nr. 1 1968, side 26.

«Håndlunnet tømmer» «Tømmer legges ut til annammelse ved G

«Håndlunnet tømmer» «Tømmer legges ut til annammelse ved Gudbrandsdalslågen»

Nylig opparbeidd skogsbilveg med strøvelter av barket bartre

Nylig opparbeidd skogsbilveg med strøvelter av barket bartretømmer i vegskråningen. Lengre framme i vegen skimter vi en del personer som vandrer fra fotografien. Bildet er tatt under skogrekruttskogen på Heistadmoen i Sandsvær i Numedal sommeren 1938. Soldatene fikk bruke et område omkring Lauervatnet (Løvervann), mellom Heistadmoen og Skrimfjellene, som øvingsområde. Her arbeidet rekruttene med ymse slags hogster, markberedning, såing, skogplanting og grøfting. De bygde nesten 1,7 kilometer med ny veg i tre meters bredde, og oppgraderte bortimot 2,8 kilometer eksisterende veg. Skogrekruttskolene ble arrangert i samarbeid mellom militære myndigheter og skogadministrasjonen, med driftsmidler fra Stortinget. Generalstaben mente at skogopplæringa ikke svekket den militære stridsevnen, for rekruttene fikk blant annet opplæring i veg-, bru- og sprengingsarbeider, ferdigheter som i gitte situasjoner kunne være nyttige i operasjoner der det måtte arbeides for militær framkommelighet. For skogadministrasjonen var det viktig at soldatene fikk opplæring i skogreising og skogskjøtsel, kunnskaper man tenkte seg at mannskapene skulle «ta med seg hjem» å bruke seinere i livet. I tillegg til praktiske ferdigheter omfattet kurset teoretisk undervisning, hovedsakelig om skogfaglige emner. Ledere for skogrekruttskolen på Heistadmoen i 1938 var kaptein Hans Løken og fylkesskogmester Holm Jørstad, den siste blant annet med assistanse fra forstkandidat Tov Wetterhus.

Tømmerhogst på barmark på ukjent sted i Telemark i 1930. En

Tømmerhogst på barmark på ukjent sted i Telemark i 1930. En middelaldrende mann – kledd i en dress som er blitt arbeidsantrekk og med hatt på hodet – har tilsynelatende felt ei forholdsvis grov gran som lå på bakken med rotenden mot fotografen. Endeflata tyder på at skogsarbeideren først har lagd et V-formet innsnitt, et såkalt «felleskår», ved hjelp av øksa. Dette skulle etter hvert gi ham forholdsvis god kontroll over treets fallretning. Deretter ble treet kappet ved hjelp av handsag – antakelig en såkalt «svans» - i et plan som lå ørlite grann høyere enn botnen på felleskåret. Etter at treet hadde falt, mot den sida felleskåret var plassert på, ble det kvistet. Da dette fotografiet ble tatt var skogsarbeidern i ferd med å barke treet ved hjelp av ei øks. Her later det til at det ikke var kaldere enn at barken lot seg skave vekk i lange strimler. Vinterstid, med frossen bark, var dette langt vanskeligere, og barkspade var et langt mer effektivt redskap enn øksa. Mellom noen smågraner bak skogsarbeideren skimter vi en ferdigbarket stokk. Til høyre i forgrunnen ser vi bakparten av et transportredskap, antakelig en såkalt lunnestutting. På denne ble rotendene på tømmerstokkene festet på banken mellom de to korte meiene ved hjelp av ei kjettingtrosse, som ble strammet ved hjelp av en «bendingsbjønn», slik at stokkene kunne slepes sammen i «lunner» med en hest som trekkraft. Lunnestuttinger som ble brukt på barmark skulle helst ha tremeier.

Barking av tømmer. Barket furustamme med omliggende kvist i

Barking av tømmer. Barket furustamme med omliggende kvist i snødekt helling med en del stein. To karerer (antakelig Jon og Bjørn Ivar Tverberg) ved rotenden av treet. Fotografiet er publisert i en artikkel om Tinn skogforvaltning i tidsskriftet Statsskog nr. 1 1968, side 29

«Tømmerbarking med barkespade og øks - Nord-Trøndelag.»

«Tømmerbarking med barkespade og øks - Nord-Trøndelag.»